De blå sidene
Jeg skulle ønske mamma og pappa hadde spurt hva jeg ville
De bestemte alt og fotalte ikke sannheten.
Jeg hadde ingen anelse om at det var noe i veien mellom foreldrene mine. Så da de en dag rett etter middagen sa at det var noe de ville snakke med min storebror og meg om, tittet vi undrende på hverandre.
– Kanskje pappa har blitt arbeidsløs, gjettet broren min.
– Eller så skal vi flytte, forslo jeg.
Flytting var det verste jeg kunne forestille meg. Vi bodde på en gammel nedlagt husmannsplass. Vi hadde katt og høns, og jeg hadde min egen islandshest.
Jeg elsket å bo der, men jeg visste at moren min ofte snakket om at det var så øde og forfallent. Hun ville gjerne nærmere byen og bo et sted hvor hun hadde naboer og butikker i nærheten.
Kanskje hadde hun nå fått overtalt pappa, som ellers elsket å bo der like mye som jeg gjorde?
Men det handlet hverken om arbeidsløshet eller flytting. Det var mye verre.
Foreldrene våre startet med å fortelle at de elsket oss over alt på jorden, men at de hadde glidd fra hverandre.
– Skal dere skilles!? utbrøt storebroren min.
Da foreldrene mine nikket, begynte jeg å gråte så høyt at jeg ikke hørte resten av det de sa.
Les også (+): Hvorfor var det ingen som sa sannheten om mannen min? «Alle» visste jo om det – unntatt meg
Gråt mye
Et par dager senere ville foreldrene våre snakke med oss igjen. Denne gang var de ikke helt så enige, kunne vi merke.
Moren min sa at huset vårt skulle selges, og hun allerede hadde fått en leilighet inne i byen, og der skulle vi tre flytte inn. Jeg merket at tårene presset på.
– Hva med pappa? spurte jeg.
Min far så litt forsiktig fra moren min og bort til oss, og sa at han nok måtte finne et sted å bo.
Den kommende tiden var forferdelig. Jeg gråt stort sett hver dag.
Det var også en ganske ubehagelig stemning hjemme.
To uker senere fortalte moren min at vi skulle flytte søndagen etterpå. Igjen spurte jeg om pappa, og mamma forklarte at han ble boende litt enda, og at vi inntil videre skulle være hos ham hver helg.
Jeg skulle bytte skole, og det var forferdelig å måtte slutte i den gamle. Jeg hadde gått der siden 1. klasse, og jeg kjente alle. Alle venninnene mine klemte meg og gråt den siste dagen på skolen.
Det var rart å flytte inn i en leilighet. Værelset mitt var fint, men jeg fikk ikke sove fordi det var så mye bråk utenfor. Jeg savnet også faren min, vennene mine og hesten min.
Jeg var faktisk kun glad når jeg var hjemme hos faren min i helgene. Men egentlig var jeg ikke glad da heller, for jeg hadde dårlig samvittighet over at da satt moren min alene i leiligheten.
Da det hadde gått en måned oppdaget jeg at faren min absolutt ikke skulle flytte! Foreldrene mine hadde skapt historien, slik at vi barna skulle godta å flytte.
Jeg ble både sint og lei meg. Hvorfor hadde de løyet for meg?
Og hvorfor fikk jeg ikke selv lov til å velge? Dersom jeg hadde blitt boende hos faren min, ville jeg i det minste hatt hesten, vennene mine og alt det jeg kjente rundt meg.
Jeg skulle ønske at de hadde spurt meg hva jeg ville.
Les også (+): Jeg dro tidligere hjem fra hytta for å overraske forloveden min. Da jeg åpnet døren, frøs jeg til is
Vekttap
Slik gikk nesten ett år. Jeg levde kun for helgene, resten av tiden satt jeg stort sett på rommet mitt, når jeg ikke var på skolen. Jeg begynte også å gå ned i vekt.
Det var ikke noe jeg gjorde med vilje, men jeg hadde mistet lysten på mat, på samme måte som jeg hadde mistet lysten på det meste.
– Du har jo blitt tynn. Hva er det som har skjedd med deg, utbrøt moren min forskrekket en morgen da jeg gikk rundt i leiligheten kun iført undertøy. Hun fikk tårer i øynene fordi hun trodde at jeg hadde utviklet en spiseforstyrrelse.
Selv om jeg nå hadde muligheten til å fortelle hvordan jeg i virkeligheten hadde det, så gjorde jeg det ikke.
Det ville være trist for moren min, tenkte jeg, så jeg prøvde å overbevise henne om at jeg absolutt ikke sultet meg.
Så kom broren min inn døren og spurte hva som var galt. Da moren min fortalte at jeg hadde blitt så tynn, svarte han at det var fordi jeg hatet å bo i byen.
Moren min spurte meg deretter om det var sant. Jeg turte ikke se på henne, men jeg nikket.
Så sa moren min at det eneste hun ønsket, var at vi skulle være glade og ha det så godt som mulig. Hvis det innebar at jeg flyttet tilbake til faren min, så ville hun ikke holde meg igjen, selv om hun ville savne meg.
Jeg ble både jublende glad og trist av det. For jeg visste at jeg ville komme til å savne moren min veldig mye, men jeg visste også at det var det rette å gjøre.
Det var fantastisk å komme hjem og begynne i min gamle klasse igjen. Nå var jeg hos moren min hver helg.
Selvfølgelig hadde jeg dårlig samvittighet overfor moren min, men tidligere hadde jeg hatt dårlig samvittighet overfor pappa, så den følelsen ville jeg uansett ha.
Nå er jeg snart 18 år gammel, og jeg har faktisk byttet tilbake igjen etter at jeg begynte på videregående. Nå er jeg hos faren min fra fredag til mandag morgen, og ellers i uken hos moren min.
Alt har endt godt for meg, men jeg fatter fortsatt ikke den dag i dag at foreldrene mine flyttet rundt på meg, som om jeg var en brikke i et spill.
Hvorfor lyttet de ikke mer, og spurte meg om hva jeg ville? Jeg tror de innbilte seg at skilsmisse ikke var så ille. Men det var vondt. Skilsmisser er fryktelige for barn.
Det minste man kan gjøre, er å la barn merke at de i hvert fall har litt makt og innflytelse på sitt eget liv. Det håper jeg virkelig andre skilsmisseforeldre vil huske. For deres barns skyld.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 12/03 2024.
