DE BLÅ SIDENE

Jeg var ikke forberedt på det som skjedde da barna flyttet ut

Da beg­ge bar­na var flyt­tet ut, kjen­tes li­vet like tomt og stil­le som hu­set. Jeg visste at jeg måtte finne på noe nytt. Svaret kom som dalende fra himmelen.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN: Illustrasjonsfoto.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN: Illustrasjonsfoto. Foto: Getty Images
Først publisert Sist oppdatert

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Selv­føl­ge­lig er jeg glad for at dat­te­ren min The­re­se be­stem­te seg for å stu­de­re, selv om det innebar at hun måt­te flyt­te hjem­me­fra.

Da hen­nes eld­re bror gjor­de det sam­me for noen år si­den, hus­ker jeg hvor­dan jeg kjem­pet med grå­ten der jeg sto på trap­pen foran huset og vin­ket og for­søk­te å smile tap­pert.

Jeg var vel­dig stolt av ham. Gut­ten min var blitt vok­sen, og nå skul­le han for­la­te mors tryg­ge favn, som na­tur­lig er.

Jeg trøs­tet meg med at jeg hel­dig­vis skul­le ha «ves­le­jen­ta» hjem­me hos meg i et par år til. Men ti­den går fort, og plut­se­lig var det hen­nes tur nå i fjor høst.

Beg­ge bar­na har dre­vet med hånd­ball, så fri­ti­den min har stort sett be­stått av kjø­ring til og fra tre­nin­ger, kam­per og tur­ne­rin­ger. Det var in­gen tid til å dyr­ke egne in­ter­es­ser.

Jeg ble skilt da bar­na var små, og som inn­flyt­ter i byg­da har jeg ikke klart å opp­ar­bei­de meg så stor om­gangs­krets. Fa­mi­li­en var nok for meg, og i til­legg var jeg jo so­si­al med kol­le­g­ene mine i ar­beids­ti­den. And­re hånd­ball­for­eld­re ble på en måte mine ven­ner, si­den vi til­brak­te så mye tid sam­men.

Vi har opp­levd mye moro opp gjen­nom åre­ne, men vi had­de ikke så mye an­net til fel­les enn hånd­bal­len. Så da The­re­se slut­tet til som­me­ren i fjor, ble det stil­le.

Som jeg sav­net sam­væ­ret med for­eld­re­ne. Pra­ten og fel­les­ska­pet. Jeg stil­te opp på dugnad under et par kam­per også et­ter at dat­te­ren min hadde slut­tet, men det var ikke det sam­me len­ger. Nye spil­le­re had­de be­gynt, og der­med også nye for­eld­re.

Og jeg for­sto at fra nå av måt­te jeg selv sør­ge for å ut­vi­de nett­ver­ket mitt, ut fra mine egne in­ter­es­ser.

Sør­ge­lig stil­le

The­re­se flyt­tet et par uker før sko­le­opp­start. Igjen smil­te jeg tap­pert og vin­ket henne av gårde da fa­ren hen­tet henne og flyt­te­las­set. «Jeg kom­mer snart hjem en helg», var det siste hun sa før hun slengte den siste bagen inn i baksetet og hop­pet for­vent­nings­full og glad inn i bi­len.

Jeg var ikke for­be­redt på hvor tomt det ville bli i hu­set uten The­re­se.

Still­he­ten føl­tes øre­dø­ven­de. Med henne hjem­me pep det i mo­bi­len hen­nes i ett sett, og hu­set var fylt med lat­ter, prat, mye rot, tre­nings­ba­ger slengt i gan­gen og hau­ger av klær som lå til vask. Og sta­dig kom det ly­der fra kjøk­ke­net, der hun kok­ke­ler­te når hun var «fy­sen» på noe et­ter tre­ning, som hun sa. Å, som jeg sav­net alt sam­men!

Jeg var slett ikke for­be­redt på re­ak­sjo­nen jeg fikk. Jeg falt rett og slett sam­men, det var en stor sorg å bli sit­ten­de igjen ale­ne på den­ne må­ten.

Ikke en­gang da man­nen min for­lot meg, had­de jeg følt det slik. For da had­de jeg jo frem­de­les bar­na hos meg. Men nå? Hvor­dan kom li­vet mitt til å bli nå?

Jeg føl­te meg ego­is­tisk og us­sel som mor som føl­te det på den­ne må­ten. For jeg had­de jo in­gen øns­ker om at bar­na ikke skul­le bli selv­sten­di­ge og flyt­te for seg selv. Det er jo sånn det skal være. Men jeg klar­te ikke å bli kvitt den isen­de kal­de fø­lel­sen av å bli for­latt. Selv­føl­ge­lig gjor­de jeg alt jeg kun­ne for å hø­res glad og for­nøyd ut når jeg snak­ket med dem, og jeg var jo også det – på de­res veg­ne!

