Jeg lyver konstant for å skjule at vi er fattige

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

– Jeg skjuler hvor fattige vi er, fordi jeg skammer meg, forteller Ida (41).

Hun er skilt og bor med sine tre barn mellom 11 og 16 år. Da vi kommer på besøk, er hun alene i den lille, velstelte leiligheten.

– Kan du utdype hva du mener med å være fattig?

– Ingen av oss går sultne til sengs, understreker hun først.

– Det handler om konstant å være bekymret for ikke å kunne betale regninger, og å måtte nekte barna å reise på klasseturer eller dra på kino med venner. Å gå på kafé, trene på helsestudio, stå på ski eller reise på ferie er jo en luksus, men ikke å kunne delta på sosiale aktiviteter plasserer oss på utsiden av samfunnet. Det følger en skam med det. En jeg kjenner til fra egen barndom.

Alt koster

Hun får røde roser i de runde kinnene av praten.

– Bursdager, sier Ida, og ser ut til å ha fått besk smak i munnen.

– Selv ordet gir meg frysninger. Det er hyggelig at barna blir invitert, men de har ikke råd til å gå. Å vippse 200 kroner er som regel inngangsbilletten. Alle ønsker seg penger i gave. Vi har ingen å dele ut.

– «Mamma, vi blir sett på som noen raringer», har barna mine fortalt. Jeg forstår at folk tror vi er sære som ikke deltar på ditt og datt, men valget er dessverre ikke vårt.

Hun sier den skjulte fattig­dommen er vanskelig å få øye på. Jeg ser på den velstelte, pene damen og nikker.

– Om jeg hadde sittet utenfor butikken med en kopp og bedt om penger, hadde jeg vist et mer ærlig ansikt, mener Ida.

– I stedet lyver jeg konstant om hvorfor vi ikke deltar i alt fra bursdager til spleiselag på jobben. Heldigvis har jeg fast arbeid og inntekt, men det betyr også at jeg ikke får tilskudd fra NAV.

Lønnen rekker ikke til å dekke lån og utgifter.

– Jeg klarer ikke å betale en større gjeld ekteskapet etterlot.

Hun forteller at de tok opp lån sammen, men at eksmannen har sviktet med å delbetale.

– Senere har jeg vært nødt til å ta opp lån for å betale ned gjelden. For en ond sirkel!

– Hjelper han overhodet ikke til?

– Min eks betaler bare et lite barnebidrag, forteller hun og høres sint ut.

– Vi har vært skilt i seks år uten at han har spurt om å se barna. Det er like greit. De vil ikke møte ham. Han er ikke snill.

Den tunge skammen

Hun skifter tema.

– Mer kaffe? Unnskyld, te var det du drakk.

Ida grer neglene gjennom det halvlange, blonde håret og spør om det er greit at hun tar en røyk om hun åpner balkongdøren.

– Hvordan takler barna livssituasjonen?

– De er sterke, stolte, gode og flinke til det meste, roser hun. – Klage gjør de aldri!

Hun ser mot et bilde av de fire på veggen, tre blide ansikter og hennes – med et bekymret drag.

– Jeg håper, sier hun og lar ordet hvile i luften, – at de skal slippe å kjenne på skammen. Den tok jeg med meg inn i voksenlivet.

Vanskelig oppvekst

Hun sier fattigdommen nærmest har gått i arv.

– Jeg vokste opp alene med mamma. Da jeg var fem, rømte vi fra faren min. Han var fryktelig slem, voldelig.

Hun vil ikke prate om det, men nevner at opplevelsene ga henne angst.

– Mamma måtte følge meg over alt. Hun har alltid vært der for meg, men angsten slapp aldri ...

Moren er nå i 90-årene. Faren så hun aldri mer. Han gikk bort tidlig.

– Mamma er sterkere enn meg. Sånn som den dama har stått på! Tjente mange penger gjorde hun også en periode, men de ble tapt ved neste korsvei.

Hvorfor er livet ekstra vanskelig for enkelte? Hun sliter med å forstå hvorfor akkurat de ble fattige.

– Både mamma og jeg har alltid arbeidet hardt. Riktignok mangler vi utdannelse, men vi er ærlige og reale folk!

Igjen grer hun neglene gjennom håret.

– Har vi oss selv å takke? lurer hun på.

Forbannelsen

Ida svarer på spørsmålet ved å slå hånden bestemt i bordet.

– Jeg er lei av å høre folk påstå noe sånt, sier hun brått.

– Er du blitt fortalt at det er din skyld?

– Nei, jeg er jo hemmelig fattig, påminner hun med et skjevt smil.

– Jeg har hørt det bli sagt om andre. Det har også hendt at jeg har lurt på om det er sant ...

Hun synes det er vanskelig å be om hjelp.

– Spesielt når det gjelder penger. Som liten ble jeg stresset av å forstå at mamma måtte det. Hun virket kuet og ydmyket.

– Er det ikke best å skjule en økonomisk bekymring for barna?

– Det er ikke mulig! Selv om du gjerne skulle ønske det.

Stemmen er ladet av følelser.

– Om jeg hadde vært overtroisk, ville jeg ha sagt at en ond heks hadde kastet en forbannelse over min familie.

Rikdommen

– Hvordan kan «forbannelsen» brytes?

– Kanskje ved at jeg blir tryggere? tror Ida.

– Jeg har en formening om at den utryggheten det gir å være fattig, også er roten til andre problemer. Selv søkte jeg som mamma trygghet i et annet menneske og giftet meg ung. Det endte selvsagt ikke godt.

Ida har innsett at hun må begynne med seg selv.

– Forhåpentligvis kan jeg ved å bli tryggere bidra til at barna mine tar bedre valg.

Egenterapien har startet med selvhjelpsbøker fra biblioteket.

– Det har gitt meg mer energi. Litt lysere til sinns er jeg også blitt, smiler hun nå.

– Overskuddet brukes på hygge med barna. Ofte samles vi rundt et brettspill.

– Hva drømmer du om?

– At min historie ikke skal gjenta seg, og at barna kommer styrket ut av fattigdommen. De er i seg selv en stor rikdom. Det forteller jeg dem hver dag.