Leserne forteller
Jeg er enke, og jeg har det bedre enn noen gang
40 år av livet mitt forsvant i fortvilelse. Nå har jeg fått en ny start.
Det virker så opplagt i dag at du ikke skal forbli gift med en person som ikke gjør deg glad – at du skal avslutte et forhold eller ekteskap som er dårlig.
Sett i lys av dette, fremstår livet mitt som både meningsløst og trist, for jeg klarte ikke å gå, og jeg brukte nesten et helt voksenliv på en mann som ikke gjorde meg lykkelig.
Hvorfor fant jeg aldri den kraften som trengs for å bryte opp?
Jeg sitter her, som enke, og kort sagt har jeg det bedre nå enn noen gang. Kanskje føler jeg meg litt ensom, men én ting vet jeg, og det er at det er bedre å være ensom alene enn i et samliv.
Som ung hadde jeg lav selvtillit. Det var som om jeg ikke klarte å tro at en mann ville kunne elske meg, gifte seg med meg, få barn med meg eller kjøpe hus med meg.
Da Frode viste interesse, føltes det derfor for godt til å være sant. Jeg tenkte at det kunne bli min eneste mulighet, og derfor måtte jeg gripe den begjærlig.
Når du ikke har tro på deg selv og ikke liker ditt eget speilbilde, stiller du ikke høye krav til hvem du skal forelske deg i.
Min første kjæreste var fem år eldre enn meg, hadde avsluttet skolegangen tidlig og vanket i et miljø med motorsykkelgutter. At de festet høylytt, visste alle.
Men jeg kunne ikke velge og vrake blant ok gutter, og jeg tok derfor det jeg fikk.
Frode var heller ikke oppsiktsvekkende flott, heller ganske så normal, og han kom fra en gjennomsnittsfamilie, han også, så kanskje følte han det på samme måte som meg; at jeg var hans eneste mulighet.
I dag mener jeg bestemt at jeg forelsket meg i ideen om endelig å bli normal og få en kjæreste, og ikke i ham som person.
Les også (+): Jeg visste hun var forelsket i en gift mann. Jeg fikk sjokk da jeg skjønte hvem det var
Mangel på oppmerksomhet
Når sant skal sies, hadde han ikke mye varme å gi, så de første årene levde jeg for de intime stundene, selv om han ikke klarte å tilfredsstille meg. Og jeg forsøkte virkelig å elske ham som han var.
Jeg ble gravid, vi giftet oss og vi kjøpte hus sammen. Jeg jobbet som renholder og han i et bilverksted, som han også elsket å være i etter endt arbeidsdag.
Jeg laget middag og forsøkte så godt jeg kunne å bli en ordentlig husmor, som lagde middag, ryddet, vasket tøy og gjorde rent.
De første årene følte jeg meg lykkelig, og det var mestringsfølelsen det ga meg å ha fått min egen familie, som gjorde meg glad. Tanken på å ha fått det alle ville ha, gledet meg.
Når jeg tenker tilbake, og det gjør jeg ofte, ser jeg at mannen min ikke ga meg oppmerksomhet.
Det føltes ikke som om han var glad i meg. Jeg var bare en han trengte, en som ga ham sex og mat og som bidro til at han så normal ut.
Gradvis begynte jeg å føle meg trist og alene. Jeg følte at jeg var den eneste forelderen til våre to barn, og at jeg var ensom i ekteskapet fordi mannen min aldri ga meg en spontan klem eller anerkjente meg på noe vis. Han gikk på jobb, mekket på motorsykkel og kom inn sliten, for så å drikke øl til han la seg.
Vi snakket sammen med enstavelsesord. «Er du sulten?» «Ja.» Har du hatt det bra på jobben?» «Ja.» Ingen følelser ble delt, og han spurte ikke meg om hvordan jeg hadde det.
Jeg ser at han i grunnen bare var opptatt av å dekke egne behov og var lite interessert i andre mennesker. Kanskje manglet han også empati.
Allerede mens barna var små, begynte jeg å drømme om å få et annet liv, men jeg fryktet alenelivet, var redd for å ende som ensom og alene om jeg reiste fra ham. Heller ikke var jeg sikker på om jeg ville klare meg økonomisk.
Så jeg ble, selv om jeg ikke hadde det bra, og selv om jeg bar på en tomhet som føltes tyngre og tyngre å bære for hvert år som gikk.