Na­tur­lig­vis var de beg­ge opp­tatt med sine nye liv som stu­den­ter.

Tu­re­ne hjem ble sjeld­ne, og jeg var selv­sagt glad for at de fant seg så godt til ret­te der de var. Beg­ge bod­de nå i Oslo, hvor det skjed­de noe hele ti­den. De had­de nye ven­ner og stu­di­er som krev­de tid. Det hend­te at søsk­ne­ne møt­tes ute for å ta en kopp kaf­fe, og jeg fikk inn­trykk at de snak­ket ganske ofte sam­men.

Det gle­det meg, og det føl­tes trygt at de had­de hver­and­re. Men selv var jeg nær­mest lam­met av en­som­het …

Nei, det var in­gen tvil! Her måt­te det en snu­ope­ra­sjon til, så­pass for­sto jeg.

Jeg måt­te kom­me meg vi­de­re i mitt nye liv, nå som jeg had­de mas­se­vis av fri­tid. Og mens jeg grub­let som mest over hva jeg skul­le finne på, kom sva­ret som da­len­de ned fra him­me­len. Det var en kol­le­ga som pen­set meg inn på noe som jeg ald­ri had­de trodd jeg skul­le drive med igjen.

Les også (+) Endelig skulle det bli oss to. Men skjebnen ville det annerledes

På kon­sert

Et gan­ske kjent blan­det kor skul­le ha kon­sert i byg­das tea­ter­sal. En kol­le­ga be­kla­get seg over at man­nen hen­nes var blitt syk, så nå had­de hun en bil­lett til overs. Om noen ville bli med henne? Tja, tenk­te jeg, det kun­ne jo ha vært moro å høre dem.

Jeg had­de lest om det­te ko­ret, som be­sto av folk i vok­sen al­der, og de var et­ter si­gen­de gode til å syn­ge. Så vidt jeg had­de fått med meg, had­de de kon­ser­ter gan­ske ofte, og de plei­de også å ha en re­vy­opp­set­ning til jul og før som­me­ren.

Rett før kon­ser­ten støt­te vi på en av san­ger­ne, en mann som syn­tes jeg dro kjen­sel på. Et­ter at vi beg­ge had­de tenkt så det knak­te en li­ten stund, kom vi om­trent sam­ti­dig på hvor vi had­de hver­and­re fra. Vi had­de jo sun­get i kor sam­men i min opp­rin­ne­li­ge hjem­by for en manns­al­der si­den!

«Hei, vi er jo sam­byg­din­ger! Du må jo bli med oss», ut­brøt han, «du sang jo så flott, hus­ker jeg. En ny­de­lig alt-stem­me, og det er jo nett­opp det vi tren­ger i ko­ret vårt!»

Him­mel­fal­len, og full­sten­dig tatt på sen­gen, sa jeg ja til å kom­me på øv­el­se sam­men med dem uken et­ter.

Kon­ser­ten vis­te seg å være helt fan­tas­tisk, og det var in­gen tvil om at den­ne gjen­gen had­de det utro­lig mor­somt sam­men. Jeg kjen­te meg for­vent­nings­full og spent da jeg la meg den kvel­den.

En­ga­sje­ment

Og slik gikk det til at jeg fant en vei ut av en­som­he­ten et­ter at bar­na flyt­tet hjem­me­fra. At slike til­bud slen­ges like opp i fan­get på en, til­hø­rer vel sjel­den­he­te­ne. Van­lig­vis må man selv ta an­svar for at man har et inn­holds­rikt liv et­ter at bar­na flyt­ter ut.

Nå er det ikke len­ger øre­dø­ven­de still­het hjem­me hos meg, men hel­ler øre­dø­ven­de sang, nær­mest døg­net rundt.

Tenk at jeg had­de glemt hvor gøy det var å syn­ge i kor. Og så fine san­ger vi syn­ger! Jeg syn­ger og tral­ler støtt og sta­dig. Når bar­na er på be­søk, be­mer­ker de at jeg syn­ger hele ti­den og vir­ker gla­de­re enn jeg har vært på len­ge. Og det er jeg.

Det er vik­tig å finne noe å en­ga­sje­re seg i, el­lers vil li­vet fort bli tomt og en­somt. Jeg var spe­si­elt hel­dig, for jeg tror nep­pe at jeg had­de kom­met til å opp­sø­ke et kor på eget ini­tia­tiv.

Det er så her­lig å kjen­ne fel­les­skaps­fø­lel­sen igjen, og så gøy å ska­pe noe fint sam­men and­re. Og den­ne gan­gen er det som ut­ø­ver, og ikke som bar­nas sup­por­ter på si­de­lin­jen.

Den rol­len er det bar­nas tur til å over­ta, når vi skal hol­de kon­sert til som­me­ren. Og da har fak­tisk mo­ren de­res fått en li­ten solo­rol­le også – men det skal få bli en over­ras­kel­se for dem …