DE BLÅ SIDENE
Jeg ble elskerinnen til en gift mann. Først etter ni år innså jeg galskapen
Jeg visste at han var gift. Likevel lot jeg meg likevel forføre. For en tosk jeg var.
Jeg kjente ham egentlig ikke, men visste om ham. Ti år eldre enn meg, særdeles sosial og – skulle det vise seg – veldig flink til å danse. Jeg falt pladask – og så ikke faresignalene.
Jeg var skilt på femte året den gangen det hele startet, og hadde hovedansvaret for to barn på åtte og 11 år.
Det gikk i ett med oppfølging av unger og husvask og rydding. Mitt friminutt var når barna annenhver helg var hos faren. Da fikk jeg gjort alt fra forefallende husarbeid og oppussing til å gå på byen med venninner. Alt i alt var livet godt, selv om jeg innimellom tenkte at det nok kunne vært hyggelig med en mann å dele hverdagen med.
En helg ble jeg invitert på seminar med jobben. Jeg hadde barnefri, så det passet utmerket. Og på kvelden var det festmiddag og dans utover de små timer, før vi skulle busses hjem.
Ikke ante jeg hvordan denne kvelden skulle forandre livet mitt på godt og vondt. For der traff jeg Georg.
En gift sjarmør
Georg hadde neppe lagt merke til meg før, men nå sto han der plutselig og sa ut i luften til damegjengen jeg satt sammen med: «Sitter dere bare her, istedenfor å danse?» Spontant svarte jeg: «Du får by oss opp, du da.»
Først da så han meg, og etter et lite sekunds nøling, bukket han galant og førte meg ut på gulvet.
I utgangspunktet er jeg ganske beskjeden, så det var ulikt meg å være så frempå. Men jeg ble revet med av den gode stemningen, og da vi først kom oss ut på gulvet, fikk vi virkelig svingt oss.
Vi fant straks tonen. Det hjalp sikkert på stemningen at vi hadde drukket litt vin også, så resten av kvelden holdt vi sammen.
På vei hjem ble vi sittende sammen på bussen. Vi pratet som om vi hadde kjent hverandre bestandig, og plutselig satt vi der og holdt hverandre i hendene.
«Jeg har visst blitt forelsket i kveld», sa Georg med ett.
Da begynte jeg å le. Jeg visste godt at han var en gift mann. «Det går nok over når du kommer hjem til kona», sa jeg. «Aldri», repliserte han og spurte om han kunne ta kontakt med meg over helgen.
Jeg sa ja. Jeg visste jo at jeg uansett kom til å treffe på ham, siden vi jobbet i samme firma, men at han faktisk kom til å ta kontakt med meg, regnet jeg nok ikke med.
Han var sjarmerende, jo visst, men han var altså gift. Og jeg skulle ikke rote meg borti en gift mann.
Jeg gav etter
Men allerede på mandag tok han kontakt med meg igjen og lurte på om vi kunne treffes. Jeg sa kontant nei.
Det samme svaret fikk han på tirsdag, onsdag og torsdag.
Men jeg skjønte snart at dette var en mann som ikke tok et nei for et nei, så til slutt ga jeg etter. Hva galt kunne egentlig skje? Det kom jo ikke til å skje noe som jeg ikke ønsket.
Vi avtalte at han skulle komme hjem til meg en helt vanlig tirsdag, etter at ungene var i seng. Jeg pyntet meg ikke, for jeg ville fremstå helt vanlig. Da ville han nok se at det bare var feststemt beruselse som hadde vakt fascinasjon den kvelden, og at jeg i virkeligheten bare var en kjedelig og uinteressant grå mus. Slik tenkte jeg i mitt enkle sinn, men slik gikk det ikke.
Isteden fant vi straks tilbake tonen fra turen. Vi pratet om alt mellom himmel og jord og hadde det kjempehyggelig.
Idet han gikk igjen, sa han at han fortsatt var forelsket, men at han på ingen måte forsøkte å sjekke meg opp.
På et vis fikk jeg litt respekt for ham på grunn av det. Og det gir en god følelse når noen erklærer at de liker deg, så selv om jeg innerst inne forsto at jeg beveget meg ut på tynn is, gikk jeg med på å treffe ham flere ganger.
Og plutselig en kveld gikk jeg over den grensen jeg hadde bestemt meg for aldri å krysse, og vi innledet et forhold.
Våknet opp
I Georg fant jeg en flott samtalepartner og turkamerat. Vi dro på helgeturer både innenlands og utenlands, og vi var også mye hjemme hos meg.
Til tider lå han litt lavt i terrenget, men han var likevel overraskende åpen. Vi var ofte sammen med mine venner, som den naturligste ting i verden.
Eide jeg ikke skrupler? Tenk å være så egoistisk, tenker du kanskje. Å ja, det innrømmer jeg glatt at jeg var. Ga han blaffen, kunne jeg også gjøre det.
Etter hvert vokste ungene mine til og begynte å leve sine egne liv. Da kom også tankene enda tettere på hva jeg skulle gjøre med forholdet jeg var i.
Når jeg ser tilbake, er jeg helt sikker på at intensjonen hans i begynnelsen var å forlate kona for min skyld. Barna hans var voksne, så for dem ville ikke en skilsmisse være noe problem.
Det var verre med kona. For hvordan sier du at du vil skilles, etter 30 år sammen?
Jeg var forståelsesfull og maste ikke i starten, men over tid så var fremtiden vår oppe til diskusjon mange ganger.
Til slutt gikk han tom for unnskyldninger og bortforklaringer. Det som hadde virket fornuftig tidligere, hørtes ikke fullt så fornuftig ut lenger, og jeg våknet gradvis fra drømmen.
Omsider innså jeg at jeg hadde gått i den klassiske fella. «Min kone forstår meg ikke.» «Det er deg jeg elsker.» Hadde jeg virkelig vært så dum at jeg falt for den?
Min dårlige samvittighet gnaget i meg, selv om jeg la mesteparten av skylden på Georg.
«Du er jo ikke redelig mot noen av oss», sa jeg til ham i sinne en kveld. Jeg hadde fortsatt masse følelser for ham, men respekten for ham forsvant gradvis. Og når respekten forsvinner ut av et forhold, forsvinner også følelsene.
I min egen tåke av forelskelse og begjær var han selveste drømmeprinsen. Plutselig lettet tåken og jeg så alt krystallklart. Slik ville jeg ikke leve lenger.
Les også (+) Diagnosen var et sjokk. Jeg er schizofren
Etterpåklok
Hele ni år tok det før jeg innså galskapen og gjorde det slutt. Hvordan kunne det pågå så lenge? Det har jeg spurt meg selv mange ganger.
Én av grunnene er, ironisk nok, nettopp det at han var gift. Så lenge han ikke gikk fra kona, kunne vi fortsette vår «solskinnsromanse».
Vi traff hverandre kun når vi hadde fri og kunne fokusere på hverandre, uten forstyrrelser og forpliktelser. Hadde han stått med kofferten på døren en dag og flyttet inn hos meg, så vet jeg ikke om det hadde vart så lenge.
Det jeg skulle gjort, var å skygge unna all kontakt fra starten av, for han var en gift mann. Jeg skulle ha satt ned foten og sagt at han kunne komme tilbake når han var blitt fri og frank.
Det er lett å være etterpåklok, men det å legge seg etter en gift mann kommer det ikke noe godt ut av for noen av partene. Såpass har jeg i hvert fall lært til neste gang kjærligheten banker på døren.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.