Da barna flyttet ut, fortsatte jeg å leve livet jeg hadde levd, men nå hadde jeg et savn i tillegg. Døtrene våre hadde tross alt gitt meg gode stunder, og disse forsvant da de flyttet.
Jeg tror at mange kvinner blir hos menn som ikke klarer å gjøre dem lykkelige, og jeg tror at den frykten jeg bar på, er vanlig også i dag.
Vi vil så gjerne klare å få til familieprosjektet, og vi tenker ofte at det er bedre å være litt lei seg sammen med en person enn å være trist helt alene.
Rundt 50 prosent av alle ekteskap går i oppløsning, og det å bli skilt regnes ikke som skam. Likevel ble terskelen for å gå for høy i mitt liv. 40 år forsvant i fortvilelse.
Les også (+): Da jeg ble skilt, trengte jeg mammas støtte. Så fikk jeg høre hva hun sa om meg
Ensomhet
Jeg ser i dag at frykt har styrt mine valg og mitt liv. Faktisk tenkte jeg på å gå hver eneste dag i mange, mange år, og hver gang valgte jeg å bli fordi jeg fryktet at alternativet var verre.
Frode drakk mer og mer med årene, og han endte opp som ufør fordi han var så alkoholisert. Han dunstet sprit og svette og var fåmælt og sur.
Hvis jeg forsøkte å smile og være imøtekommende, gjorde det ikke inntrykk på ham. Det slo meg at han ikke la merke til meg, men hvis det ikke var middag en dag, merket han det og sa at jeg var udugelig.
Jeg tror ikke at han var glad i andre enn seg selv. Han var ikke opptatt av barna våre, heller, stilte aldri på skoleavslutninger eller håndballkamper.
Hva skulle jeg med ham, egentlig? Burde jeg ikke bare å ha gått og kanskje forsøkt å finne sann kjærlighet? Jeg gikk i mitt eget hjem og drømte om å bli sett, og jeg følte ofte avsky overfor mannen jeg delte seng med. Spurte jeg meg selv om jeg elsket ham, var svaret nei.
«Mamma, hvorfor skiller du deg ikke?»
En kveld da deres 62-årige pappa lå full på sofaen, etter å ha ramlet og slått seg i hodet mot en kant, stilte min eldste datter meg dette spørsmålet.
«Jeg vet ikke, kanskje er jeg redd», sa jeg.
Hun sa at hun aldri ville ha klart å holde sammen med en mann som pappaen.
Men til og med etter det ble jeg hos han. Jeg visste at jeg hadde støtte om jeg flyttet, men gjorde det likevel ikke.
Så, for halvannet år siden, døde Frode. Noe rart skjedde da jeg forsto at han ikke pustet lenger, for jeg følte sympati med ham.
For første gang på mange, mange år ble jeg fylt med en slags ømhet. Og i tiden som fulgte kjente jeg at følelser jeg trodde var borte, fortsatt levde i meg, en tro på livet – en slags glede.
I tiden etter at han døde har jeg pusset opp hjemmet vårt, og jeg har kost meg og følt meg på plass i meg selv.
Jeg har ingen ny mann, og vennene jeg én gang hadde, har jeg ikke klart å hanke inn, så jeg er på et vis ensom. Men det er en god ensomhet, en ensomhet som også bærer med seg et håp.
Ensomheten i ekteskapet bar med seg fortvilelse og frustrasjon, en endeløs håpløshet, og likevel klamret jeg meg fast. Nå er det rart og trist å tenke på, og jeg blir nesten sint på meg selv fordi jeg ikke våget å gå.
Døtrene mine har vært mye mer hjemme etter at faren døde, og jeg ser at hans drikking var belastende for dem også.
De sier at jeg er blitt så pen og at jeg må finne meg en ny mann før det er for sent. Jeg er i midten av 60-årene og føler at det allerede er for sent, men kanskje ikke?
I går sto jeg foran speilet og så på mitt eget ansikt, og jeg så en helt ok dame, tatt i betraktning alderen. Jeg er sprek, slank og frisk. Og ikke minst har jeg så mye å ta igjen på mange fronter.
Jeg ser ikke helt bort fra at jeg kan rekke å oppleve hvordan kjærlighet skal være. Å elske og bli elsket. Jeg har lest historier der slike drømmer går i oppfyllelse.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 17/10 2024, og sist oppdatert 17/10 2024.
