DE BLÅ SIDENE

Jeg hadde en snill mann, men følte meg tom og trist. Jeg måtte såre ham og barna for å bli lykkelig

Sigurd var fan­tas­tisk som men­nes­ke. Så hvor­for føl­te jeg meg da så tom og trist, rett som det var? En dag tok jeg et stort valg.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKLIGHETEN.
HISTORIE FRA VIRKLIGHETEN. Foto: Getty Images
Først publisert Sist oppdatert

Når er det rik­tig å av­slut­te et sam­liv? Jeg spur­te min gam­le mor, og hun sa at kvin­ner som blir slått el­ler mis­hand­let psy­kisk, skal kom­me seg vekk. Ut­over det fin­nes det in­gen unn­skyld­ning for å split­te opp en fa­mi­lie.

Da jeg spur­te bes­te­venn­in­nen min, svar­te hun at vi bare har det­te ene li­vet, og at det er et­hvert men­nes­kes plikt å sør­ge for sin egen lyk­ke. Med and­re ord: Er du ikke til­freds, så skal du gå.

Selv om jeg tvil­te på min egen lyk­ke i man­ge, man­ge år, ble jeg der jeg var. «Ulyk­ke­lig OK» er en god be­skri­vel­se av hvor­dan jeg had­de det.

Følte meg trist

Jeg var en kvin­ne i min bes­te al­der, i mid­ten av 40-åre­ne. Egent­lig had­de jeg ald­ri vært ut­satt for sto­re sor­ger.

Beg­ge for­eld­re­ne mine lev­de, og jeg had­de ikke vært al­vor­lig syk noen gang. På mange måter had­de jeg et pri­vi­le­gert liv.

Jeg had­de en snill mann som ald­ri had­de gjort meg noe vondt. Jeg had­de grei øko­no­mi og et al­min­ne­lig og godt hjem. De to bar­na våre had­de flyt­tet hjem­me­fra og klar­te seg godt. Da­ge­ne mine gikk til å jobbe på sy­ke­hjem­met, pus­le i hus og hjem og sit­te i so­fa­en sam­men med man­nen jeg had­de delt seng med i mer enn 20 år.

Sig­urd var pro­to­ty­pen på en norsk mann. Han var snill og god, men ikke vi­de­re hus­lig.

Han syn­tes at mye av det jeg småpratet om var tull, men han sa det i en god­mo­dig tone.

Han var ikke øm og kjær­lig i det dag­li­ge, til det had­de vi vært gift for len­ge. Men når det var bryl­lups­dag el­ler vi var på fe­rie, kun­ne han glim­te til.

Jeg var så hel­dig at jeg ikke ble skre­ket og ropt til, og jeg ble ikke på noen måte ut­satt for tra­kas­se­ring. Hele vei­en var jeg trygg på at jeg kun­ne være meg selv. Jeg gjor­de de tin­ge­ne jeg vil­le, ba ven­nin­ner hjem til oss, gikk ut på dame­kvel­der og ble støt­tet hvis jeg øns­ket å ta vi­de­re­ut­dan­nel­se. In­gen pro­tes­ter kom i min vei.

Familien min sa at Sig­urd var fan­tas­tisk. Og ja, de had­de rett, han var fan­tas­tisk som men­nes­ke. Så hvor­for føl­te jeg meg da så tom og trist, rett som det var? Hvor­for pla­get det meg at li­vet var så for­ut­sig­bart og kje­de­lig?

Alt forandret seg

Når jeg nå sit­ter her og for­tel­ler min his­to­rie, er det for­di jeg vet at man­ge vil kjen­ne seg igjen. Den ener­gi­løs­he­ten og opp­gitt­he­ten som føl­ger et litt ordinært liv, er tung å hånd­te­re. Jeg vet i dag at jeg ikke kan skyl­de på om­gi­vel­se­ne mine. Det var ikke Sigurds skyld at jeg ikke klar­te å være or­dent­lig glad.

Men jeg måt­te ta grep og flyt­te ut for å finne meg selv og bli lyk­ke­lig. Jeg måt­te såre man­nen min og bar­na mine. Jeg måt­te finne meg i å stå for­an min mor, som skjel­te meg ut for­di jeg var så ego­is­tisk og hen­syns­løs. Jeg måt­te tåle å lig­ge ale­ne og liv­redd, full av tvil, i en ny seng i et nytt hjem. Da tenk­te jeg: Hva har jeg gjort?

Nå er det på tide å gjø­re opp sta­tus. To år har gått si­den jeg flyt­tet ut av det hjem­met jeg triv­des så godt i. Jeg er for­melt skilt. Li­vet går ikke på skin­ner, men sta­dig tar jeg meg i å kjen­ne på hva lyk­ke er.

Hver­da­gen min har fått en an­nen va­lør. Jeg er ens­lig og kan ikke len­ger lene meg til en livs­led­sa­ger. Det­te har gjort meg mer ak­tiv og sø­ken­de, mer del­ta­gen­de og nys­gjer­rig. Alt har for­and­ret seg.

