DE BLÅ SIDENE
Jeg gjorde alt for tante og trodde at jeg skulle arve. Nå vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte
Forholdet mitt til tante Amalie endret seg da jeg var 23 år, og jeg brukte mye tid på å hjelpe henne da hun ble gammel og syk. Derfor håpet jeg i mitt stille sinn at jeg skulle bli tilgodesett med en anselig del av formuen hennes.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Jeg sitter her og forstår ingen ting. Tante er død, og en advokat har fortalt meg og et par andre familiemedlemmer om hennes siste vilje. Han har lest og lest fra et testament, og jeg føler meg i grunnen bare forvirret. For hvorfor ble jeg kalt inn?
Amalie var ikke som andre damer. Av far fikk jeg vite at hun som ung var gift i noen måneder med en sjømann, men hun ble forlatt, og etter det valgte hun å leve alene. Hun snakket aldri om sitt private liv og sine følelser, og hun ble stram og tilspisset hvis noen dristet seg til å spørre.
Jeg våget aldri å gå inn i de tingene hun konsekvent nektet å snakke om.
De aller fleste mislikte tante, for hun fremsto som bitter, sur og misfornøyd. Fantes det noe negativt å henge seg opp i, grep hun tak i det.
Da jeg var liten, orket jeg ikke å være inne hos henne, for hun kjeftet og sa at jeg ikke satt stille nok mens hun mumlet at barn nå til dags var grenseløst uoppdragne og fæle.
I det stille drev Amalie et firma. Det må ha gått bra, for hun kjøpte seg et stort hus og en hytte. Jeg husker at pappa var imponert over dette. Han sa at det kunne sies mye rart om søsteren hans, men at hun var flink, det kunne ingen ta fra henne.
Jeg husker at ordet arv ble nevnt allerede da jeg var barn. Etter hvert som Amalie bygde seg opp materielt, begynte mange i familien å behandle henne annerledes. De smisket og var hyggelige, også når hun ikke var hyggelig mot dem. Pappa og tre søsken til visste at en dame uten barn ville generere verdier til sine tantebarn.
Når jeg tenker tilbake, må jeg nesten le, for tante hadde ikke noe filter når hun omtalte dette temaet. «Her øyner noen en mulighet til å arve», sa hun sarkastisk. Hun kuttet kontakten med den ene etter den andre, selv om hun ble sittende alene, og selv om alle andre ristet på hodet av henne. «Så får hun ha det så godt», sa far.
Viste ingen interesse
Jeg gikk igjennom tenårene uten å ha noen nær kontakt med damen alle i familien snakket om. Bare hver jul så jeg henne, og det skyldtes at jeg ble sendt til henne med en gave. Hun ba meg inn i fem–ti minutter, og vi snakket sammen om løst og fast, men hun ga ikke av seg selv og viste ingen interesse for meg og mitt liv.
Ofte undret jeg meg over hvem hun var og hvordan det var mulig å ende som så ensom og alene når hun hadde en så stor familie rundt seg.
Da jeg ble voksen, ble jeg fascinert av livet hennes. Hun var en gåte, en nøtt ingen klarte å knekke.
Forholdet vårt endret seg da jeg som 23-åring skulle opp til henne med den årlige gaven. «Renate, jeg må vise deg noe», sa hun. I en eske på kjøkkenet lå en liten kattunge, full av oljesøl, og den skalv og pep stille. Jeg tok den opp i armene mine og sa at vi måtte få vasket den. Tante satte umiddelbart i gang med
å finne midler å vaske den med. Jeg ringte veterinæren og fikk vite hvordan vi kunne få bort sølet i pelsen.
I løpet av noen sekunder var hun og jeg blitt et team med en felles misjon. Vi skulle hjelpe det lille dyret. Da jeg etter en time sa at jeg måtte gå, så jeg skuffelsen i Amalies øyne. «Men kan du ikke komme i morgen igjen, da? Du må se hvordan det går med Pus», slo hun fast. Jeg nikket og sa at jeg kunne komme.
Den julen snakket jeg mye med tanten min, og mine foreldre begynte med en gang å øyne et håp om store ting. «Du skal se at du blir den som arver alt», sa mamma. Hun likte tanken, det så jeg, for hun smilte så godt.
