Jeg fant mannen min til sengs med min beste venninne

– Etter at ekteskapet røk, kjente jeg plutselig en uant styrke og tenkte: «Nå eller aldri!». Derfor børstet jeg støvet av en drøm jeg alltid har hatt.

– Det var min bursdagsgave til meg selv, sier Kristine spontant.

Hun snakker om valget hun tok om å flytte til Italia.

– Da den siste av foreldrene mine døde, solgte jeg alle eiendeler i Norge og tok steget ut i en ukjent verden. Jo da, jeg var livredd, men jeg innså at jeg måtte våge å ta en sjanse. Jeg holdt på å bli kvalt hjemme.

Hun skrur tiden noen år tilbake i tid og beskriver seg da som en dypt deprimert person.

– Den gangen var det få smil å se på disse leppene. Den fine faren min var kreftsyk og døende. Jeg fartet frem og tilbake til ham på sykehjemmet, og en dag jeg kom hjem, fant jeg mannen min til sengs med en annen. Hun jeg i årevis hadde ansett for å være min beste venninne...

Hun himler med øynene.

– Hva gjorde du?

– Jeg ramlet bokstavelig talt sammen. Nummen av sorg over både dem og pappa ble jeg en skygge av meg selv. «Skjer virkelig alt dette?» tenkte jeg skuffet over livet.

– Hadde du overhodet ingen mistanke om utroskapen?

Hun rister på hodet.

– Absolutt ikke. Jeg trodde vi var lykkelige, både som ektepar og venner. Heldigvis hadde vi ingen barn å dra gjennom et smertelig brudd.

Mannen hennes flyttet like godt inn hos venninnen.

Ler godt

– Det ble slutt mellom dem et halvt år senere. Da kom han tilbake, skrapte på døren og tagg om tilgivelse. Det var ikke vanskelig å avvise ham. Der og da følte jeg absolutt ingenting for ham, men tenkte trist at «det er for sent å starte et forhold på nytt».

I dag ler hun godt av det.

– Om du ikke er fornøyd med det livet du lever: Våg å ta nye sjanser, sier hun med inderlighet i stemmen.

– Hva gjorde du?

Hele ansiktet lyser opp av iver.

– Jeg tok et valg og flyttet til Italia, sier hun og ler.

– Da pappa gikk bort, hadde jeg ingen nær familie igjen i Norge. Plutselig var jeg den eldste – og alene. Jeg stirret i speilet og tenkte: «Du ser ut som en gammel kjerring! Det må du gjøre noe med!»

Hun tar av seg solbrillene. De blå øynene funkler i sollyset.

– Og jeg mener ikke ved hjelp av kosmetisk kirurgi, altså. Jeg trengte å få tent lyset inni meg.

– Hva gjorde du?

Hun slår ut med armene av begeistring.

Hun lener seg fremover:

– Jeg overvant min egen redsel – skritt for skritt. Først av alt kontaktet jeg et utleie­byrå for boliger i Italia. Av dem ble jeg anbefalt en liten, sjarmerende by med kort vei til det meste. Da jeg hadde skrevet under kontrakten, sa jeg opp jobben min og solgte alt jeg eide. Deretter dro jeg til Italia på lykke og fromme.

Ungdomsdrøm

Det virker så greit når hun forteller om det, men Kristine innrømmer at hun var veldig nervøs.

– Å reise til Italia var også basert på en romantiske forestilling, røper hun.

– Riktignok var det en ungdomsdrøm, men det året jeg druknet meg i egne sorger, så jeg også en amerikansk film om en skilt dame som søkte lykken på nytt i Toscana. Den ga meg det siste puffet – eller rettere sagt håpet.

– Skal jeg fortelle deg en hemmelighet, sier hun med spenning i stemmen.

– Jeg er ikke bare forelsket i landsbyen og folkene her, men også i en helt spesiell kar. Nå lever jeg nemlig til fulle opp til at det aldri er for sent å realisere drømmer.

Matinvitasjonen

I starten følte hun at folk i landsbyen var skeptiske til henne.

– Det viste seg snarere å være nysgjerrighet. Alle visste hvem «hun norske» var.

Å lære seg språket ble som forventet en utfordring.

– Ingen kunne engelsk. I starten var slett ikke alt idyll. Jeg følte meg ensom.

På kveldene spurte hun ofte seg selv: «Hva har jeg gjort?»

– Det føltes også som jeg hadde flyttet tiår tilbake i tid. Det meste er veldig gammeldags her, holdninger så vel som det å skaffe seg et godt nettverk.

– Hva gjorde at du fant deg til rette?

– Mens jeg pugget italiensk, tenkte jeg: «Hvorfor ikke lage norsk mat og invitere naboene?» Å tilby mat er en internasjonal gest.

Hun skrev en innbydelse på italiensk, hengte den på dørene i nabolaget og laget en haug med norske retter.

– Det var nok mat til hele landsbyen, ler hun, – og det kom veldig mange. Vi spiste fisk på nordnorsk vis, drakk vin, pratet ved hjelp av «Google translate» og lo oss inn i natten.

Etter den kvelden ble hun selv invitert hjem til andre.

– Det ble nøkkelen inn til folks hjem og hjerter. Slik vokste nettverket mitt i takt med italienske gloser. Året etter hadde jeg flere nære venner her enn hjemme. Og så møtte jeg Tony hos én av dem ...

Les også (+) – Vi kjøpte hytte sammen. Det ble mine og dine barn: Et mareritt!

Forelskelsen

Hun rødmer da hun sier navnet hans.

– Det ble ingen italiener på meg, men en tysk aristokrat. En fattig adelsmann, tilføyer hun for ordens skyld, – med et riktig indre. I ti år har han bodd her.

– Hvorfor ble det dere?

– Kontakten var der umiddelbart. Han får meg til å knise forelsket, og føle meg elsket. Hver eneste dag tenker jeg: «Takk, Gud, for denne nye sjansen i livet». Tvil aldri på at livet har mer å by på, sier hun entusiastisk.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller