Venninnen min bestemte alt, hun måtte alltid være best

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

– Når jeg ser tilbake på de årene, skjønner jeg at jeg var ung og naiv. For Kjersti hadde en baktanke med alt. Hun var ingen venninne. Jeg var en brikke i spillet hennes.

Tine iler inn på kafeen med rød kåpe og røde kinn. Det er kjølig i luften. Hun hilser muntert og takker for sist mens hun tar av ytterklærne og henger dem opp på en stumtjener.

40-åringen er en munter liten kvinne i strikkegenser og jeans. Hun har skulderlangt, blondt hår. I ørene dingler små gullringer, og neglene hennes er knallblå. Og akkurat det siste er langt fra tilfeldig, har jeg fått lære.

Denne vinterdagen er andre gang jeg møter Tine. Vi satt nylig ved siden av hverandre i en jentemiddag. Den gangen kommenterte jeg de knallblå neglene hennes. Tine lo og svarte at det egentlig føltes litt ulovlig med den fargen, og at det kanskje var grunnen til at hun pleide å bruke den.

Hun forklarte at en tidligere venninne hadde lagt ned forbud mot å bruke den, fordi den var «hennes» farge. En uttalelse som fikk meg til å spisse ørene. Dette måtte jeg høre mer om! Før kvelden var omme, hadde jeg avtalt å møte henne igjen, slik at hun kunne fortelle sin historie og dele den med Norsk Ukeblads lesere.

«Drama queen»

Tine forteller gjerne. Dagens tema er vennskap på godt og mest vondt. Hvordan det kan ta en så usunn retning at man må komme seg unna.

For Tine levde under det hun karakteriserer som «Kjerstis kommando» i nærmere ti år. Nå, tre år etter bruddet, er hun fortsatt lettet over at hun kom seg vekk.

– Hvordan møtte du denne Kjersti?

– Mannen min ble sjef i et firma hvor hennes mann hadde en mellomlederstilling. Ganske snart ble vi invitert hjem til dem på middag, og der var Kjersti, strålende og intens, sier Tine.

– Etter bare en times bekjentskap, insisterte hun på å bake kake til vår datters kommende bursdag. Den så jeg ikke komme, men takket pent og tok glad imot en lekker kake, to uker senere, fortsetter hun.

Hun forteller at Kjersti var livlig og hadde dyr smak. Hun hadde venner i de fleste yrkesgrupper, gjerne i høyere sosiale sjikt. Tine ble raskt imponert over venninnens oversikt over hvem som hadde hva og bodde hvor.

– Det skjedde alltid noe rundt henne, det var mye drama. Etter hvert begynte jeg å legge merke til et mønster. Kjersti menget seg med folk hun kunne ha nytte av. Forå komme «innenfor» der hun ønsket, slengte hun om seg med komplimenter og invitasjoner og nærmest dyttet små og store tjenester på folk. Helt til «fisken» satt på kroken og hun kunne kreve gjengjeld.

Følte seg presset

– Kjersti var hyggelig, helt til den dagen mannen min og jeg gjorde noe på egen hånd. Vi holdt en middag som ikke inkluderte henne og mannen hennes. Hun kjørte meg til veggs dagen etter: «Hvorforba dere ikke oss? Vi inkluderer alltid dere! Hva tror du folk sier?» Det var som å stå til rette for moren sin, sier Tine.

– Neste gang turte jeg ikke annet enn å be dem. Så ble det automatisk alltid sånn.

Dagen kom da Tine virkelig skulle få føle venninnens press.

– Vi hadde vært på påskeferie sammen året før, og Kjersti ringte og lurte på når vi skulle bestille hotell. Jeg sa som sant var at vi dessverre ikke hadde råd i år. «Hva? Det kan da ikke stemme. Tenk hvor skuffet barna vil bli», utbrøt hun og la på, sier Tine med store øyne.

– Alt var hyggelig, så lenge det ble slik hun forventet. Men …

– Hva skjedde?

– Hun avviste ikke bare meg, men også datteren min. For døtrene våre var blitt venninner, men plutselig ble hun ikke lenger bedt med hjem til Kjerstis datter mer. Så fikk jeg høre at Kjersti baksnakket meg. Og en lørdag som hun tidligere hadde bedt meg holde av, hørte jeg ikke mer om. Reaksjonen hennes var iskald, sier Tine.

De eplerøde kinnene er bleke. Hun legger fra seg kakegaffelen.

– Alt ble plutselig OK igjen etter at mannen min inviterte med seg mannen hennes på bowling. Da kvitret plutselig stemmen hennes på telefonen igjen, og jeg var svak nok til å la det skje.

Redningen

Tines selvtillit krympet. Hun innrettet seg etter hva venninnen sa og gjorde og passet på ikke å gjøre de «feilene» som hun hørte Kjersti kommentere hos andre.

Og hun adlød forbudet hun var blitt forelagt, mot å kjøpe klær og neglelakk i blått. «Det er jo kjedelig hvis det blir for likt», var begrunnelsen

– Kjersti gråt i telefonen da moren min kjøpte en ransel til min datter, og den var helt lik den som Kjerstis datter hadde. Hvordan kunne jeg la moren min gjøre det?

– Hvorfor fant du deg i dette?

– Jeg var svak. Jeg følte at jeg levde for henne. Og jeg vet at hun brukte meg i sin sosiale kabal. For jeg var kona til hennes manns sjef. Hun dikterte hvem som skulle komme når vi inviterte til fest, folk som hun hadde bruk for.

Tine har fått fargen tilbake i kinnene, og øynene glimter til.

– Jeg kjente så på selvforakten at jeg begynte å leggesmå «uhell» i timeplanen forå unngå Kjersti. For eksempel kunne jeg levere barna litt tidlig på skolen en dag, eller jeg ble syk og holdt meg hjemme fra et arrangement som hun også skulle på. Dette gjorde jeg, selv om jeg visste at prisen ville bli et «forhør» etterpå.

Tines «redning» etter nesten ti år kom fra Kjerstis eget hus. For mannen hennes hadde et forhold til en annen kvinne.

– Det ble ramaskrik da han ble avslørt og måtte flytte ut. Ingen syntes det egentlig var så rart, for vi kjente jo Kjersti. Da jeg og mannen min støtte på det nye paret sammen da vi handlet dagligvarer på nærsenteret, måtte vi jo hilse på henne. Og da dette nådde Kjerstis ører, ekskluderte hun meg, sier Tine med et stort smil.

– Det er trist at familien ble delt opp, og jeg synes synd på barna deres. Men for meg betydde bruddet frihet, og den skal aldri noen få ta fra meg igjen!