Jeg hadde det så vondt – så kom mannen min med et forslag

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Jeg dyttet igjen ytterdøren med foten og hørte klikket da den lukket seg bak meg. Jeg tok med handleposene inn på kjøkkenet og nynnet mens jeg satte varene på plass. Jeg satte på kaffetrakteren og skjenket meg en kopp kaffe. Tilfreds satte jeg meg ned ved kjøkkenbordet. Da skjedde det.

Jeg la merke til stillheten. Jeg kunne ikke huske at det noen gang hadde vært så stille i huset vårt. Plutselig følte jeg meg så alene.

Jeg savnet lyden av musikk og stemmer fra rommet til Kasper ovenpå, men det sto tomt.

Lørdagen før hadde vi flyttet alle tingene hans til et bokollektiv, som skulle være hjemmet hans de nærmeste årene.

En naturlig del av livet

Kasper var 21 år. Så det var helt naturlig at han flyttet hjemmefra. Akkurat som da søsteren hans, Torill, flyttet ut et par år før. Den gangen merket jeg ikke savnet så intenst.

Kasper bodde jo fortsatt hjemme. Selv om det var ganske begrenset hvor mye jeg så til ungene de siste årene de bodde hjemme, visste jeg at de tross alt bodde i huset. Kanskje stakk en av dem hodet ut av rommet sitt og ropte «Når er det middag?». Eller «Hvor er trusene mine?» Slike småting gjorde at jeg aldri følte meg alene.

Nå var begge flyttet ut, og jeg satt her på kjøkkenet og følte meg ensom. Jeg ble faktisk veldig overrasket over at det føltes så tomt.

Jeg grep etter mobilen som lå på bordet, og ringte til Kasper. Klokken var fem mandag ettermiddag, og han var i gang med middagslaging sammen med sine nye samboere. Jeg kunne høre latter og bråk i bakgrunnen og spurte hvordan det gikk.

– Det går fint! Vi endte opp med å ta en fest lørdag kveld etter at dere var dratt. Men nå må jeg fortsette med matlagingen. Vi snakkes, mamma!

Jeg la ned telefonen og hadde helt vondt i halsen. For jeg hadde holdt gråten tilbake.

Nå kom tårene. Jeg gråt fordi jeg så inderlig ønsket at Kasper hadde vært der. Jeg ville at huset igjen skulle boble av liv. Akkurat da kom mannen min, Lars, inn døra.

– Men sitter du her og gråter?

Han stoppet opp og så på meg. Jeg brast ut i gråt igjen. Jeg følte meg så dum fordi jeg ikke klarte å takle noe så naturlig som at barna mine hadde flyttet hjemmefra.

Jeg har jo hørt fra venninner at sorgen når barna flytter hjemmefra, er større enn man tror på forhånd. Men jeg hadde aldri trodd at det skulle ramme meg. Jeg hadde en spennende jobb, mange venninner og en skjønn mann, som nå sto og så på meg.

– Det er vel som det skal være, sa han.

Les også (+) Pappas venner holdt løftet sitt og tok seg av Vidar

Det gjorde så vondt

Lars la armen rundt meg, men klumpen i magen forsvant ikke. Hele mitt mamma-hjerte lengtet etter å kunne skru tiden tilbake. Tilbake til den gangen jeg snøret sko, fulgte ungene til skolen og vasket fotballdraktene deres. En følelse av at alt var så ugjenkallelig slutt, overmannet meg. Et kapittel i livet var over. Og det gjorde vondt.

Det var Lars som fikk ideen. Noen dager senere, mens vi satt og spiste, sa han det:

– Skal vi ikke få oss en hund?

En hund? Tanken på at jeg skulle være sånn middelaldrende mamma, som trøster seg med en hund når barna er flyttet ut, kunne jeg ikke akseptere.

Jeg avviste det blankt. Men Lars hadde et lurt smil om munnen. Han hadde nemlig en kollega som hadde en hund som nylig hadde fått valper. De var straks klare til å bli tatt fra moren.

– Vi kunne jo dra bort og hilse på dem i helgen, foreslo Lars.

Jeg hadde ikke noe annet på programmet. Helgen lå foran meg som en massiv mur. Jeg gruet meg til all stillheten som ville omslutte meg.

Når jeg var hjemme, gikk jeg og ventet på lyden av stemmer.

Et par ganger gikk jeg til og med opp på rommet til Kasper. Men det eneste som var der, var en madrass. Jeg hadde planer om å innrede rommet. Men vi hadde jo så mye plass, så inntil videre sto det bare der. Tomt.

Så vi kunne da like godt ta turen ut til dem. Jeg hadde hatt hund som barn, og vi hadde faktisk snakket om å få oss hund innimellom. Men det ble aldri noe av. Nå virket Lars litt opprømt ved tanken på å dra og hilse på disse valpene. Da vi kjørte av sted den lørdagen, var vi begge i godt humør.

Der var fire valper igjen. De veltet rundt og lekte med hverandre. Jeg spurte om jeg fikk løfte opp en valp. Det fikk jeg.

I samme øyeblikk som jeg løftet opp det lille vesenet, skjedde det noe inni meg. Kanskje var det noen lykkehormoner som strømmet igjennom kroppen min. Jeg visste straks at vi kom til å kjøre derfra med en valp. Jeg så på Lars, som nikket og så glad ut.

Vi kjørte hjem med vesle Tinka. På veien kjøpte vi en kurv, et halsbånd og mat til det nye familiemedlemmet.

Å få en valp i huset var litt som å skru tiden tilbake til da vi hadde små barn. Tinka sov i en kurv på soverommet, og i starten våknet hun om natten. Men det gjorde meg ingen ting. En natt hoppet hun opp i fotenden av sengen. Jeg så på Lars, og han nikket. Siden har hun sovet i sengen.

Fant gleden

Når Kasper og Torill er hjemme, leker de med Tinka. Hunden er blitt et samlingspunkt. Jeg tror de kommer like mye for å besøke Tinka som oss. Det er helt i orden. Bare de kommer.

Det meste av tiden er de ikke her. Det skal jeg nok venne meg til. Men når jeg kommer hjem og låser opp døren, står Tinka der med logrende hale. Hun vil alltid ha en klem, og det føles så godt å få lov til å gi litt omsorg igjen.

Selv om det ikke er det samme å ha en hund, som å ha egne barn boende hjemme, har Tinka i hvert fall brakt litt liv, lyd og glede tilbake i livet mitt igjen.