Ingen kom på besøk eller ville snakke med meg. Så innså jeg grunnen

En­de­lig er jeg kom­met oven­på. Derfor kan jeg set­te ord på det som skjed­de. Jeg vet at man­ge vil kjen­ne seg igjen. Livet gikk i svart. Hverdagen ble tom og trist.

Jeg gikk meg fast i en hengemyr av selvmedlidenhet.

Sorg

Det før­s­te jeg erind­rer som van­skelig, var da bar­na flyt­tet hjem­me­fra. Jeg els­ker å ha fa­mi­li­en rundt meg, og jeg har et ge­nu­int øns­ke om å være sammen med mine nær­mes­te og til­brin­ge mas­se tid sammen med dem.

Det ble tomt i hu­set uten bar­na, og jeg fikk en sorg­re­ak­sjon.

Mannen min sa jeg måtte ta meg sam­men. An­dre­as var en ra­sjo­nell kar som ikke var like av­hen­gig av un­ge­ne som meg. Han snek­ret, sto i ga­ra­sjen og mek­ket el­ler dro på fis­ke­tur helt ale­ne. Jeg hus­ker han sa at vi var to, og hadde hverandre, men det var ikke til stor hjelp.

Grad­vis be­gyn­te jeg å venne meg til den nye si­tua­sjonen. Jeg inn­så at jeg i det minste had­de en grei jobb å gå til. Men så kom ned­skjæ­rin­ge­ne og til­bu­d om slutt­pak­ke og tid­lig­pen­sjon. Til slutt kom opp­si­gel­se ne. Jeg mis­tet job­ben.

Da jeg sat­te i gang med jobb­sø­king et­ter min sis­te ar­beids­dag, ble det mitt livs største nederlag. Jeg var lo­gi­stikk­med­ar­bei­der uten ut­dan­nel­se, og det vis­te seg å være umulig å få an­net ar­beid.

Selv om arbeids­gi­ve­ren had­de leid inn et byrå som hjalp oss med ­pro­ses­sen, føl­tes det helt håp­løst. Jeg ble ikke engang kalt inn til in­ter­vju.

Martyrrolle

Jeg var opp­gitt, trist og lei. Jeg klagde til barna mine over at de ikke kom på besøk når jeg satt hjemme uten noen å snakke med. Jeg søk­te og søk­te på job­ber, men fikk av­slag på av­slag. En­ten var jeg over­kva­li­fi­sert, un­der-­ut­dan­net el­ler had­de feil kva­li­fi­ka­sjo­ner.

Så falt jeg på isen og brakk hånd­led­det. Det var nes­ten en let­tel­se.

En­de­lig var det en fy­sisk grunn til at jeg ikke var i jobb. Kom­pli­ka­sjo­ne­ne som fulg­te med brud­det, kom be­lei­lig. Jeg gikk over på det som kalles att­fø­ring den gan­gen.

Til slutt fore­slo le­gen at jeg skul­le søke om ufø­re­pen­sjon.

Den eldste datteren min sa at jeg klagde hele tiden. Hun ba meg se rundt meg, på alt jeg hadde å være glad for. Men jeg klar­te ikke å være po­si­tiv.

Jeg svarte bare at det var lett for henne å si, som ikke hadde det som meg.

I et­ter­tid blir jeg flau når jeg ser hvil­ken mar­tyr­rol­le jeg gikk inn i.

Døde brått

An­dre­as ris­tet på ho­det av meg. Han ba meg gå ut og finne på noe. Han var for­nøyd med hver­da­gen sin, men ikke med meg. Ak­ku­rat det er vondt å ten­ke på, for jeg gjor­de ham ikke lykke­lig den sis­te ti­den han fikk.

For den ene tris­te hen­del­sen av­løs­te den and­re. An­dre­as døde brått av hjerteinfarkt mens han var på jobb. Jeg var al­le­re­de i sorg på grunn av alt det and­re og så mørkt på alt. Jeg gråt og lurte på hvordan det skulle gå med meg.

Det gikk så langt at jeg ikke så noen god grunn til å fort­set­te å leve.

