DE BLÅ SIDENE

Jeg hadde vært utro. Straffen hans var knallhard

Jeg had­de vært utro og skam­met meg, der­for inn­røm­met jeg si­de­spran­get mitt og gjor­de alt for å vin­ne til­ba­ke min manns til­lit. Men det vis­te seg at det var ikke for­so­ning han var ute et­ter.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN: Illustrasjonsfoto.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN: Illustrasjonsfoto. Foto: Getty Images
Først publisert Sist oppdatert

Hen­rik og jeg had­de  vært gift i tre år da jeg  be­gyn­te å tvi­le på for­hol­det vårt. Vi var i full gang med å to­tal­re­no­ve­re hu­set vi had­de kjøpt, og pla­nen var å få barn når alt sto fer­dig. Men tvi­len na­get meg, og dag­lig­li­vet var pre­get av mye små­kjek­ling.

Var Hen­rik vir­ke­lig den ret­te for meg?

Tvi­len og alt tan­ke­spin­net som fulg­te gjor­de at jeg ikke had­de det bra med meg selv, og selv­fø­lel­sen dal­te. I et slags for­søk på be­kref­tel­se, inn­le­det jeg et for­hold til en kol­le­ga.

Det ble en kort af­fæ­re, men min dår­li­ge sam­vit­tig­het over­for Hen­rik ved­var­te. Jeg skam­met meg, og iro­nisk nok var si­de­spran­get med på å knyt­te meg ster­ke­re til mitt hang­len­de ek­te­skap.

Et­ter en stund klar­te jeg ikke len­ger å bære på hem­me­lig­he­ten og for­tal­te Hen­rik alt om si­de­spran­get mitt.

Han ble sint og for­tvi­let, men ville ikke skil­les. Han men­te at vi kun­ne ikke bare gi opp og sa at han fort­satt men­te at vi hør­te sam­men.

Jeg ang­ret på feil­gre­pet mitt og for­søk­te å gjø­re alt i min makt for at vi skul­le få lagt epi­so­den bak oss.

Først fle­re år se­ne­re inn­så jeg at jeg ikke ble hos Hen­rik for­di jeg ønsket det, men for­di han ville det. Skyld­fø­lel­sen var så sterk at jeg kun fo­ku­ser­te på hans vil­je.

Hele ek­te­ska­pet vårt hand­let nå om hvor­dan jeg kun­ne gjø­re alt bra igjen. Jeg for­søk­te å være den per­fek­te hus­mor, som skjemte ham bort med dei­li­ge mid­da­ger og fro­kost på sen­gen.

Vi var so­si­a­le kun med dem han øns­ket å om­gås, så kun de fil­me­ne han ville se, og jeg sa ald­ri nei til sex, selv om jeg ikke all­tid had­de så lyst.

Et­ter hvert slut­tet både jeg selv og han å ta hen­syn til meg, og hvis det var noe jeg en sjel­den gang re­ager­te på, tryk­ket han meg ned med skyld­fø­lel­se.

Slik kun­ne jeg ikke ha det i leng­den, men når jeg be­gyn­te å re­age­re, spil­te han på skyld­fø­lel­sen min og tryk­ket meg ned.

Jeg inn­bil­te meg selv at det var helt på sin plass, si­den jeg had­de vært utro og der­med had­de be­hand­let ham så dår­lig.

Sann­he­ten var at Hen­rik slett ikke var ute et­ter noen ekte for­so­ning mel­lom oss. I de drøyt to åre­ne vi «job­bet med» for­hol­det vårt, gjor­de han in­gen ekte inn­sats for å til­gi meg.

Han ville ikke opp­sø­ke ek­te­skaps­råd­gi­ver, men sa at vi kun­ne løse pro­ble­me­ne våre på egen hånd. Men ba­lan­sen mel­lom oss ble bare skje­ve­re, og jeg had­de det for­fer­de­lig.

Les også (+) Ektemannen er blant landets rikeste, men han skjuler en hemmelighet

Nok er nok

En dag jeg støt­te på en gam­mel ven­nin­ne på ga­ten, be­kla­get hun seg over at jeg og Hen­rik ald­ri var sam­men med mine ven­ner len­ger.

Da brast det for meg, og hele his­to­ri­en rant ut av meg. Ven­nin­nen jeg be­trod­de meg til, på­pek­te at Hen­rik vir­ket mer in­ter­es­sert i å kon­trol­le­re meg, enn han var i å løse pro­ble­me­ne våre.

Hun had­de rett, og jo mer jeg tenk­te på det hun sa, jo ty­de­li­ge­re ble det.

Ikke len­ge et­ter det­te mø­tet, in­sis­ter­te jeg på at vi måt­te opp­sø­ke ek­te­skaps­råd­gi­ver. Da Hen­rik blankt av­vis­te det­te, for­sto jeg at han ald­ri kom til å end­re seg.

Han øns­ket å ha ting slik de var, med meg som evig num­mer to i for­hol­det.

Da jeg tok kon­se­kven­sen av det­te og for­lot ham, be­skyld­te han meg for å ha kas­tet bort fle­re år av li­vet hans, men i dag for­står jeg hvor­for jeg var utro den gan­gen.

Det var et for­søk på å kom­me meg ut av det som allerede fra starten hadde vært et usunt for­hold. Hen­rik har all­tid vært kon­trol­le­ren­de og do­mi­ne­ren­de, men det var først i kjøl­van­net av si­de­spran­get mitt at jeg til slutt fikk opp øy­ne­ne for det og kun­ne gå vi­de­re.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.