Leserne forteller
Til slutt ga jeg mannen min valget: Mamma eller meg
Min manns forhold til moren er sykt, og det ødelegger livet hans. Nå vet jeg ikke hva fremtiden bringer.
Lars er omtenksom, flink med sønnen vår på tre år, trofast og ærlig. Likevel overskygger denne sykelige bindingen til moren alle de gode egenskapene hans.
Han er 30 år og en ordentlig mammadalt.
I begynnelsen tenkte jeg ikke særlig over det. Jeg syntes heller det var litt fint at han viste slik omsorg og ansvar for moren som var enke.
Da vi flyttet sammen, leide vi en leilighet et par kilometer fra moren hans. Hun bodde i en leilighet midt i byen, mens vi bodde litt utenfor.
Lars pleide å stikke innom moren når han hadde ærender inne i byen. Jeg er familiekjær selv og syntes det var et stort pluss at Lars også var det.
Første gangen jeg reagerte på at noe var underlig og unormalt, var etter at vi hadde en av våre første, skikkelige krangler. Lars hadde hatt fri fra jobben den dagen, og jeg kom trett, sliten og skrubbsulten hjem etter en lang arbeidsdag.
Jeg kjente det begynte å koke i meg da jeg fikk se at den gedigne oppvasken fra dagen før fremdeles sto på kjøkkenbenken.
Ikke hadde han vasket klær som jeg hadde bedt ham om heller. Ikke engang sengen hadde han redd opp. Og hva med mat, hvorfor hadde han ikke middag ferdig til meg?
Vi hadde en kjempekrangel om husarbeid. Til min forbauselse begynte han plutselig å gråte. Jeg ble så forskrekket at jeg glemte irritasjonen. Hva var dette?
– Fortell meg hva som tynger deg, Lars. Vi må dele det som er vanskelig, sa jeg og skulle til å gi ham en klem.
Han rev seg vekk, tok på seg jakke og sko og forsvant ut av døren uten et ord. Jeg ble sittende igjen i full forvirring, mer engstelig enn sint.
Og engstelsen økte ut over natten. Han kom nemlig ikke hjem. Var han deprimert? Syk? Hva var dette for noe?
Han kom igjen neste formiddag, fåmælt og sur, og det eneste jeg fikk ut av ham, var at han hadde overnattet hos moren.
Samme kveld kom moren til Lars på besøk. Jeg skjønte snart at hennes eneste hensikt med besøket var å sjekke hvordan gullgutten hadde det.
– Jeg synes du ser sliten ut, gutten min. Du får prøve å ta det litt med ro. Håper det går bedre med deg nå. I går kveld var du jo så fortvilet, sa hun kattemykt og omsorgsfullt til Lars, mens hun så rett på meg.
Da forsto jeg det. Lars hadde ikke bare overnattet hos moren, han hadde også betrodd seg til henne, fortalt om krangelen og utlevert privatlivet vårt.
Så fort moren var forsvunnet, spurte jeg Lars om han hadde fortalt henne hva vi kranglet om. Han innrømmet det og sa også at han nærmest hadde brutt sammen der hjemme hos mamma.
Les også: (+) Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten sex
Ydmyket og såret
Han hadde hatt det litt tøft på jobben den siste tiden, noe jeg var klar over, derfor hadde han ikke tålt kjeftingen min i tillegg.
– Jeg trengte å snakke ut med en som var glad i meg og som ville forstå, sa Lars.
Jeg følte meg forferdelig ydmyket og såret.
– Men jeg, da, hvorfor kan du ikke snakke med meg? Du må da forstå at en krangel i ny og ne kan rense luften og åpne opp for en god samtale, sa jeg.
– Et forhold krever at man er åpen og ærlig overfor hverandre.
Lars nikket og var enig, og i ukene som fulgte trodde jeg virkelig at denne samtalen hadde renset luften og skapt større forståelse mellom oss.
Jeg trodde Lars hadde erkjent at det var jeg, samboeren hans, som nå burde stå ham aller nærmest. Noe som forutsatte såpass lojalitet at vi ikke brakte kranglene og samlivskonfliktene våre videre til andre.
Til min store skuffelse og forskrekkelse oppdaget jeg at enigheten hans bare hadde vært ord.
Lojaliteten og bindingen til moren var langt sterkere enn hva han følte for meg. Jeg fant ut at han diktet opp ærender i byen for å ha påskudd til å besøke moren sin.
Han ville helst besøke henne alene, derfor løy han for å slippe å ha meg med. Det var aldri mindre enn tre ettermiddager i uken han var hos henne, og ofte kom han ikke hjem før sent på kveld.
På dette tidspunktet var jeg blitt gravid. Jeg slet med kvalme og tretthet og orket ikke å ta opp diskusjonen om forholdet hans til moren.
Det virket ikke som om han i det hele tatt reflekterte over, eller så det urimelige i, at hans gravide samboer måtte tilbringe så mange kvelder alene fordi han trengte å være sammen med moren sin.
Selv satt jeg såret og deprimert hjemme og så for meg hvordan jeg i årene fremover ville bli sittende alene kveld etter kveld, bundet med et lite barn, mens Lars var hjemme hos mamma. Dette ga meg rett og slett panikk.
Vi hadde bil, men jeg hadde ikke førerkort. Derfor var det vanskelig og tidkrevende å reise de tre-fire milene til hjemstedet mitt, og buss gikk ikke så ofte.
Så gikk husleien vår opp, det var sparket jeg trengte for å gjøre noe med situasjonen.
Dessuten var kvalmen og trettheten forsvunnet, og jeg følte meg sterkere både fysisk og psykisk.
Husleien ble så høy at vi uansett måtte finne oss en annen leilighet, og da kunne vi like godt flytte til min hjemkommune.
Der hadde jeg venner og nettverk, og Lars ville ikke få lengre reisevei til jobben enn han allerede hadde. Det beste ved det hele var at avstanden mellom ham og moren ville bli tre mil i stedet for to kilometer.
Jeg trodde han skulle protestere da jeg kom med forslaget om flytting, men han var enig i forslaget.
– Men jeg vil ikke si noe til mamma før nærmere flyttedagen. Hun vil nok ta det hardt, sa han.
Jeg ble irritert over kommentaren, men sa ikke noe. Jeg ville ikke blande meg opp i hvordan han skulle meddele moren «sørgebudskapet».
Dagen før vi skulle flytte, forsvant Lars bort til moren sin igjen. Jeg trøstet meg med at dette var siste kvelden han kunne stikke av så lettvint.
Under flyttingen neste dag var Lars veldig stille, og han så usigelig trist ut. Da siste flyttelass var vel i hus og vi sto der i det som skulle være vårt nye hjem, brøt han plutselig sammen i gråt.
Han fortalte at han ikke hadde orket å fortelle moren om flyttingen før forrige kveld.
– Mamma ble veldig lei seg. Hun var rett og slett utrøstelig, vi gråt sammen begge to, fortalte han.
Jeg kjente skuffelsen og raseriet stige.
– Du har da ikke emigrert til Australia! Dere kan se hverandre en gang iblant, selv om du ikke lenger kan stikke bort til henne hver eneste dag, sa jeg.
Han svarte ikke, men gikk i gang med å få møblene på plass. Det virket som det var en tung plikt, mest lyst hadde han vel til å løpe hjem til moren sin.
Les også (+): En epost avslørte sannheten om mannen min. Den begynte med «Elskede …»
Oppgitt
Tiden som fulgte ble ikke som jeg hadde håpet. Jeg hadde trodd avstanden til moren ville gjøre det lettere for ham å frigjøre seg.
Men navlestrengen var der fortsatt, den kunne hverken avstand, samboerskap eller farsrolle slite over.
Ingen, ikke engang hans egen sønn, er viktigere for ham enn moren. Det ser jeg klart nå, snart tre år etter flyttingen. Hvis moren kaller, og det gjør hun ofte, slipper han alt han har i hendene, bryter løfter og dropper alle andre avtaler for å ile til henne.
Svigermor får jeg mindre og mindre til overs for. De få gangene hun er på besøk hos oss, passer hun alltid på å gi Lars dårlig samvittighet.
– Det er så vondt for meg at du bor så langt unna, er standardsetningen hennes. Sitt eneste barnebarn overser hun, det virker ikke som om hun bryr seg om lille Jonas i det hele tatt. I livet hennes er det bare plass til ett menneske – Lars!
Jeg er oppgitt, men ikke lenger sint på Lars på grunn av denne morsbindingen. Jeg forstår at det er noe sykt ved det hele, og jeg forstår at han må ha profesjonell hjelp for å komme unna morens overstyring.
Jeg har foreslått psykolog, men da gikk han i selvforsvar og ble rasende.
– Det er du som trenger psykolog. Du som er så sjalu på stakkars mamma! skrek han.
Jeg innrømmer gjerne at jeg er sjalu på moren hans, for hun tar jo fra meg samboeren min. Jeg har nemlig gitt ham valget mellom moren og meg, og han har valgt moren.
– Jeg ønsker ikke at det skal bli slutt mellom oss, men jeg kan ikke svikte mamma, sa han.
Derfor flytter Lars hjem til mamma, så får vi se hva fremtiden bringer. Mitt eneste håp er at han innser galskapen selv, når han nå skal bo sammen med henne.
Jeg kommer fremdeles til å ha mye å gjøre med Lars, vi er jo ikke uvenner, og han vil komme ofte på besøk til sønnen sin.
Det beste jeg kan gjøre for Lars, er å fortsette å snakke om psykolog og familieterapi, selv om han blir aldri så sint.
Hans forhold til moren er sykt, og det ødelegger livet hans. Denne morsbindingen trenger han profesjonell hjelp for å bli fri fra.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
