Jeg vet at han aldri har sluttet å elske henne

Els­ker han meg, el­ler er det hen­ne han drøm­mer om å leve med?

Bare de som har levd i en slik si­tua­sjon vet hvor­dan det fø­les å ha dis­se spørs­må­le­ne hen­gen­de over seg. Den evig­e usik­ker­he­ten. Smer­ten over å være in­der­lig glad i noen, uten at fø­lel­se­ne blir 100 pro­sent gjen­gjeldt.

Ble sjalu

Jeg møt­te Jens da vi beg­ge var i slutten av 20-årene. Jeg had­de bodd ale­ne i fire år et­ter et sam­livs­brudd, mens han ak­ku­rat var blitt for­latt av sin kjæ­res­te gjen­nom fle­re år. Hun reis­te til ut­lan­det for å jobbe og gjorde det slutt.

Han innrømmet sin sorg over­for meg. Jeg for­sto at han var bit­ter. Men vi ble et par og fikk det fint, og han sa at han var glad i meg.

Vi var i en al­der da man stif­ter fa­mi­lie, og jeg ble gra­vid. Som­me­ren et­ter at vi fikk en søn­n, gif­tet vi oss. Jeg var lyk­ke­lig. Jens var man­nen jeg had­de ven­tet på. Ikke bare var han at­le­tisk og kjekk, men han var re­flek­tert og smart, også.

På et tids­punkt fikk jeg se bil­der av eksen hans. Ju­lie var lys og fa­ger. Hun var høy og vel­dig slank. Jeg ble sja­lu på hen­ne fra første sekund.

Tenk­te han på hen­ne? Gjen­nom søs­te­ren hans fikk jeg vite at han bare had­de hatt øyne for hen­ne si­den de gikk på vi­de­re­gå­en­de. Hun vis­te meg bil­der av de to sam­men. Han var full av be­und­ring og stolt­het.

Det lys­te av ham. Had­de han noen gang sett slik ut ved si­den av meg?

Besatt av tanken på henne

Jeg be­gyn­te med jevne mellomrom å spørre ham om han elsket meg. Det var som om tan­ken på Ju­lie ikke slapp ta­ket i meg. Jeg måt­te få be­kref­tel­ser. Selv om hun bod­de i USA og var på den and­re siden av klo­den, langt uten­for rek­ke­vid­de, pla­get det meg.

For­di jeg måt­te vite, og på et vis var be­satt av tan­ken på min manns eks­kjæ­res­te, spur­te jeg svi­ge­rin­nen min om hun viss­te hvor­dan det gikk med Julie.

Jeg lot som om jeg helt til­fel­dig kom til å ten­ke på hen­ne. Da fikk jeg vite at hun hadde truffet en ame­ri­ka­ner og gif­tet seg der bor­te.

Som­me­ren da Jens og jeg had­de vært gift i tre år, nevn­te han i for­bi­far­ten at han had­de møtt Ju­lie på ga­ten. Hun var hjemme for å fei­re for­eld­re­nes gull­bryl­lup.

Jeg grans­ket ham mens han for­tal­te. Han sluk­te or­de­ne og snak­ket mye ras­ke­re enn van­lig. Det var så­ren­de, for jeg forsto at han var opprømt etter mø­tet. Jeg spurte om det var hyg­ge­lig å se hen­ne igjen. Han mum­let et svar jeg ikke klar­te å tyde.

Flyttet tilbake

Jeg fikk med meg at prin­ses­se Dia­na be­skrev ek­te­ska­pet sitt som et tre­kant­for­hold. Prins Charles slut­tet aldri å ha kon­takt med sin ung­domskjæreste, Ca­mil­la Parker Bow­les. Da jeg ble gift selv, opp­lev­de jeg ak­ku­rat det sam­me. Jeg vet hvor­dan hun må ha hatt det, og jeg fø­ler sym­pa­ti. Hun og jeg har mye til felles.

Jeg fikk pa­nikk da jeg fikk vite at Ju­lie og hen­nes fa­mi­lie skul­le flyt­te til Norge. Bare tan­ken på å ha henne i nær­he­ten, gjor­de meg liv­redd. Jeg skjønte at hun fort­satt had­de kon­takt med mannen min. Han sa de bare var venner. Han had­de sagt ja til å hjelpe hen­ne med å se et­ter en pas­sen­de bo­lig.

