Jeg vet at han bedrar meg, men jeg kommer aldri til å forlate ham

Kjære mine nærmeste

Jeg skriver dette brevet til dere, venner og familie, som i de siste årene har engasjert dere så sterkt i min situasjon fordi dere mener at jeg er alt for snill og tålmodig. 

Dere vil at jeg skal forlate mannen min fordi han er notorisk utro og bedrar meg, og jeg forstår hva dere mener å si, men vær så snill, lytt til meg nå:

Det jeg vet, er at Morten aldri kommer til å forlate meg.

Morten og jeg ble et par da vi var tenåringer og har holdt sammen siden da. Vi har hatt store stormer i forholdet. Kvinner har kommet og gått bak min rygg gjennom alle disse årene. 

Jeg vet at dere tenker at slik oppførsel ikke skal aksepteres, men dessverre så er disse sidesprangene blitt en del av vårt samliv.

Jeg hviler i vissheten om at det er meg han elsker. Alle de andre tilfeldige, som han møter på arbeidsplassen eller i sine verv innen idretten, betyr i grunnen ingen ting. 

De bare føyer seg inn i rekken av det som egentlig ikke betyr noe.

Jeg glemmer ikke første gangen jeg fikk vite at en annen jente hadde møtt Morten bak min rygg. Jeg var 19 år og ble sønderknust. Det verste var frykten for at han kom til å forlate meg, jeg holdt ikke ut den tanken. 

«Du kan ikke finne deg i det», sa venninnene mine den gangen, og samtidig som jeg var enig, torde jeg ikke å stille et ultimatum. 

Da han gråtende kom og bad om unnskyldning, ble jeg i stedet bare lettet. Inderlig lettet. 

«Det er deg jeg elsker. Jeg kommer aldri til å elske en annen som jeg elsker deg», sa han.

Det gikk ikke mer enn halvannet år før vi sto i samme situasjon igjen. Da sa du, mamma, hva du mente om en slik oppførsel, men jeg bare gråt. Jeg har aldri vært så firkantet og kompromissløs som deg.

Da Morten sa at han angret, sa jeg samtidig ja til å bli kona hans. Så det ble oss, og det har ikke vært bare solskinn i vårt samliv. Det har kostet meg mange tårer og mye fortvilelse å komme dit vi er i dag. 

Les også: (+) Jeg ble forlatt etter 20 års samliv. Men så begynte det å dukke opp rosebuketter

Det kommer ikke til å skje

Nå er barna våre blitt 20 og 22 år og foreldreoppgaven er over. «Nå kan du gå fra ham», sier dere, fordi han enda en gang har latt seg friste til en utenomekteskapelig romanse, som visstnok «alle» vet om. 

Men jeg forlater ham ikke. Jeg kommer enda en gang til å tilgi.

Sannheten dere, er at jeg aldri kommer til å bli lykkelig uten min livsglade og sjarmerende Morten. 

Han er mannen i mitt liv og faren til mine to barn. Uansett hva han gjør, så kommer jeg til å fortsette å kjempe for oss to og den historien vi har sammen.

Det høres kanskje rart ut, men jeg er blitt vant til at han lar seg besnære av andre kvinner, og det gjør ikke så vondt lenger som det gjorde da jeg var yngre. Jeg har innsett at han drives av en trang til å bli beundret — til å erobre og føle seg attraktiv. 

Menn som ham kalles rundbrennere, og det sies at de ikke klarer å endre seg fordi de er sexavhengige. Jeg har innsett at jeg ikke kan forandre ham, at jeg må elske ham som han er, med disse feilskjærene. Trøsten er at det er blitt færre og færre episoder de siste årene.

For tre måneder siden fikk han en ung og nyskilt kollega, og de to hadde et eller annet sammen, som alle dere fikk vite om. «Dette får du ikke finne deg i», var omkvedet, og aldri har dere konfrontert meg så hardt som da. 

Faktisk er det sårende at dere bryr dere. Jeg ønsker herved å si at jeg er sliten av å måtte forsvare mitt ståsted. Vær så snill ikke å blande dere inn. Bare jeg kan leve mitt liv!

Og husk også: Det er meg han elsker, for hvis ikke hadde han forlatt meg for lenge siden.

Louise