LESERNE FORTELLER
Jeg var alltid misunnelig på den pene venninnen min som hadde stort hus og rik mann. Så kom sannheten frem
Det er grusomt at triste ting må til, før du selv forstår hva du har.
En statistikk forteller at flere enn halvparten av oss ikke føler oss bra nok. Misnøyen handler om kropp, stilling, lønn, materielle ting og boforhold.
Vi mennesker er så utrolig flinke til å skjele til hvordan andre er eller har det, og ofte gjør sammenligningen oss selvkritiske og destruktive. Det er ikke bra alltid å lengte etter å ha et annet liv. Min historie handler om å være kronisk misfornøyd gjennom mange år.
Det begynte da jeg var tenåring. Min venninne var penere enn meg, og det gjorde henne mer attraktiv som kjæreste. Hun var så vakker at jeg ikke klarte å tro at noen ville kunne forelske seg i meg. Egentlig ville jeg bare være henne.
Jeg husker sjalusien og fortvilelsen som tok grobunn i meg mot slutten av tiden på ungdomsskolen. Bente var slank, hadde langt lyst hår og nette og klassiske trekk. Selv var jeg mørk, litt grovere bygd og hadde en altfor stor nese.
Hvor mange timer jeg sto foran speilet for å snakke meg selv ned, er umulig å si, men det var sikkert hundrevis i årene jeg fortsatte å bo hjemme hos foreldrene mine.
Dårlig selvtillit
«Jeg er så stygg», sa jeg til meg selv, og drømte om å komme meg til en plastisk kirurg som kunne slipe nesen min mindre.
Jeg fortsatte å se på Bente og følte misunnelsen skylle gjennom kroppen hver gang. Samtidig var jeg veldig glad i henne.
En gang var jeg veldig forelsket i en gutt, og på en fest kom han og jeg i prat. Det gjorde meg glad. Men da han en uke etter ba meg med på kino, visste jeg hvorfor han ba meg.
Han ønsket egentlig å komme i kontakt med bestevenninnen min. Det var henne han egentlig ville være sammen med. Det ga fart til tankene mine at en tredje venninne fortalte meg det jeg «visste»; han hadde vært forelsket i Bente.
Så jeg takket nei og konkluderte meg at jeg aldri ville kunne få en kjæreste fordi alle gutter heller ville ha venninnen min. Jeg holdt forelskelsene mine for meg selv i flere år.
Jeg torde ikke tro at en jeg likte også kunne like meg. Det jeg så i speilet, var ikke vakkert – det var håpløst.
«Kjære deg, du er så fin. Du har et nydelig smil og et godt vesen», husker jeg at moren min sa en gang jeg delte med henne hva jeg tenkte om meg selv. Slik jeg så det, var det bare en mors ukritiske trøst.
Mens jeg gikk det siste året på videregående skole fikk jeg likevel en kjæreste, min første. Han var ikke veldig flott å se på, han var nokså gjennomsnittlig.
Bente så ikke på ham som interessant, og han må ha tenkt at hun var langt utenfor hans rekkevidde, for han var strålende fornøyd med meg. Jeg følte virkelig at han brydde seg om meg.
Det ble mitt sykelige behov for å sammenligne som ødela det fine vi hadde. Da Bente fikk en kjæreste som var mye kjekkere, mer sjarmerende og hadde mer penger, ble ikke min utvalgte bra nok for meg.
Han falt igjennom, på et vis. Så jeg gjorde det slutt, og han ble oppriktig lei seg.
Les også (+): Det er 20 år siden jeg så barnet mitt på fødestuen. Jeg glemmer henne aldri
Jeg ble aldri fornøyd
Jeg skal hoppe langt fremover i livet mitt når jeg forteller resten. Kort fortalt fortsatte jeg å sammenligne meg, ikke bare med Bente, men med de fleste rundt meg.
Da jeg endelig fant en mann og ble samboer med ham, plaget det meg at vi ikke hadde råd til å kjøpe et like flott og nytt hus som et vennepar, eller et like bra rekkehus som noen andre vi kjente.
At det eneste alternativet var et gammelt rekkehus, som vi måtte pusse opp som et langtidsprosjekt, var noe jeg skammet meg over. Det rare var at mannen jeg var sammen med, var så fornøyd og optimistisk. Han var stolt over at vi eide vårt eget og uttrykte det.
