DE BLÅ SIDENE
Jeg hadde en snill mann, men følte meg tom og trist. Jeg måtte såre ham og barna for å bli lykkelig
Sigurd var fantastisk som menneske. Så hvorfor følte jeg meg da så tom og trist, rett som det var? En dag tok jeg et stort valg.
Når er det riktig å avslutte et samliv? Jeg spurte min gamle mor, og hun sa at kvinner som blir slått eller mishandlet psykisk, skal komme seg vekk. Utover det finnes det ingen unnskyldning for å splitte opp en familie.
Da jeg spurte bestevenninnen min, svarte hun at vi bare har dette ene livet, og at det er ethvert menneskes plikt å sørge for sin egen lykke. Med andre ord: Er du ikke tilfreds, så skal du gå.
Selv om jeg tvilte på min egen lykke i mange, mange år, ble jeg der jeg var. «Ulykkelig OK» er en god beskrivelse av hvordan jeg hadde det.
Følte meg trist
Jeg var en kvinne i min beste alder, i midten av 40-årene. Egentlig hadde jeg aldri vært utsatt for store sorger.
Begge foreldrene mine levde, og jeg hadde ikke vært alvorlig syk noen gang. På mange måter hadde jeg et privilegert liv.
Jeg hadde en snill mann som aldri hadde gjort meg noe vondt. Jeg hadde grei økonomi og et alminnelig og godt hjem. De to barna våre hadde flyttet hjemmefra og klarte seg godt. Dagene mine gikk til å jobbe på sykehjemmet, pusle i hus og hjem og sitte i sofaen sammen med mannen jeg hadde delt seng med i mer enn 20 år.
Sigurd var prototypen på en norsk mann. Han var snill og god, men ikke videre huslig.
Han syntes at mye av det jeg småpratet om var tull, men han sa det i en godmodig tone.
Han var ikke øm og kjærlig i det daglige, til det hadde vi vært gift for lenge. Men når det var bryllupsdag eller vi var på ferie, kunne han glimte til.
Jeg var så heldig at jeg ikke ble skreket og ropt til, og jeg ble ikke på noen måte utsatt for trakassering. Hele veien var jeg trygg på at jeg kunne være meg selv. Jeg gjorde de tingene jeg ville, ba venninner hjem til oss, gikk ut på damekvelder og ble støttet hvis jeg ønsket å ta videreutdannelse. Ingen protester kom i min vei.
Familien min sa at Sigurd var fantastisk. Og ja, de hadde rett, han var fantastisk som menneske. Så hvorfor følte jeg meg da så tom og trist, rett som det var? Hvorfor plaget det meg at livet var så forutsigbart og kjedelig?
Alt forandret seg
Når jeg nå sitter her og forteller min historie, er det fordi jeg vet at mange vil kjenne seg igjen. Den energiløsheten og oppgittheten som følger et litt ordinært liv, er tung å håndtere. Jeg vet i dag at jeg ikke kan skylde på omgivelsene mine. Det var ikke Sigurds skyld at jeg ikke klarte å være ordentlig glad.
Men jeg måtte ta grep og flytte ut for å finne meg selv og bli lykkelig. Jeg måtte såre mannen min og barna mine. Jeg måtte finne meg i å stå foran min mor, som skjelte meg ut fordi jeg var så egoistisk og hensynsløs. Jeg måtte tåle å ligge alene og livredd, full av tvil, i en ny seng i et nytt hjem. Da tenkte jeg: Hva har jeg gjort?
Nå er det på tide å gjøre opp status. To år har gått siden jeg flyttet ut av det hjemmet jeg trivdes så godt i. Jeg er formelt skilt. Livet går ikke på skinner, men stadig tar jeg meg i å kjenne på hva lykke er.
Hverdagen min har fått en annen valør. Jeg er enslig og kan ikke lenger lene meg til en livsledsager. Dette har gjort meg mer aktiv og søkende, mer deltagende og nysgjerrig. Alt har forandret seg.