De flyt­tet til sam­me by som vi bor i. Det er en stor by, så jeg be­høv­de ikke å treffe hen­ne. Men nys­gjer­righeten min gjor­de at jeg så et­ter hen­ne. Jeg måt­te se med egne øyne om hun var en trus­sel. Da jeg så hen­ne før­s­te gang, fikk jeg bare lyst til å gråte. For hun var svært vak­ker. Lang­bent, slank og pen kom hun smi­len­de ned­over gå­ga­ten med mo­bil­te­le­fonen ved øret.

Jeg for­sto med en gang at Jens måt­te leng­te et­ter hen­ne. Sam­men­lig­net med hen­ne var jeg en grå mus. Selv om jeg reg­nes som en «pen» dame, ble jeg grå i hen­nes nær­vær, rett og slett for­di hun er oppsiktsvekkende flott å se på.

Jeg ble sja­lu. Så sja­lu at jeg føl­te meg kvalm. Jeg fortalte Jens at jeg hadde sett Julie i byen. Han virket nervøs og spurte om jeg hadde snakket med henne. Selvfølgelig hadde jeg ikke det, hun visste ikke hvem jeg var.

Les også (+) Mannen foreslo å fjerne én ting fra stua. Forandringen var helt utrolig

Jeg vet at han fortsatt elsker henne

En kveld da jeg og svigerinnen min satt og snak­ket, kom vi inn på Ju­lie og Jens igjen. Hun fortalte at Julie fortsatt brukte et smykke Jens ga henne i 20-årsgave. Hun hadde sett det da hun møt­te Julie i bu­tik­ken. Julie hadde spurt masse etter Jens og meg.

Igjen føl­te jeg meg kvalm. Den ko­se­kvel­den vi skul­le ha, ble ikke ko­se­lig. Jeg tenk­te bare på at Ju­lie var ute et­ter man­nen min.

Si­den da har jeg levd i viss­he­ten om at jeg kom­mer til å bli skilt hvis Ju­lie går fra sin egen mann og gir et vink til man­nen min.

In­nerst inne vet jeg at han ald­ri har slut­tet å els­ke hen­ne.

Han er sam­men med meg for­di han er en or­dent­lig fyr, som føl­ger opp sine for­plik­tel­ser.

Klamrer meg fast

Jeg ten­ker på prin­ses­se Dia­na. Hun for­lot man­nen sin for­di hun ikke or­ket mer. Hva skjed­de? Han ble kjæ­res­te med Camilla igjen, kvin­nen han ald­ri had­de klart å glem­me.

Noen gan­ger har jeg tenkt at jeg må slip­pe Jens fri. Men jeg or­ker ikke, for jeg els­ker ham. Min stør­ste frykt er å mis­te ham til hen­ne.

Jens og Ju­lie snak­ker sam­men. Han sier at de er mer som bror og søs­ter.

Jeg har foreslått at vi kan in­vi­te­re hen­ne og man­nen hjem til oss. Men det vil han ikke. År­sa­ken er innlysende: Han vil ikke at jeg skal bli kjent med hen­ne, og han selv øns­ker ikke å møte mannen hen­nes.

Jeg fort­set­ter å leve i et ek­te­skap der det er en kvin­ne til, et usik­ker­hets­mo­ment som gjør meg trist og en­som.

Jeg aner ikke om Ju­lie fø­ler noe for mannen min. Jeg vet ikke om de beg­ge går og leng­ter. Fan­ta­si­en min lø­per løpsk. Jeg har ma­re­ritt om at de har inn­gått en pakt om å hol­de ut i sine re­spek­ti­ve ek­te­skap til bar­na blir så sto­re at de flyt­ter ut.

Jeg ser ikke bort fra at det kan være noe i den­ne fæle drøm­men. I mel­lom­ti­den klam­rer jeg meg fast i hver dag jeg får med man­nen jeg els­ker.

Jeg kan leve med at han drøm­mer om en an­nen, men ikke med at han rei­ser fra meg.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.