De blå sidene

Jeg trodde at jeg måtte leve med hemmeligheten resten av livet

I man­ge år lev­de jeg det li­vet som var for­ven­tet av meg. Jeg ga mine vel an­set­te for­eld­re en flott svi­ger­sønn, og jeg ga dem to flot­te bar­ne­barn. Ingen visste at jeg bar på en hemmelighet.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN: Illustrasjonsfoto.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN: Illustrasjonsfoto. Foto: Getty Images
Først publisert Sist oppdatert

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Det mest skrem­men­de av alt tren­ger ikke å være så van­ske­lig som du tror! Det er bud­skapet mitt når jeg nå sit­ter her en sen kvelds­ti­me for å skri­ve ned his­to­rien min.

For før­s­te gang i mitt voks­ne liv står jeg støtt, uten tvil og i viss­het om at jeg er tro mot den jeg er.

Når be­gyn­te det? Jeg kla­rer egent­lig ikke å tid­fes­te det, men sann­he­ten er at jeg helt fra barns­ben av var en litt an­ner­le­des pike.

Jeg var hak­ket tøf­fe­re enn ven­nin­ne­ne mine på sko­len, en slags re­bell, som tid­lig syn­tes at gut­ter var ekle og håp­lø­se. Sam­ti­dig els­ket jeg å leke med dem, og da helst bry­ting og and­re fy­sis­ke le­ker.

Min ven­nin­ne Nora bruk­te meg som rett­fer­dig­hets­for­kjem­per, og jeg els­ket å være be­tyd­nings­full for hen­ne.

Når hun klem­te meg og sa at jeg var den tøf­fes­te og mo­dig­ste jen­ta hun viss­te om, gjor­de or­de­ne meg gren­se­løst lyk­ke­lig, nær­mest eu­fo­risk. Jeg tror det be­gyn­te der.

Barn­dom­men min var nor­mal. Jeg var hel­dig og voks­te opp i et bor­ger­lig hjem hvor vi ikke mang­let noe. For­eld­re­ne mine var gode for­eld­re, selv om de tvang meg inn i søte kjo­ler og vil­le at jeg skul­le være en yn­dig dat­ter. For­di jeg els­ket dem, gjor­de jeg som re­gel som de ba meg om.

Sorg og frykt

Da jeg ble ten­åring, hang jeg frem­de­les sam­men med Nora. Hun var mitt ett og alt, og vi var så glad i hver­and­re at vi var sam­men hver dag. Hver dag i man­ge år. Vi lei­de hver­and­re, og det var helt na­tur­lig.

Ald­ri føl­te jeg meg mer kom­plett enn når hen­nes hånd var i min, el­ler når hun ga meg en klem for­di jeg had­de kon­fron­tert noen som had­de vært ufin mot hen­ne.

Det var et sjokk da hun som 16-år­ing i all hem­me­lig­het for­tal­te meg at hun var for­els­ket. For­els­ket? Jeg kjen­te at det stakk i hjer­tet mitt, for plut­se­lig for­sto jeg at jeg kun­ne mis­te hen­ne og det ven­nin­ne­for­hol­det som ga meg så mye.

Jeg hus­ker fø­lel­sen av sorg og frykt da hun med iver og glede lot meg ta del i de fan­tas­tis­ke fø­lel­se­ne hun bar på.

«Du må spør­re ham om dere kan bli kjæ­res­ter», var det enes­te jeg kom på å si.

Hun fikk en kjæ­res­te, og in­gen­ting ble noen gang det sam­me som før. Jeg vil­le ikke være dår­li­ge­re enn hen­ne og fikk kjæ­res­te, jeg også. Han var en ka­me­rat jeg kjen­te godt, og det var helt OK, for det at jen­ter på 16 og 17 år fikk en hjer­te­­venn, var som for­ven­tet.

For­eld­re­ne mine skrøt av at jeg var så pen og po­pu­lær og dro frem at han jeg var sam­men med, var den mest et­ter­trak­te­de av alle.

Iver og jeg holdt sam­men i fle­re år, og vi gif­tet oss da vi var 23 år gam­le. Alt var slik det skul­le være. Stort bryl­lup, pla­ner om å få barn – alt hør­te med.

Jeg fikk til­ba­ke det gode og nære for­hol­det til Nora, og jeg føl­te meg lyk­ke­lig. Men noe skur­ret li­ke­vel. Jeg klar­te ikke å få frem de fø­lel­se­ne som jeg for­sto at and­re kvin­ner hadde, hva an­gikk nær­het. In­gen som­mer­fug­ler dan­set i ma­gen min.

Det in­ti­me var en slags plikt, noe som hør­te med til et ek­te­skap. For­di Iver og jeg var for­nuf­ti­ge men­nes­ker som klar­te å ska­pe en god hver­dag, for­fulg­te jeg ikke dis­se tin­ge­ne. I ste­det flyk­tet jeg fra all usik­ker­he­ten.

I dag ser jeg at jeg al­le­re­de midt i 20-åre­ne for­sto hva som egent­lig «feil­te» meg.