Møtte en annen kvinne
Bare seks måneder etter at jeg reiste fra Sigurd, møtte han en annen kvinne. Han, som var sønderknust da jeg dro fra ham, begynte å smile. Etter hvert ble han så glad som jeg ikke hadde sett ham siden vi var unge og nyforelskede.
Jeg kunne ha blitt sjalu og angret, for han er så mye kjekkere når han er lykkelig. Men i stedet har jeg valgt å bli glad på hans vegne. Jeg fikk en bekreftelse på at det var riktig av meg å forlate ham, også av hensyn til ham.
Når én part føler at den andre ikke har noe å si, er det stor sannsynlighet for at det gjelder den andre veien også. Jeg vet i dag at han ikke var lykkelig med meg, selv om han trodde det. Da den nye kjæresten kom, viste han verden en vitalitet som ingen koblet til hans personlighet. Han blomstret. Og det gjør han fremdeles, halvannet år senere.
Nei, to mennesker som var som skapt for hverandre en gang for flere tiår siden, er ikke nødvendigvis som skapt for hverandre for bestandig. For oss var det dessverre slik.
Jeg er glad i Sigurd, men det er mer som en bror. Jeg unner ham alt godt. Nå er han kommet så langt i sin prosess at han vil meg godt også. I går kom innrømmelsen: Det var riktig av deg å gå, Irene.
Men sannheten er at jeg ikke hadde hatt det fælt om jeg hadde blitt hos ham. Jeg hadde hatt det OK, greit, helt vanlig. Han hadde også hatt det OK, og sannsynligvis hadde han trodd at han hadde det bra. Det er ironisk, i grunnen. OK – men ikke helt lykkelig.
Les også (+) – Vi var ikke «fine» nok for naboene
Tok ansvar
Jeg, som var den som gikk, fant ingen ny mann. Det første året hadde jeg noen møter med menn jeg fikk kontakt med gjennom nettdating. Men de viste seg å være helt feil for meg. Nå har jeg innsett at min lykke ikke er avhengig av å ha en kjæreste. Tvert imot er jeg kanskje skapt for singellivet.
En gammel venninne av meg ba meg med på ridetur. Som barn og ungdom var jeg hestejente. Men interessen ble lagt bort da jeg møtte Sigurd, for han var svært allergisk mot hester.
Å sette seg på hesteryggen igjen ble den tingen som fikk mitt livs mosaikk til å falle på plass. Jeg har innsett at jeg ikke er skapt for et stillesittende liv foran fjernsynet.
Kanskje var det min egen tiltaksløshet som gjorde meg ulykkelig i så mange år. Jeg satte meg i sofaen fordi mannen min satt der. Nærmest på autopilot så jeg på helgeunderholdningen på fjernsynet med en bolle potetchips foran meg.
Nå bruker jeg kveldene til helt andre ting. Jeg leser bøker og syr gardiner og puter. Fraskilte venninner kommer innom og vi drikker vin, prater og ler.
Jeg slipper å irritere meg over ubetydelige bagateller, som sure sokker på badegulvet eller tannkrem som er sprutet over hele speilet. Jeg har fått en liten leilighet som er lett å holde i orden, og som derfor er helt perfekt for meg og mitt enslige liv.
Vi lever i en tid da det snakkes mye om skilsmisser og det faktum at folk skiller seg for lett. Kanskje gikk jeg lett, men det er ikke slik jeg ser det. Gjennom å gå, gjorde jeg to menneskers liv bedre. Jeg gjorde min eksmann til en lykkelig person, og jeg ga meg selv friheten. Jeg er ikke lykkelig hele tiden i mitt nye liv, men jeg er lykkeligere enn jeg var.
Min bestevenninne hadde rett: Vi kan ikke legge vår ulykkelighet på andre. For å få det godt, må du ta ansvar selv.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller