DE BLÅ SIDENE
Jeg var for ung til å forstå at mannen jeg giftet meg med var psykopat
Hver gang jeg leser om psykopater, blir jeg glad. I dag er dette blitt en velkjent diagnose. Som ung visste jeg ingen ting om det. Da jeg ble gift med en mann uten empati, trodde jeg at det var meg det var noe galt med.
Jeg har bodd alene de siste fire årene. Etter et langt ekteskap, mistet jeg mannen min da han døde av et akutt hjerteinfarkt. Det skjedde så brått at det var et sjokk, men nå nyter jeg hverdagen alene.
For første gang i livet har jeg en tilværelse uten en som hakker på meg og gir skjenn og korreksjoner.
Mitt første forhold
Livet med Kåre var vanskelig. Allerede da vi giftet oss, 20 år gamle, gikk vi inn i hver vår rolle. Jeg som den svake, dumme og uvitende, og han som den perfekte.
Det nyttet ikke å si til ham at han tok feil, for han snudde på alt jeg sa, og det endte med at jeg var den som hadde vært dum og uvitende.
Alltid ble skylden min, hvis det var uenigheter mellom oss.
Jeg var bare 18 år da jeg ble kjæresten hans. Han var den første gutten jeg var sammen med, og det føltes så stort og fantastisk at han, som var så selvsikker og visste så mye, virkelig ville ha meg. Jeg var stolt da jeg fortalte venninnene mine at vi hadde et forhold.
Kåre var ikke høyt utdannet, og han jobbet i en båtbutikk. Likevel hadde han kunnskap om alt mellom himmel og jord.
Det imponerte meg at han alltid hadde svar og løsninger på ting. I dag ser jeg at jeg var et naivt barn den gangen. Det var ikke tilfeldig, for både moren og faren min var tvers gjennom snille mennesker som aldri så noe vondt i andre. Det falt dem ikke inn å si noe negativt om kjæresten min.
Han hadde vetorett
Ordet psykopat eksisterte ikke i min oppvekst. Ingen snakket om personlighetsforstyrrelser og personer uten empati og godhet.
Derfor visste jeg ikke at slike mennesker fantes. Det eneste jeg visste, var at noen ble psykisk syke. Men da var de ofre, og hvis det var slik, bidro man med ekstra omsorg og hjelp.
I begynnelsen så jeg på det som et pluss at mannen min var psykisk sterk. Jeg beundret selvsikkerheten hans.
Men samtidig led jeg litt, for han gjorde meg usikker. Hvis jeg visste svaret på noe, turte jeg likevel ikke å si det høyt, i tilfelle det var feil. For hvis jeg sa noe som var galt, fikk jeg vite hvor lite kunnskap jeg hadde. Da sukket han høyt og tok seg til pannen i fortvilelse over hva jeg kunne finne på «å lire ut av meg».
Jeg giftet meg med en mann som hadde vetorett og aldri tok feil.
Jeg sa ja til å elske en mann som sjikanerte og hånte meg, og som sannsynligvis ikke var ordentlig glad i meg. Allerede da jeg gikk gravid med vårt første barn, følte jeg meg trist og ensom. Han tok ingen spesielle hensyn til meg, strøk meg ikke over magen.
Han slo bare fast at det ikke er noen sykdom å være gravid.
Så sårbar jeg var! Jeg var engstelig for at noe var feil med barnet jeg bar på, men kunne ikke åpne meg overfor mannen min. Gjorde jeg det, ble han sint og irritert og kalte meg hysterisk og tåpelig. Bare hvis han ønsket å ha sex, ville han være nær meg.
Han forsto ikke at jeg trengte nærhet og trygghet i en ny situasjon. Jeg lærte meg tidlig å sette pris på det de gangene han ikke sa noe, for det betydde at det jeg hadde gjort eller sagt, var akseptert som bra nok.
Klandret meg selv
Det er lett å være etterpåklok. For nå vet jeg masse om psykopati, og jeg ser at jeg skulle ha gått fra ham allerede den gangen, men jeg ble. Jeg trodde at det var meg det var noe galt med – at han hadde rett når han sa at jeg var skjør og dum.
