Jeg hatet Odd da vi skilte oss for 20 år siden. En kveld ringte det på døren

Beskyldninger som «haglet», nedsettende karakteristikker, sinne og irritasjon. Ja, til og med hat. Dette var en del av skilsmissen mellom mine barns far og meg for mange år siden.

Hvis noen spurte meg den gangen om hvorfor jeg var så sint på ham, sa jeg at han var upålitelig og feig, i mine øyne var han en skikkelig feiging.

Han syntes at jeg var vrang og vanskelig, og at jeg var storforlangende og krevende å forholde seg til.

«Det er umulig å leve opp til hennes standard», mener jeg å huske at han sa i en meglingssituasjon på familievernkontoret. Jeg blåste av ham.

Utro og patetisk, det var slik jeg så ham etter at jeg kastet ham ut av vårt felles hjem.

Bakgrunnen var en hendelse han påsto at han angret på, men som jeg mente var utilgivelig. Han hadde vært utro. Jeg følte at jeg var tråkket på og sa til andre at jeg hatet ham.

«Jeg fatter ikke hva jeg så i den mannen», sa jeg til vennene våre.

Livene våre fortsatte og jeg etablerte meg på nytt. Odd forble alene, til min forbaus­else, og han var mye sammen med barna våre og hadde et godt forhold til dem.

I dag ser jeg at erfaringene jeg gjorde i årene etter skilsmissen, gjorde meg mer reflektert og nyansert.

Les også (+): Jeg skulle aldri ha ventet så lenge med å fortelle ham sannheten

Sliten og lei

Jeg sluttet å være så bastant og forsto etter hvert at årene med Odd også hadde gjort meg ganske bortskjemt.

Det var nemlig slik at han tok aktivt del i alt fra mat­laging og husvask til å følge opp barna i deres fritids­aktiviteter. Mannen jeg flyttet sammen med, hadde to barn halvparten av tiden, men overlot det meste til meg.

Jeg sa til meg selv at jeg måtte holde ut, for tross alt var han trofast, så det gjorde jeg i flere år, til jeg tok et ærlig oppgjør med meg selv.

Da var jeg så sliten og lei at det ikke var gode følelser igjen, og barna mine sa at de var lei av min samboer og barna hans, som aldri bidro hjemme.

Da jeg ble alene igjen, satt jeg mye og tenkte. Jeg tenkte på den ene natten Odd havnet i en annen kvinnes armer. Var det en skilsmissegrunn, egentlig? Kunne jeg ikke ha bestemt meg for å tilgi ham?

Hatet var over for lengst, og vi hadde samarbeidet godt om barnas konfirmasjoner. Alltid var han høflig mot meg og min nye samboer.

Jeg husker at jeg i den yngstes konfirmasjon tok meg i å sammenligne Odd og min nye venn, og da jeg så på Odd, følte jeg et stikk i hjertet, men jeg tvang følelsen bort.

Noen måneder etter at jeg ble alene igjen, fikk jeg plutselig en kveld besøk av min eksmann. Det ringte på døren, jeg åpnet og der sto han.

«Jeg ruslet forbi og så at det lyste, passer det?» spurte han.

Jeg ba ham inn, og vi ble sittende og prate om barna våre og livene våre.

Etter denne kvelden har han ikke dratt hjem. Da vår 18-åring kom hjem sent den kvelden, fant han sine foreldre tett sammen i sofaen.

«Hva skjer?» spurte han.

«Det vet vi ikke, men akkurat nå har vi det veldig hyggelig», svarte jeg.

Odd og jeg er et par igjen. Han selger huset sitt og flytter inn hos meg, og igjen blir vi en familie på fire.

Barna rister på hodet og sier at de aldri mer skal la seg overraske over noe som helst, for dette så de ikke komme. Vi ler og føler oss forelsket og lykkelig.

Min store kjærlighet, som var utro én gang, sier at han aldri klarte å slippe håpet om at det skulle bli oss to igjen. Han har klandret seg selv for bruddet i alle år siden.

Jeg tenker at jeg var den som trengte å bli klokere, og heldigvis skjedde det. Én dum handling skal ikke få ødelegge for stor kjærlighet.

Vi er alle bare mennesker og kan tråkke feil.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier

Mannen min fikk seg ny jobb – og forandret personlighet

Jeg ble alltid så amper da jeg var sammen med mor. Nå forsto jeg hvorfor