I ti­den et­ter be­gra­vel­sen var det lys­punk­ter, for jeg had­de barn og ven­ner som stil­te opp for meg. Men jeg skjønte ikke hvor privilegert jeg var. Jeg var mest opp­tatt av å min­ne alle på hvor hel­di­ge de var, og hvor forfer­de­lig trist jeg selv had­de det.

Hverdagen ble tom

I dag vet jeg at det er gren­ser for hva men­nes­ker tå­ler av slik selv­med­li­den­het.

De for­står deg en stund og sy­nes synd på deg. Men et­ter hvert tip­per det over, og da or­ker de ikke mer. Da trek­ker de seg unna.

Hver­da­gen min ble så tom at jeg bare satt og så i veg­gen hver mor­gen. Når jeg ring­te bar­na mine, vil­le de helst leg­ge på med en gang. Det var ikke så rart at det var sånn, for jeg star­tet hver sam­ta­le med å kla­ge på at de ald­ri kon­tak­tet meg.

Min alltid like oppriktige datter sa at det ærlig talt var slitsomt å snakke med meg, fordi jeg aldri hadde en eneste positiv ting å si. Jeg ble for­nær­met og la på.

Jeg spurte meg selv hva galt jeg hadde gjort, som hadde fått så utakk­nem­li­ge og ego­is­tis­ke barn. Jeg klandret dem og så ikke meg selv.

Lykke

Hel­dig­vis inn­så jeg et­ter hvert at jeg måt­te finne på noe å gjøre for å få ti­den til å gå. Jeg dro inn til byen for å kjøpe garn og strik­ke­pin­ner.

Som ung var jeg glad i å strik­ke, heldigvis var ikke fer­dig­he­te­ne helt glemt.

Da jeg kom inn i bu­tik­ken, kom jeg i prat med en dame som ak­ku­rat var blitt bes­te­mor. Hun sa til meg at jeg kunne glede meg, og an­sik­tet hennes sprakk opp i et stort smil. Jeg nev­ner det­te for­di det be­tyd­de mye for meg.

Sam­­talen vi had­de, gjor­de meg opp­løf­tet og glad. Da jeg kom hjem med garn i en pose, føl­te jeg lyk­ke for før­s­te gang på lang tid.

I lø­pet av noen få da­ger had­de jeg strik­ket et par tyk­ke sok­ker og føl­te meg stolt. Jeg be­stem­te meg for å over­ras­ke bar­na med ett par til hver, så jeg sat­te i gang med par num­mer to. Det var man­ge år si­den jeg sist had­de tenkt på at jeg kun­ne over­­raske noen, og bare tan­ken gjor­de meg opp­stemt.

Da jeg var ferdig, ringte jeg rundt til barna og sa jeg hadde en overraskelse til dem. Sam­ta­le­ne ble helt an­ner­le­des nå enn når jeg star­tet med å spørre hvorfor de aldri ringte.

Da de kom på søn­dags­mid­dag og så hva jeg had­de lagd, skrøt de av meg og sa at jeg måt­te strik­ke mer. En av jen­te­ne foreslo at jeg skulle gå på strikkekafé.

Les også (+) Jeg trodde alt var fint med datteren vår. Helt til helsesøster ringte

Tok ansvar

Dess­ver­re måt­te jeg bli 63 år før jeg inn­så at jeg had­de ro­tet bort fle­re år av li­vet med å sy­nes synd på meg selv. Si­den har jeg gjort det som er et­hvert men­nes­kes plikt: Jeg har tatt an­svar for min egen lyk­ke.

Nå strik­ker jeg til folk på be­stil­ling og er blitt med­lem av strik­ke­klub­ber både på Face­book og gjen­nom en strik­ke­kafé. Jeg fø­ler meg ikke ale­ne, og jeg er ikke ale­ne.

An­nen­hver uke in­vi­te­rer jeg noen da­mer hjem på strik­ke- og vin­kveld. Da ser vi på opp­skrif­ter og snak­ker om li­vet.

Jeg pas­ser på å la være å kla­ge. Når de and­re sier at jeg jam­men har vært gjen­nom mye trist, sier jeg at i fort­set­tel­sen skal jeg ha det godt.

Om fem må­ne­der blir jeg mor­mor for før­s­te gang. Det er så mye å være glad for!

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.