Vi fikk tre barn sammen. Jeg bar frem tre nydelige barn, som betydde alt for meg. Dessverre klarte han hverken å elske dem eller meg betingelsesløst. Bare hvis vi gjorde og tenkte som han ønsket, var han fornøyd med oss.
Jeg har klandret meg selv mye for årene med ham, for at jeg ikke var sterk nok til å stille meg på barnas side og konfrontere faren deres. I stedet sa jeg meg enig med ham.
Det gjaldt i grunnen i alle slags situasjoner. Men det jeg husker best, er når de var mette eller ikke likte smaken på maten de fikk, og han tvang dem til å spise opp, selv om de følte seg syke av det. Jeg krevde at de skulle gjøre som pappa sa, selv om jeg syntes at det var fryktelig.
Et annet eksempel er når vennene deres fikk være ute til et visst tidspunkt, og han krevde at de skulle komme hjem to timer tidligere. Det var ikke rom for forhandlinger.
Kåre forlangte av barna at de var stille, flinke på skolen og hjelpsomme hjemme. Hvis de hadde lært noe nytt og kom med nye tanker og betraktninger, slo han det ned med en gang og spurte sint hvem som lærte dem dette våset. Så fikk de hans sannhet, og den var udiskutabel. Barna lærte seg tidlig å ikke motsi faren sin. De ble som meg.
Hjernevasket
Etter at Kåre døde, er det kommet frem mye bitterhet, og den rammer meg også.
Jeg kan ikke klandre dem, for jeg satte meg ikke opp mot ham for deres skyld, slik jeg burde ha gjort.
Det vi manglet på den tiden, var historier om psykopati og psykopater. Da jeg endelig, etter mer enn 20 års ekteskap, leste en virkelighetshistorie om en kvinne som hadde det som meg, falt alle brikkene på plass.
Da så jeg plutselig at mannen min ikke var normal, og at de følelsene jeg hadde holdt nede, fortjente å bli tatt på alvor. Men det var én ting å se dette, og noe helt annet å hente styrke til å gå fra ham. Jeg var så kuet at jeg ikke klarte å mobilisere krefter til det.
Jeg fortsatte å gå på silkesokker og lot meg undertrykke. Også etter at barna flyttet ut, holdt jeg fast i den overdrevne respekten for ham. Han var en rasist, men jeg turte ikke å si ham imot når han sa at Norge burde ha vært lukket for nye landsmenn. Det gjorde at vennene våre trodde at jeg var som ham.
Jeg var hjernevasket, det ser jeg nå. Gjennom disse årene hadde jeg flere perioder da jeg hadde det leit. Jeg gråt mye, men det var ingen trøst å få. Han forsøkte ikke engang å forstå meg. I stedet la han ut om hvor utrolig slitsomt det var for ham å ha en «grinekjerring». Han hatet svakhet.
Sterk. Dominerende. Egosentrisk. Uten følelser for andre.
Med et stort behov for å rakke ned på andre og fremheve seg selv, turet mannen min frem. Butikken han etter hvert ble innehaver av, var et beryktet sted å jobbe. Ingen holdt ut med hans krav og misnøye. Bare én medarbeider holdt ut og var der gjennom mange år. Hun var en dame som var like usikker som meg.
Les også (+) Jeg hadde akkurat sendt ut bryllupsinvitasjoner. Så dukket min gamle flamme opp
Umulig å bli lykkelig med en psykopat
Da Kåre døde, falt jeg først sammen. Han var den sterke som hadde holdt hverdagen vår sammen, og jeg klarte ikke å se hvordan jeg skulle klare å bo alene.
Men så kom de gamle venninnene mine på banen, og barna kom på besøk mye oftere. Gradvis ble livet mitt mye gladere.
I dag føler jeg at jeg ødela livet mitt ved å bli i ekteskapet. Av hensyn til barna mine burde jeg ha forlatt mannen min.
Nå håper at jeg kvinner som lever i ekteskap med skjev maktfordeling, leser historien min og tar affære. Det er umulig å bli lykkelig sammen med en psykopat.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.