Leserne forteller
Jeg burde ha skilt meg for mine barns skyld. Min datters skjebne er min store sorg
Jeg kan aldri rette opp feilene vi gjorde da barna var små. Nå har det skjedd noe som gir meg en helt unik, ny mulighet.
Det gjør vondt å tenke tilbake. Når jeg går tilbake til årene da datteren min, Marit, vokste opp, knyter det seg i brystet mitt, og jeg fylles av skam, anger og sorg over at jeg ikke klarte å gjøre ting bedre.
Jeg var bare 22 år gammel da jeg ble mamma til en liten jente, og til mitt forsvar må jeg si at omstendighetene var tøffe.
Mannen jeg fikk barn med og giftet meg med, viste seg å være en helt annen enn den jeg trodde at han var.
Jeg bodde sammen med en egoistisk, umoden og upålitelig person, men fordi jeg hadde i meg de samme mekanismene som mange andre kvinner dessverre har, holdt jeg ut.
Jeg kom fra et kristent hjem, og du skulle holde sammen med den du fikk barn med.
Hjemme hos oss ble det mye uro fordi Robert tok kamerater med seg hjem for å se fotballkamper på TV, og de drakk øl og ble høyrøstet. Selv drakk jeg ikke alkohol, og jeg følte meg urolig og engstelig når hjemmet vårt ble fylt av menn.
Marit var en skjønn, liten jente, som gjorde lite ut av seg, og de første årene føltes det naturlig at hun klamret seg til låret mitt i møter med andre mennesker.
Hun var veldig sjenert, og det kunne ta en time før hun ble «varm i trøya» med andre barn.
Da hun var tre år, ble jeg gravid på nytt, og fordi jeg følte meg generelt ulykkelig og ikke hadde det bra i ekteskapet, ble det et tungt svangerskap, som jeg ikke klarte å glede meg over.
Jeg jobbet i en butikk som kassadame, og jeg gikk på jobb hver dag. Robert jobbet i et verksted og må ha gjort noe riktig, for han sto i den jobben i mange år.
Til tross for at vi hadde to inntekter, var det økonomisk vanskelig. Han hadde ikke styring på penger, og han ble sint hvis jeg sa at han også måtte bidra.
Ingen i min familie fikk vite hvor tungt jeg hadde det. I stedet krummet jeg nakken og forsøkte å få til et vanlig liv.
Les også (+): Jeg var 40 år, nyskilt og nedbrutt. Så sa mamma noe som endret alt
Hun taklet det ikke
I dag ser jeg at rammen rundt hverdagslivet til barna mine var alt annet enn normal, og Marit var ikke like robust som lillebroren. Hun taklet ikke farens drikking og uansvarlighet.
Tilbakemeldingene fra barnehage og skole var at hun var for forsiktig, og at hun trengte å bli oppmuntret og støttet slik at hun raskere ble trygg i nye omgivelser, men selv om jeg forsøkte å gi henne dette, klarte jeg det ikke.
I vårt hjem ble det umulig å skape trygge rammer.
Jeg fablet om å skille meg og få et annet liv, men fant ikke styrken til å ta det store valget. Og da jenta mi kom i tenårene, oppdaget hun rusens virkninger.
Når hun drakk, kom det sosiale motet. Etter hvert ble det andre rusmidler, og uansett hva jeg sa eller gjorde, klarte jeg ikke å stoppe henne.
Sannheten er at jeg oppdaget for sent at hun hadde fått dårlige venner. I flere år gikk jeg rundt og lette etter henne, og jeg lå våken om nettene fordi jeg var redd hun ville ta en overdose.
Robert hadde et helt annet ståsted. «Hvis hun er så dum, gidder ikke jeg å lete etter henne», sa han.
Vår narkomane datter ble min sorg og fortvilelse, men yngstesønnen vår Espen støttet og trøstet meg.
«Du må love meg at du aldri begynner med stoff», tryglet jeg ham, og han lovet. Det løftet har han holdt.
«Jeg håper at hun ikke blir gravid», tenkte jeg mange ganger i denne tiden. Da jeg fikk vite at Marit var gravid og at barnevernet var koblet inn, kunne jeg ikke ha fått en verre beskjed.
Jeg konkluderte at hun ikke ville klare å ta vare på et barn. Tanken på å bli bestemor til en jente eller gutt, som vokste opp i en annen familie, var ikke til å bære, men jeg så ikke for meg en annen løsning. Men skjebnen ville det annerledes.
Tre måneder før min datters termin, døde mannen min plutselig. Han var på fest med kamerater da han falt om av et hjerteinfarkt. Da ambulansen kom, var det over.
