SAMTALE I NATTEN

– Det jeg opplevde i barndommen, ødela meg som mamma

Bjørg hadde gledet seg sånn til å bli mamma. Men da den lille gutten hennes ble født, klarte hun ikke å være en god mor for ham. Bagasjen fra hennes egen barndom ble for mye.

Pluss ikon
Foto: Getty Images
Først publisert

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Al­le­re­de som fem­åring måtte Bjørg ta mye av ansvaret for lil­le­søs­te­ren sin.

– Pap­pa pend­let til en fa­brikk­jobb og var hjem­me bare i hel­ge­ne, og mam­ma var som re­gel full. Det ble min opp­ga­ve å pas­se på lil­le­søs­ter Be­rit og sør­ge for at hun fikk mat.

De bod­de i et stort hus som fa­ren had­de ar­vet, i et fi­ne­re strøk av byen.

– In­gen and­re der var fa­brikk­ar­bei­de­re el­ler had­de en sør­pe full mam­ma. Alle na­bo­ene holdt seg langt unna. In­gen av oss had­de ven­ner.

Bjørg for­tel­ler at de hel­ler ikke had­de noen nære slekt­nin­ger, an­net enn mor­fa­ren. Han var hel­ler ikke noen god rol­le­mo­dell.

– Når han kom på be­søk, drakk han seg full sam­men med mam­ma. Be­rit og jeg plei­de å gjem­me oss. Det føl­tes ut­rygt hjem­me hos oss, forteller hun.

Hver­ken bar­ne­ver­net el­ler læ­re­rne på sko­len tok grep. Bjørg dro all den tun­ge ba­ga­sjen med seg inn i vok­sen­li­vet.

En knust drøm

Bjørg skul­ket ofte sko­len som barn. Noen gan­ger for å gå lan­ge tu­rer i sko­gen og drømme.

– Jeg fan­ta­ser­te om en dag å gif­te meg med en snill mann, få barn og leve lyk­ke­lig. Jeg øns­ket å bli en til­ste­de­væ­ren­de mam­ma, en som bryd­de seg hel­hjer­tet om bar­na sine.

Hun kan ikke huske ett enes­te men­nes­ke som vis­te henne el­ler søs­te­ren po­si­tiv om­tan­ke el­ler om­sorg.

Da hun var 17 år, lys­net det en­de­lig for den unge jen­ta.

– Da møt­te jeg Kai, som er en kjer­ne­kar. Han had­de al­le­re­de en so­lid jobb som bil­me­ka­ni­ker, og han øns­ket seg barn, ak­ku­rat som jeg.

De gif­tet seg året et­ter. Da var hun al­le­re­de høy­gra­vid.

– Ju­be­len var stor da vi fikk Thomas. En stol­te­re pap­pa har jeg ald­ri sett, og han for­ble slik. Pro­ble­met var meg, sier hun trist.

Barn­dom­mens trau­mer had­de satt spor et­ter seg.

– Al­le­re­de mens Thomas var spe­barn, hav­net jeg på luk­ket psy­kia­trisk av­de­ling. Det er li­vets mest en­som­me sted ...

Opp gjen­nom åre­ne ble sykehusopp­hol­de­ne man­ge, men hun føl­te ikke at hun ble noe bedre av det.

– Jeg ble sterkt me­di­si­nert. Det gjor­de meg usta­bil og ute av stand til å være en trygg, til­ste­de­væ­ren­de mam­ma. Den drøm­men ble knust. Thomas ble over­latt til pap­pa­en sin.

En bit­ter sønn

Kjær­lig­he­ten til søn­nen fikk henne til å ta et usel­visk valg.

– Kai ­så at stem­nin­gen hjem­me var øde­leg­gen­de for Thomas. Han ba om skils­mis­se. Hel­dig­vis had­de jeg vett nok til å gi slipp på både Thomas og Kai, slik at også søn­nen vår fikk en ny start.

Han var seks år gam­mel da han og pap­pa­en hans flyt­tet til en annen by.

– Holdt dere kon­tak­ten?

– Nei, sier hun tungt. – Vi trod­de det var til Thomas’ beste. Kai ring­te meg imid­ler­tid re­gel­mes­sig og for­tal­te hvor­dan det gikk med gutt­un­gen. Kai har all­tid vært snill ...

Året et­ter gif­tet han seg på nytt, og Bjørgs sønn fikk det hun kal­ler den beste ste­mo­ren i ver­den.

– Det gle­det meg å høre at Thomas lik­te henne. Han ble de­res enes­te barn.

– Det må jo også ha vært sårt for deg?

– Jo da, men han had­de det bedre med dem. Selv var jeg in­gen «brukandes» mam­ma, og jeg var dess­uten nok­så av­stum­pet i fø­lel­se­ne. Selv om jeg all­tid har els­ket søn­nen min.

– Vet du hva han syn­tes om ikke å se deg?

– Først da han ble vok­sen, og vi igjen fikk kon­takt, mer­ket jeg en bit­ter­het hos ham.

Les også (+) Vi hadde vært så sparsommelige hele livet – og så gikk vi rett i luksusfellen

En­de­lig mam­ma

Opp gjen­nom åre­ne had­de Bjørg og søn­nen mi­ni­malt med kon­takt med hver­and­re. Så ble hun in­vi­tert i søn­nens bryl­lup.

– Hel­dig­vis gif­tet han seg med en fan­tas­tisk dame, ro­ser hun. – Svi­ger­dat­te­ren min tok meg inn i var­men og hjalp oss å beg­ge å be­ar­bei­de fø­lel­se­ne våre. Hun må ha sett at hen­nes els­ke­de treng­te det.

Kom­mu­ni­ka­sjo­nen mel­lom mor og sønn gikk trått til å be­gyn­ne med.

–Jeg prøv­de sta­dig å for­tel­le ham min side av sa­ken. Jeg sa at jeg var fryk­te­lig lei meg for ikke å ha vært til ste­de for ham. Han nek­tet å lyt­te.

Og slik gikk åre­ne.

– Da de fikk barn, to skjøn­ne døt­re, myk­net han imid­ler­tid. Kan­skje hjalp det at jeg nå var blitt frisk nok til å være en god bes­te­mor? spør hun seg.

– Bar­ne­bar­na er min sto­re gle­de i li­vet! En­de­lig kla­rer jeg
å være en god om­sorgs­per­son. Det er ikke måte på hvor mye kos vi fin­ner på når jeg er sam­men med dem, vi både ba­ker og le­ker.

For kort tid si­den kom også det hun kal­ler et po­si­tivt gjen­nom­brudd med søn­nen.

– For før­s­te gang sang han ut til meg, noe ir­ri­tert: «Du pra­ter hele ti­den om for­ti­den, mam­ma. Jeg vet at du er lei deg. Kan du ikke prø­ve å leg­ge det bak deg og nyte den ti­den vi nå har sam­men?»

Bjørg inn­røm­mer at hun først ble satt ut.

– Jeg ble fak­tisk snurt, for­tel­ler hun og ler litt. –

Men et­ter litt grub­ling fant jeg ut at han had­de al­de­les rett. Så nå tre­ner jeg på å la for­ti­den hvile og mer­ker at det øker livs­kva­li­te­ten min. Den gode gut­ten min ga meg en ny sjan­se. Det let­tet stem­nin­gen mel­lom oss. Nå mø­ter han meg i dø­ren med et smil når jeg kom­mer på be­søk. Jeg skulle bli nesten 70 år gammel før jeg ble mamma på ordentlig.