Møtte en annen kvinne

Bare seks må­ne­der et­ter at jeg reis­te fra Sig­urd, møt­te han en an­nen kvin­ne. Han, som var søn­der­knust da jeg dro fra ham, be­gyn­te å smile. Et­ter hvert ble han så glad som jeg ikke had­de sett ham si­den vi var unge og ny­for­els­ke­de.

Jeg kun­ne ha blitt sja­lu og ang­ret, for han er så mye kjek­ke­re når han er lyk­ke­lig. Men i ste­det har jeg valgt å bli glad på hans veg­ne. Jeg fikk en be­kref­tel­se på at det var rik­tig av meg å for­la­te ham, også av hen­syn til ham.

Når én part fø­ler at den and­re ikke har noe å si, er det stor sann­syn­lig­het for at det gjel­der den and­re vei­en også. Jeg vet i dag at han ikke var lyk­ke­lig med meg, selv om han trod­de det. Da den nye kjæ­res­ten kom, vis­te han ver­den en vi­ta­li­tet som ingen kob­let til hans per­son­lig­het. Han blomst­ret. Og det gjør han frem­de­les, halv­an­net år se­ne­re.

Nei, to men­nes­ker som var som skapt for hver­and­re en gang for fle­re tiår si­den, er ikke nød­ven­dig­vis som skapt for hver­and­re for be­stan­dig. For oss var det dess­ver­re slik.

Jeg er glad i Sig­urd, men det er mer som en bror. Jeg un­ner ham alt godt. Nå er han kom­met så langt i sin pro­sess at han vil meg godt også. I går kom inn­røm­mel­sen: Det var rik­tig av deg å gå, Ire­ne.

Men sann­he­ten er at jeg ikke had­de hatt det fælt om jeg had­de blitt hos ham. Jeg had­de hatt det OK, greit, helt van­lig. Han had­de også hatt det OK, og sann­syn­lig­vis had­de han trodd at han had­de det bra. Det er iro­nisk, i grun­nen. OK – men ikke helt lyk­ke­lig.

Les også (+) – Vi var ikke «fine» nok for naboene

Tok ansvar

Jeg, som var den som gikk, fant in­gen ny mann. Det før­s­te året had­de jeg noen mø­ter med menn jeg fikk kon­takt med gjen­nom nett­da­ting. Men de vis­te seg å være helt feil for meg. Nå har jeg inn­sett at min lyk­ke ikke er av­hen­gig av å ha en kjæ­res­te. Tvert imot er jeg kan­skje skapt for sin­gel­li­vet.

En gam­mel ven­nin­ne av meg ba meg med på ri­de­tur. Som barn og ung­dom var jeg heste­jen­te. Men in­ter­es­sen ble lagt bort da jeg møt­te Sig­urd, for­ han var svært ­al­ler­gisk mot hes­ter.

Å set­te seg på hes­te­ryg­gen igjen ble den tin­gen som fikk mitt livs mo­saikk til å falle på plass. Jeg har inn­sett at jeg ikke er skapt for et stil­le­sit­ten­de liv for­an fjern­sy­net.

Kan­skje var det min egen til­taks­løs­het som gjor­de meg ulyk­ke­lig i så man­ge år. Jeg sat­te meg i so­fa­en for­di man­nen min satt der. Nær­mest på au­to­pi­lot så jeg på hel­ge­un­der­hold­nin­gen på fjern­sy­net med en bol­le po­tet­chips for­an meg.

Nå bru­ker jeg kvel­de­ne til helt and­re ting. Jeg le­ser bø­ker og syr gar­di­ner og pu­ter. Fra­skil­te ven­nin­ner kom­mer inn­om og vi drik­ker vin, pra­ter og ler.

Jeg slip­per å ir­ri­te­re meg over ube­ty­de­li­ge ba­ga­tel­ler, som sure sok­ker på ba­de­gul­vet el­ler tann­krem som er spru­tet over hele spei­let. Jeg har fått en li­ten lei­lig­het som er lett å hol­de i or­den, og som der­for er helt per­fekt for meg og mitt ens­li­ge liv.

Vi le­ver i en tid da det snak­kes mye om skils­mis­ser og det fak­tum at folk skil­ler seg for lett. Kan­skje gikk jeg lett, men det er ikke slik jeg ser det. Gjen­nom å gå, gjor­de jeg to men­nes­kers liv bed­re. Jeg gjor­de min eks­mann til en lyk­ke­lig per­son, og jeg ga meg selv fri­he­ten. Jeg er ikke lyk­ke­lig hele ti­den i mitt nye liv, men jeg er lyk­ke­li­ge­re enn jeg var.

Min bes­te­venn­in­ne had­de rett: Vi kan ikke leg­ge vår ulyk­ke­lig­het på and­re. For å få det godt, må du ta an­svar selv.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller