Min eksmann ga blaffen i sønnen vår, men det var jeg som fikk skyldfølelse

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Da jeg og Es­pen flyt­tet sam­men, ble jeg raskt gra­vid, og vi gif­tet oss i all hast.

Først et­terpå inn­så jeg hvor lat og ego­is­tisk han var. In­nen Emil ble født, var jeg ikke len­ger for­els­ket, men jeg ville så gjer­ne at for­hol­det skul­le fun­ge­re, for Emils skyld.

Da søn­nen vår var fire år, opp­da­get jeg at Es­pen var utro. Han ba om til­gi­vel­se.

Jeg ville ikke gi opp drøm­men om å få fa­mi­lien til å fun­ge­re, så jeg bet ten­ne­ne sam­men og prøvde
å glem­me. Men bare et halv­år se­ne­re tok jeg ham på fers­ken mens han sex-chat­tet med en kvin­ne på mo­bi­len.

Jeg ble kren­ket og skuf­fet, men han vif­tet det bort som en ba­ga­tell.

For­latt for en an­nen

Jeg fat­ter ikke hvor­dan jeg kun­ne bli væ­ren­de så len­ge, for det ble fle­re slike epi­so­der. Alle fø­lel­se­ne jeg steng­te inne for vår sønns skyld, ga meg stress­ek­sem og mig­re­ne.

Til slutt var det han som dro fra meg, etter å ha truffet en an­nen. Bare noen da­ger et­ter at han for­tal­te det­te, had­de han pak­ket sa­ke­ne sine og flyt­tet ut.

Hans nye flam­me bod­de i en li­ten to­roms, og vi ble eni­ge om at Emil skul­le bo hos meg til de had­de fun­net en stør­re lei­lig­het.

I star­ten kom han hjem til oss et par gan­ger i uken for å spi­se mid­dag, slik at han fikk om­gås Emil, men si­den ble det len­ger mel­lom be­søke­ne.

Et halv­år se­ne­re flyt­tet de, og nå var av­ta­len at vi skul­le ha delt om­sorg for Emil. Jeg hå­pet på det beste, for min sønns skyld. Jeg mer­ket at han for­and­ret seg, sær­lig et­ter hvert som han så fa­ren sin sjeld­ne­re. Han had­de en uro i krop­pen, som om han føl­te at han ikke strakk til.

Det gjor­de vondt i hjer­tet å se ham slite, og jeg gjor­de alt jeg kun­ne for å styr­ke selv­fø­lel­sen hans. Se­ne­re for­sto jeg at jeg ikke lyk­tes. Fa­rens svik had­de vært for stort. Emil treng­te pap­pa­en sin.

Les også (+) Jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte bryte med pappa

Av­vist

Første gang Emil skulle til farens nye leilighet, var han ty­de­lig ner­vøs, sær­lig for­di han knapt had­de truf­fet fa­rens nye sam­bo­er. Men mest av alt var han for­vent­nings­full og iv­rig.

Espen skulle komme søndag, men på fredag ring­te han og sa at de skul­le bort i hel­gen. De kom til å kom­me hjem sent søn­dag kveld, og man­da­gen ble vel­dig hek­tisk. Han lur­te der­for på om han kun­ne hen­te Emil tirs­dag iste­den? Emils blikk ble helt tomt av skuf­fel­se, men han sa in­gen­ting. Han gikk bare inn på rom­met sitt og sat­te seg for­an PC-en.

Det end­te med at han først ble hentet på ons­dag. Og iste­den­for å bli til søn­dag som av­talt, kom han hjem til meg på fredag, for fa­ren og sam­bo­e­ren had­de så man­ge pla­ner for hel­gen. Og slik fort­sat­te det.

Et halvt år se­ne­re til­brak­te Emil kan­skje én helg i må­ne­den hos fa­ren, og et­ter hvert slut­tet han å dra dit over­ho­det. «Pap­pa vil ikke ha meg der», sa han en gang med et skul­der­trekk.

Jeg var gren­se­løst skuf­fet over ek­sen, men mest av alt had­de jeg en enorm skyld­fø­lel­se over hvem jeg valg­te å få barn med. Jeg skul­le så gjer­ne ha gitt Emil en bedre pap­pa.

På skrå­pla­net

Emil var bare 12 år før­s­te gan­g han kom full hjem. Vi snak­ket ut om det, og jeg trod­de han for­sto at det­te var uak­sep­ta­belt og ikke kun­ne skje igjen. Men det gjor­de det, bare uker se­ne­re.

Åre­ne som fulg­te ble fryk­te­lig van­ske­li­ge. Hver gang jeg dro en gren­se, tråd­te han over den. Et­ter pils fulg­te sprit og hasj, og se­ne­re enda far­li­ge­re stof­fer. Han ble tatt av po­li­ti­et fle­re gan­ger, og det kom be­kym­rings­mel­din­ger fra sko­len.

Som 17-år­ing ram­let han ut­for en bro og ble lig­gen­de på sy­ke­hus hele som­me­ren. Jeg klar­te ikke å ris­te av meg red­se­len for at det kun­ne ha vært et selv­mords­for­søk.

Es­pen be­søk­te søn­nen på sy­ke­hu­set én enes­te gang. At han ikke stil­te opp mer, for­svar­te han med at det ville ha vært å opp­munt­re Emils ad­ferd.

Jeg viss­te ikke min arme råd. Hva skul­le jeg finne på for å red­de søn­nen min bort fra den de­struk­ti­ve vei­en han var inne på?

Men se­ne­re det året traff Emil en jen­te som han for­els­ket seg ho­de­stups i. Sam­ti­dig hav­net noen eld­re ung­dom­mer i om­gangs­kret­sen hans i feng­sel for gro­ve for­bry­tel­ser, og det vekket ham.

En­de­lig brøt han med miljøet og tok imot den hjel­pen han ble til­budt, og han star­tet i te­ra­pi. Den hjalp både ham og meg til å for­stå at ad­fer­den hans først og fremst had­de vært et for­søk på å til­trek­ke seg fa­rens opp­merk­som­het.

Det var Es­pen som svik­tet, men det var jeg som fikk straf­fen og måt­te ta smel­le­ne som kom. Også Es­pen ble inn­kalt til sam­ta­ler med te­ra­peu­ten, og sist jeg så ham, vir­ket han skam­full.

Om for­hol­det mel­lom Emil og fa­ren kom­mer til å bedre seg et­ter det­te, gjen­står å se, men søn­nen min le­ver i hvert fall et helt an­net liv nå, og jeg kan en­de­lig sen­ke skuld­re­ne og se frem­over igjen med op­ti­mis­me og håp.

Les også (+) Fosterfamilien ville ikke ha meg da de ikke fikk mer penger for meg