Først og fremst var det et sjokk, og selv om vi ikke hadde hatt det bra sammen, følte jeg en slags sorg.
«Innerst inne var du sikkert en snill mann», husker jeg at jeg tenkte da jeg sto og pakket ned klærne hans for å gi videre til Fretex.
Den nye hverdagen ga meg en mulighet til å rydde opp i hjemmet vårt og i meg selv. Det var som om jeg fikk en styrke som jeg ikke hadde kjent på tidligere, og mennesker rundt meg kommenterte det.
«Du ser godt ut, Rita», fikk jeg høre.
Jeg vet i dag at de aller fleste i nærmiljøet visste litt om hvor vanskelig jeg hadde hatt det.
Les også (+): Jeg trodde jeg gjorde det beste for datteren min. I dag ser jeg at jeg burde tatt tak i problemet allerede da hun var ung
Mormor og mor
Jeg vil si at jeg i løpet av to måneder klarte å reise meg, etter å ha gått dukknakket gjennom voksenlivet.
Fordi Robert hadde en livsforsikring gjennom jobben, fikk jeg råd til å pusse opp det gamle huset vårt. Det føltes som å få en ny start – en ny sjanse i livet.
Marit sa at hun ville bli rusfri, og barnevernet hadde et håp om å gi henne den støtten hun trengte til å være mamma. Jeg fikk mitt første barnebarn midt i all oppussingen, og midt i mitt livs største endringsfase.
I samarbeid med støtteapparatet rundt Marit, lot jeg henne flytte hjem til meg med barnet, men under forutsetning av at hun brøt med barnefaren, som også var narkoman.
Dessverre klarte ikke datteren min å bli frisk. Jeg hadde håpet med meg i en periode, men innså tidlig at det ikke gikk så bra, for Marit forsvant ut i natten og fortsatte å ruse seg og være sammen med kjæresten.
Hva skulle vi gjøre, og hvordan skulle mitt nydelige barnebarn få det i livet?
Jeg satt med henne i armene og gråt. At jeg elsket henne betingelsesløst var det ingen som helst tvil om.
Da jeg informerte barnevernet om at Marit ikke klarte å ta seg av lille Maja, trodde jeg at de ville respondere med å si at hun ville plasseres i et fosterhjem, men det gjorde de ikke.
I stedet spurte de meg om jeg kunne tenke meg å ta vare på henne en tid, til de fikk sett på hva som kunne skje videre. Jeg sa ja.
Arbeidsgiveren min hadde full forståelse for situasjonen og ga meg ulønnet permisjon, og jeg fikk støtte som et beredskapshjem.
Månedene gikk, og Maja og jeg ble sterkt knyttet til hverandre. Jeg hadde alt «på stell» og følte en ro jeg ikke følte da jeg selv var mor.
«Tenk om du får bo her hos meg», hvisket jeg, men jeg torde nesten ikke å tenke tanken helt ut.
Nå er det mange år siden barnevernet bestemte at jeg skulle få omsorgen for Maja. Hun er blitt en tenåringsjente med ben i nesa og kloke tanker i hodet, og hun beriker livet mitt hvert eneste sekund.
Selv om hun vet at jeg er mormor, sier hun mor til meg, og det føles fint.
Min datter Marit går det dessverre ikke så bra med, og det er nå to år siden vi snakket sammen sist.
Jeg er glad i henne og ønsker henne alt det beste, og kommer aldri til å slutte å håpe at hun kommer seg ut av avhengigheten, men dessverre tror jeg at det er gått altfor langt.
Jeg er forberedt på at det en dag plutselig går galt med henne. Kjæresten hennes døde av en overdose for noen år siden.
Jeg sliter fortsatt med skyld fordi hun ikke fikk den gode og trygge barndommen hun burde ha fått. At hun måtte vokse opp med så mye utrygghet, må jeg ta ansvar for.
Jeg burde ha skilt meg for mine barns skyld. Men å bruke krefter på å klandre meg selv, endrer ikke på noe. Derfor fokuserer jeg på livet nå, og årene som ligger foran meg.
Jeg fikk en ny sjanse da jeg fikk ansvaret og omsorgen for Maja. Det som gikk galt da Marit vokste opp, skal gå bra nå.
«Jeg elsker deg, mor, du er best», sier hun og gir meg gode klemmer.
Hun har allerede bestemt seg for å bli sosionom, og jeg vet at hun vil nå det målet, for hun er en fantastisk jente.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 29/05 2024.