«Tenk, dette er vårt!», sa han.
Jeg drepte den gleden ved å si at det ikke var så mye å være glad for. «Se på Bente og Henrik, hva de har», var min kommentar.
Min sammenligning ble en slags sykdom som aldri tok slutt og skjøt fart i alle retninger. Jeg kunne ikke få det bra nok fort, og vi lånte penger av mine svigerforeldre.
Da rekkehuset var blitt slik vi tenkte, var det likevel ikke bra nok, og vi solgte og kjøpte et nyere i et finere boligområde. Det samme skjedde der. «Kan vi ikke bare slå oss til ro og nyte det vi har», spurte han som ble ektemannen min.
Vi fikk et barn og selv om jeg hadde «alt» i kraft av en snill og god mann, en nydelig baby og et funksjonelt og ok hjem, var jeg misfornøyd.
Det gikk også på kroppen min. Nesen ga jeg på et vis opp fordi den ikke lot seg endre. Kiloene som hadde lagt seg rundt magen etter fødselen, var noe jeg kunne gjøre noe med.
Jeg så bilder av kvinner som akkurat hadde født, og tenkte at jeg ville bli like flott, så jeg begynte å trene. Ikke bare litt, men hver dag, noen ganger to ganger i løpet av en dag. Det ble manisk og gjorde at jeg ikke satte meg ned for å slappe av.
Var jeg lykkelig eller glad i så mye som ett minutt? Jeg skammer meg over å si at det var jeg ikke, for hele tiden strevde jeg etter å ha eller få mer, noe bedre enn jeg hadde. Når jeg var sammen med Bente og hennes mann, følte jeg at vi falt igjennom på alle måter.
Jeg var ikke så flott som henne, mannen min var på ingen måte så verdensvant som hennes, hjemmet vårt var en skygge av deres.
Vi hadde ikke de samme, fantastiske historiene å fortelle fra fine ferier fordi vi brukte alle pengene på oppussing. Våre jobber var halvparten så godt betalte som de jobbene de hadde, og mannen til Bente hadde arvet masse penger.
Det er grusomt at triste ting må til, før du selv forstår hva du har. Mannen til Bente ble tatt for svindel, og det viste seg dessuten at han hadde hatt et forhold til en annen kvinne. Hun var knust.
Les også (+): Jeg må glemme ham. Jeg er jo gift!
Var jeg den heldige?
«Du er så heldig, Silje, for du har en så fantastisk snill og omtenksom mann. Ta vare på ham og det dere har sammen», sa hun.
Det gjorde et voldsomt inntrykk på meg at hun sa det, og i mange uker etterpå gikk jeg og tenkte på innholdet i denne uttalelsen. Heldig – jeg? I nesten 20 år hadde jeg trodd at hun var den heldigste av oss.
Kort tid etter bruddet ble hun veldig syk, og jeg fikk enda en påminnelse om hvor viktig det er å sette pris på det man har.
«Vet du, jeg har alltid vært misunnelig på deg fordi du har vært den pene og vellykkede», sa jeg til henne en dag vi satt og snakket sammen.
«Det har du ikke hatt grunn til, for det har vært mye grums i min tilværelse. Jeg har ikke vært så lykkelig som det har virket. Ferieturene vi hadde, endte opp i fyll og krangel», sa hun.
Bente ble frisk, men hun er alene og bor i en langt mindre bolig enn mannen min og meg. Vi er bestevenninner på en mye dypere måte enn før.
Vi har snakket så utrolig mye i kjølvannet av hennes utfordringer. Skilsmissen var tung for henne, men sykdommen enda verre. Jeg har støttet henne hele veien og har oppdaget at jeg er den heldigste av oss, egentlig, for jeg har en ærlig mann, et intakt familieliv og er frisk.
Samtalene med min bestevenninne har lært meg at du gjør en stor tabbe når du hele tiden sammenligner deg med dem som har mer. Vær fornøyd med det du har.
Nyt det gode i ditt liv så ofte du kan. Ting trenger ikke å være perfekt for at du skal ha det godt!
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske noveller