Jeg ble en sær tantes eneste og nærmeste fortrolige, og iblant merket jeg at hun var glad i meg. Jeg må innrømme at jeg gjorde meg noen tanker om arv, og kanskje var det ufint, men det skyldtes at hun snakket om at hun ville skrive et testament. «Jeg har ingen barn, og mange vil ønske å kare til seg det jeg har opparbeidet», sa hun. Jeg leste det som om hun ønsket å kanalisere verdiene selv, ut fra hvem som var viktig for henne.
Når jeg tenker på det nå, ser jeg at jeg ble Amalies tjener. Hun beordret meg rundt, og jeg stilte opp. De andre slektningene snakket bak min rygg om at jeg manipulerte henne til å la meg arve henne, det visste jeg, men det var ikke min motivasjon.
På et vis ble jeg glad i den rare og vanskelige damen.
Iblant ble jeg irritert på henne. Ofte mente hun at det jeg gjorde ikke var gjort bra nok, og hun klaget på meg. Hun kunne også si at jeg kledde meg stygt eller at jeg ikke måtte gå med håret løst, fordi jeg ikke kledde det. Kort sagt løftet hun meg ikke ofte opp, men hun ville ha meg i livet sitt, og jeg verdsatte
å være den ene.
Ble alvorlig syk
Katten Pus ble vår baby og en kilde til fellesskap og gode stunder. Vi snakket ofte om hvordan han lå slengt i en pose i Amalies hage. «Tenk at mennesker kan gjøre slike ting mot forsvarsløse dyr», sa hun hver gang. Jeg var enig. Selv om jeg egentlig aldri hadde likt katter, er det absolutt ikke greit at de blir mishandlet.
Jeg likte Pus. Jeg har alltid tenkt at han er en spesiell katt. Men når han strøk seg mot bena mine, kjente jeg at kroppen min ble stiv og ubekvem. Tante merket aldri dette.
80 år gammel fikk tante Amalie kreft og ble alvorlig syk. Jeg flyttet inn hos henne og ga henne en fin siste tid. Alle konkluderte med at jeg var arvingen. Det er hardt for meg å innrømme, men også jeg tenkte det.
Jeg holdt henne i hånden da hun døde. Hun sa til meg: «Jeg liker deg, Renate, du er ikke som de andre.» De andre var mine kusiner og fettere og Amalies to gamle brødre, den ene av dem altså min far.
Fordelingen av dødsboet var planlagt fra hennes side, og en advokat tok styringen. To dager etter at hun var gravlagt, ble jeg kalt inn til et møte.
Jeg trodde at det kanskje bare var jeg som kom, men pappa, onkelen min og tre av mine kusiner var også der. «Jeg skal lese opp Amalies siste vilje», var beskjeden vi fikk. Jeg hadde sommerfugler i magen.
Var dette dagen da jeg skulle arve et stort og flott hus?
Føler meg lurt
Tante hadde skrevet en lang avhandling om hvor viktig det var å bygge seg opp materielt uten hjelp fra andre. Hun forklarte at hun ikke så noen som helst grunn til å dele ut sine verdier til mennesker som hadde alt de trengte fra før.
Jeg satt og ventet på at mitt navn skulle nevnes, men det kom ikke. Ikke før i siste setning. «Jeg vil at Renate skal ha Pus. Renate skal også ha de gamle bildene av meg som barn», hørte jeg. Og så var det slutt.
Formuen, som ble stipulert til fem millioner kroner, ble gitt til et kattehus, av alle ting. Et hjem for vanstelte og hjemløse katter.
Nå sitter jeg her og vet ikke om jeg skal le eller gråte. På én måte var det fint ikke å få alt, for nå kan ingen påstå at jeg snek til meg noe som også var deres. På den andre siden føler jeg meg lurt. Jeg har fått en katt som jeg ikke ønsker å ha. Og hver gang jeg ser på bildene av tante Amalie, kommer jeg til å tenke på det stuntet hun gjorde da hun døde.
Les også: Horoskop for alle stjernetegn
Denne saken ble første gang publisert 22/06 2020, og sist oppdatert 20/05 2022.
