Leserne forteller
Dere tenker kanskje at det jeg gjør er moralsk forkastelig, men hør min historie før dere dømmer meg
«Utro, så forferdelig», tenker mange, men jeg mener jeg har god grunn til å gjøre som jeg gjør.
Kom ikke til meg med moralske utredninger og kritikk. Kom ikke til meg og si at jeg svikter mannen min eller oppfører meg dårlig, bare fordi jeg har fått en elsker.
Før du sier noe, skal du høre min historie.
I alle år siden mannen min og jeg fikk barn for 25–30 år siden, har jeg vært pådriveren i vårt seksuelle samliv.
Det har vært jeg som har tatt initiativet, jeg som er blitt avvist og jeg som en sjelden gang er blitt tatt imot.
I dag ser jeg at min manns lunkne forhold til meg som kvinne isolert sett har vært en stor belastning både psykisk og fysisk.
Jeg elsker Joar, og har aldri vært i tvil om at han og jeg hører sammen. Å holde familien samlet har betydd, og betyr fortsatt, mye for meg.
Fornuften i meg sier at han er en mann som ikke er så opptatt av sex, og han har ikke like stort behov for fysisk nærhet som jeg har.
Hvor mange netter jeg er blitt liggende med masse tanker fordi mannen min har vridd seg unna meg og sagt at han ikke orker, har jeg ikke tall på, men det er mange.
«Jeg elsker deg og det er ingen annen kvinne i mitt liv, men jeg er for sliten», har han sagt.
Selv om han har sagt at det ikke har noe med meg å gjøre, har jeg vært redd for at det er noe med kroppen min, lukten av meg, eller måten å møte ham på, som har fått ham til å miste lysten. Men sier jeg det, svarer han at jeg må slutte med sånt tull.
Så jeg har levd sammen med en mann jeg bare har hatt sex med sporadisk, noen ganger et par ganger i halvåret. Når venninnene mine har snakket om sine ukentlige hyrdestunder med umettelige menn, har jeg tiet.
Det skal sies at jeg har en mann som på andre måter er fantastisk. Han lager mat, baker og bidrar i husarbeid og oppussing. Han tar meg også med ut i skog og mark. I slike settinger har vi det veldig bra.
Men vår intime situasjon har på mange måter brakt med seg skam, også fordi jeg har følt meg sultefôret på sex. Jeg har ønsket å få mer enn jeg har fått og har følt meg unormal som kvinne.
Da barna våre ble store og flyttet ut, hadde jeg et håp om at ting skulle bli bedre, for det var mye stress hjemme hos oss da sønnene våre bodde her. Det skulle vise seg at deres utflytting ikke endret på noe.
Joar fortsatte å si ja én av ti ganger jeg innbød til nærhet. Han jobbet mye, og jobber fremdeles mye, og jeg vet at han har veldig stressende dager med mye ansvar, men likevel.
«Kan vi snakke om det? Hvis ikke ender jeg med å lete etter en elsker», sa jeg til ham en gang. Da trakk han på skuldrene og sa at jeg fikk gjøre som jeg ville, for han hadde ikke mer å tilby i sengen. Men hvis jeg gjorde det, ville han ikke vite det.
Så det var hva som skjedde. Jeg fant en elsker gjennom en dating-app. Mannen jeg ble kjent med, hadde en kone som avviste ham i sengen, uten at han av den grunn ville gå fra henne, så vi følte at vi passet perfekt sammen som elskere.
Nå møter jeg Gustav hver 14. dag, og det skjer i all hemmelighet. Fordi jeg endelig føler meg seksuelt tilfredsstilt er jeg blitt en gladere person.
Jeg vil si at også Joar og jeg har fått det bedre fordi jeg ikke utsetter ham for sexpress like ofte som før.
Kanskje vet han hva som skjer, men han stiller ingen spørsmål og oppfører seg helt som før. Det gjør jeg også. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal ha dårlig samvittighet. Jeg føler at jeg skylder meg selv å få leve, også rent kroppslig.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 27/08 2024, og sist oppdatert 27/08 2024.
