Jeg var 40 år, nyskilt og nedbrutt. Så sa mamma noe som endret alt

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Til helgen fyller moren min 75 år, og jeg har invitert henne med på en helaften i Oslo. Vi skal ut og spise på en fornem restaurant, og etterpå skal vi se et teaterstykke. Det vet jeg mamma gleder seg til, og det gjør jeg også.

Jeg har også en overraskelse på lur, fordi mamma tror at det kun blir henne og meg. Men i Oslo skal vi møte et par av hennes venninner og tre av kusinene hennes, så dette blir en skikkelig jentekveld.

Da jeg satte meg ned og skrev en liten tale til henne her forleden, var det mye som dukket opp av gode minner.

Jeg har vært veldig heldig med moren min på alle måter, men det aller beste hun har gitt meg, var muligheten til å følge en drøm jeg hadde for mange år siden.

Den gangen var jeg nærmere førti år og nyskilt. Sønnen min var i militæret og datteren min studerte.

Jeg flyttet til en knøttliten blokkleilighet på bakkeplan, og jeg mistrivdes veldig.

På den tiden jobbet jeg som sekretær i det offentlige, og jeg opplevde jobben min som forutsigbar og lite utfordrende. I mitt stille sinn drømte jeg om å bli optiker, men den drømmen snakket jeg aldri om til noen. Jeg trodde rett og slett aldri at det ville bli noe av.

Jeg husker at jeg gruet meg til å gå på jobb, og at jeg anså det som et nødvendig onde for å tjene til livets opphold. Tanken på å stå i denne jobben helt til jeg ble pensjonist, var nesten uutholdelig.

En gang begynte mamma og jeg av en eller annen grunn å snakke om våre drømmer i livet. Hun kunne fortelle meg at hun alltid hadde drømt om å danse ballett som barn, men at foreldrene hennes aldri gikk med på at hun skulle få prøve seg. Og da hun ble voksen, var det for sent.

Selv fikk jeg lov til å gå på speideren, fordi flere i klassen min gjorde det. Etter hvert begynte jeg i korps, og foreldrene mine var glad for at jeg hadde sunne fritidsinteresser, så de fulgte meg opp.

Det var under denne samtalen jeg åpnet opp for å si noe om min egen livsdrøm, nemlig å bli optiker. Mamma så på meg og spurte hvorfor jeg ikke tok det store steget og gjorde alvor ut av det.

Men jeg hadde all verdens unnskyldninger. Jeg hadde gjeld jeg måtte betjene. Jeg kunne ikke si opp en trygg jobb. Tenk om jeg ikke mestret studiet, hvis jeg i det hele tatt kom inn?

Jeg hadde bare negative tanker om dette. Jeg gjorde det helt umulig for å meg selv å tenke tanken på å faktisk prøve å realisere drømmen.

Vi snakket frem og tilbake om hvor viktig det er å følge drømmene sine, men at det ikke alltid er like lett å få det til.

Noen dager senere ringte mamma og sa at hun hadde tenkt. Hun kom med et tilbud til meg. Jeg kunne få bo gratis hos henne og leie ut leiligheten min. Hvis jeg kom inn på studiet, og ble optiker, skulle hun forsørge meg under studiet. Imens kunne en leietager betale ned på leiligheten min, slik at den økte i verdi til jeg ble ferdigutdannet.

Jeg ble helt stum da jeg hørte mammas plan. For dette hadde hun virkelig tenkt grundig igjennom.

Hun gjentok at vi bare har et liv, og at tre år på en høgskole ville være en investering for livet. Tenk hvor stor betydning det vil få for deg videre, sa hun med en overbevisende stemme.

Hun klarte å sette i gang en tankeprosess hos meg, for jeg syntes det hørtes veldig forlokkende ut. Men orket jeg å bo sammen med moren min igjen, i voksen alder? Det var det aller største spørsmålet. Tenk om vi ble uvenner, eller at det ikke gikk? Hva skulle jeg gjøre da? Igjen så jeg ikke skogen for bare trær, og tenkte bare negativt.

Jeg bestemte meg for å utfordre meg selv. Så i første omgang søkte jeg meg inn på studiet. Det kriblet i kroppen da søknaden var sendt og det nærmet seg fristen for opptak.

Jeg hadde bestemt meg for å la skjebnen styre. Hvis jeg kom inn på første forsøk, så var det en mening med det hele. Da skulle jeg slå til. Ellers skulle jeg droppe hele drømmen.

Til min store overraskelse kom jeg inn. Jeg fikk en angstlignende følelse i kroppen. Tvilen kom, og jeg tenkte at jeg aldri ville klare å fullføre studiet. Tanken på å utsette meg for dette mulige nederlaget var nedslående og tok nesten pusten fra meg.

Men med mamma som pådriver og støttespiller, fikk jeg lagt bort alle slike negative tanker. Hun minnet meg om at jeg skulle studere for å lære noe jeg ikke kunne fra før, og at det helt sikkert kom til å gå bra.

Jeg sa opp jobben og leide ut leiligheten min. Deretter flyttet jeg hjem til moren min i godt voksen alder. Det har jeg aldri angret på. Alt fungerte mellom mamma og meg. Og de tre studieårene gikk veldig fort, selv om det var krevende og til tider veldig utfordrende. Men jeg kom i mål til slutt.

Denne prosessen styrket mitt eget mot og bevisstheten om at jeg faktisk kan få til hva jeg vil her i livet. Den har fulgt meg siden.

Mamma hadde helt rett. En utdannelse ville føre meg inn på nye stier her i livet. Etter at jeg ble ferdig utdannet optiker, har jeg kost meg hver eneste dag på jobb.

Jeg jobber med mennesker, jeg har fått mange nye kolleger og jeg har tatt flere kurs og videreutdannelse for å holde meg oppdatert. Det er både givende og meningsfylt.

Dette er noe av det jeg vil si i talen til mamma. Med et mildt press var hun den som fikk meg til å gjennomføre dette. Hun stilte opp, slik hun alltid har gjort.

Etter at pappa døde for noen år tilbake, setter jeg enda mer pris på at jeg har en så vital og flott mamma. Ikke minst fordi jeg er vet at hun ikke vil være her for alltid.

Men mammas ord vil alltid følge meg. Det handler om at man alltid skal forfølge drømmene sine, så sant at de er innen rekkevidde. Hun forsto at hjertet mitt lengtet etter noe annet den gangen, og hvor viktig det var å følge det hjertet prøvde å si.

Jeg gleder meg til å hylle moren min på den store dagen hennes. Ikke minst gleder jeg meg til å benytte anledningen til å takke henne for at hun er den hun er, og fortelle henne at jeg setter veldig stor pris på henne.