I møte med flot­te kvin­ner kom de kropps­li­ge re­ak­sjo­ne­ne som jeg had­de hørt andre kvinner snakke om når det gjaldt menn. Men in­gen i min fa­mi­lie had­de snak­ket om ho­mo­fi­li som en nor­mal ting, tvert imot, og der­for skjøv jeg dis­se fø­lel­se­ne bort.

«Jeg er ikke sånn», sa jeg til meg selv. Så kom tom­he­ten.

Sto ved et veiskille

Or­det for­vent­ning er vik­tig i min his­to­rie. I man­ge år lev­de jeg det li­vet som var for­ven­tet av meg. Jeg ga mine vel an­set­te for­eld­re en flott svi­ger­sønn, og jeg ga dem to flot­te bar­ne­barn. Et­ter hvert som jeg ble så vok­sen og opp­lyst at jeg for­sto hvor­dan det var fatt med meg, sa jeg til meg selv at jeg måt­te leve med den­ne hem­me­lig­he­ten res­ten av li­vet, for én ting var sik­kert: In­gen av mine vil­le tak­le el­ler kla­re å leve med en slik an­ner­le­des sann­het.

Jeg var over­be­vist om at jeg vil­le bli ut­støtt, ut­skjelt og kland­ret om jeg kom ut med mine fø­lel­ser og lys­ter over­for det sam­me kjønn.

Barna vokste seg store så utrolig fort. Brått sto Iver og jeg ved et vei­skil­le. Min­ste­mann skul­le flyt­te hjem­me­fra.

Når jeg ten­ker til­ba­ke, vil jeg de­fi­ni­tivt ikke si at mine 22 år som kone og mor var tris­te, for jeg had­de det fint, men sam­ti­dig lev­de jeg med den­ne viss­he­ten om at jeg ikke var ær­lig og opp­rik­tig, hver­ken over­for meg selv el­ler mine nær­mes­te.

Hjel­pen kom fra den jeg al­ler minst had­de ven­tet den fra. Bare tre uker et­ter at vi ble ale­ne i hu­set, sat­te Iver seg ved si­den av meg med et al­vor­lig blikk.

«Vi to må snak­ke sam­men. Jeg har vært utro, men det er ikke det vers­te. Jeg har også for­els­ket meg», sa han. Hvor mer­ke­lig det enn kan hø­res, føl­te jeg en slags let­tel­se.

«Jeg for­står deg», sa jeg.

Iver sa at han føl­te at jeg ikke var «med» i det in­ti­me li­vet, at han i man­ge år had­de følt at jeg var dre­vet av plikt i sen­gen.

Det ga meg den an­led­nin­gen jeg treng­te. «Jeg tror jeg li­ker da­mer», hvisket jeg og føl­te meg liv­redd i sam­me se­kund.

Han så på meg og smil­te. «Å, det var godt å høre, for jeg trod­de at det var noe galt med meg», svar­te han.

Jeg inn­så at sann­he­ten gjor­de ham let­tet.

Iver og jeg skil­tes som ver­dens bes­te ven­ner, og han øns­ket meg lyk­ke til i mitt nye liv.

«Du skal for­tel­le bar­na sann­he­ten, og jeg støt­ter deg», lo­vet han.

De barna som jeg har opp­dratt, og som jeg fryk­tet at jeg vil­le øde­leg­ge li­vet til om jeg gikk ut som ho­mo­fil, vis­te seg som for­doms­frie og flot­te, unge men­nes­ker.

«Det vik­tig­ste for oss er at du er lyk­ke­lig», sa de.

Det jeg grud­de meg mest for, å snak­ke med de gam­le for­eld­re­ne mine, ble hel­ler ikke så dra­ma­tisk som jeg had­de fryk­tet. De syn­tes nok at det var rart at jeg kan­skje kom til å få en dame­­kjæres­te, men sa at de var like glad i meg, uan­sett.

«Det er enda godt at du ga oss bar­ne­bar­na før det­te kom opp», sa min løs­nings­ori­en­ter­te mor. Og så øns­ket hun meg lyk­ke til.

Fått ny kjæreste

Det er nå tre år si­den Iver og jeg brøt opp, og vi har beg­ge fått nye livs­led­sa­ge­re.

Jeg møt­te min Ag­ne­te for to år si­den, gjen­nom en nett­si­de for sing­le. Også hun er en «late bloomer» som har hatt et fa­mi­lie­liv gjen­nom man­ge år, og som kom ut av ska­pet da hun ble skilt. Vi for­står hver­and­re.

At sam­fun­net har end­ret seg i po­si­tiv ret­ning, er det in­gen tvil om, for også min kjæ­re ble møtt av for­stå­el­se av både eks­mann, gam­le for­eld­re og egne barn. Sist jul var vi alle sam­let i vårt nye hjem, og in­gen snak­ket om sek­su­ell pre­fe­ran­se. Vi bare hyg­get oss sam­men.

Nes­te år fyl­ler jeg 50 år, og ald­ri har li­vet frem­stått som så godt som det er nå. Jeg er om­gitt av men­nes­ker som er glad i meg som jeg er, og som re­spek­te­rer fø­lel­se­ne og tan­ke­ne mine.

Ved min side har jeg en kvin­ne som får hjer­tet mitt til å ban­ke og krop­pen min til å kjen­nes le­ven­de. En­de­lig er jeg tro mot meg selv.