De blå sidene
To uker før bryllupet skjedde det utenkelige
Jeg skulle stå hvit brud. I et helt år hadde jeg planlagt mitt livs største dag ned til hver minste lille detalj. Men to uker før bryllupet skjedde det utenkelige.
Når du er på bunnen, kan det bare gå én vei, nemlig oppover. Jeg husker at mor sa dette til meg for fem år siden, men da var jeg så langt nede at jeg ikke klarte å se hva hun mente.
Nå er jeg blitt så sterk at jeg kan dele min historie, og det føles fantastisk. Jeg gikk på mitt livs aller største nederlag den gangen, uten tvil. Det tar tid å reise seg igjen, men heldigvis er det sant at tiden leger de aller fleste sår.
Noen jenter drømmer hele livet om å gifte seg. De begynner allerede i tenårene å glede seg til den dagen de skal føres opp kirkegulvet, kledd i en vakker brudekjole.
La meg med en gang få sagt at det ikke var slik for meg. Jeg hadde ingen slike drømmer. Ikke før jeg var 28 år gammel og møtte Arne.
Han var alt jeg hadde ønsket meg. Han var morsom, sporty og seriøs. Han likte meg og var til å stole på. Kort sagt så møtte jeg min drømmemann, og brått ble jeg som andre kvinner. Jeg drømte om å gifte meg, få barn, ha et familieliv.
Jeg vet at det er en utbredt oppfatning at jenter ikke skal fri, at det er mannen som skal ta det store steget, men jeg hadde ikke tid til å vente.
Da vi hadde vært sammen i ett år, fridde jeg til kjæresten min på bursdagen hans, og han ble akkurat så himmelfallen som jeg hadde håpet. «Klart jeg vil gifte meg med deg», sa han.
Det var jeg som fant en dato, sommeren etter. Det var jeg som begynte å planlegge og sendte ut invitasjoner til slekt og venner. «Hold av sankthansaften», skrev jeg først og meldte at store ting skulle skje.
Fra fjern og nær kom det hyggelige tilbakemeldinger fra mennesker som gledet seg på våre vegne.
Ukene og månedene som fulgte var fantastiske, slik jeg så det. Mye av den tiden Arne og jeg tilbrakte sammen, dreide seg om bryllupet.
– Skal vi leie et telt eller et lokale? Skal vi leie inn noen musikere?
Jeg stilte et hav av spørsmål og forventet at min elskede skulle mene noe om alt.
Det gjorde han ikke, men da jeg klaget til min beste venninne, som skulle være forlover, lo hun og sa at det er slik de fleste menn er.
Fra første dag visste jeg hvem jeg skulle ha som min forlover. Arne drøyde lenge med å finne sin. Jeg maste om at han måtte ordne det, og hver gang bagatelliserte han det.
– Det er flere måneder til vi skal gifte oss, slapp av, sa han.
Jeg klarte til slutt å slappe litt av når det gjaldt hvem som skulle være hans forlover, men for øvrig slappet jeg ikke av.
Jeg var helt giret, og det var ren lykke som ga meg all energien. Sammen med søsteren min reiste jeg rundt og handlet inn servietter, lys, vaser og annen pynt.
Og så var det brudekjolen. Jeg bestemte meg for å bruke alle sparepengene mine på å få sydd en drøm av en kjole, eksklusivt laget for meg.
Når jeg sto og prøvde kjolen underveis i prosessen, var det som om jeg hadde lykkebobler i blodet. Vennene mine sa at jeg hadde stjerner i blikket i denne tiden.
Arne og jeg hadde det fint. Han lo av meg i begynnelsen, fordi jeg var så entusiastisk og forventningsfull.
– Vi skal bare gifte oss, sa han.
Det var humoristisk sagt, det hørte jeg.
Kalde føtter
Ble det for mye bryllupsplanlegging? I ettertid har jeg mange ganger spurt meg selv om dette.
Hvis det var slik, synes jeg at han var feig, som ikke turte å si det. Månedene gikk. Vi var bare to uker unna mitt livs store dag da verden falt i grus.
Jeg hadde lest om bruder og brudgommer som fikk kalde føtter og stakk fra sitt eget bryllup. På film var det en morsom ting, og endog romantisk.
Hvordan det var å være den som ble løpt fra, hadde jeg ingen anelse om. Den erfaringen fikk jeg. Arne avlyste vielsen og festen og sa at alt var blitt helt feil. Feil?
Jeg mistet munn og mæle og kjente at bena ble skjelvne under meg.
Jeg hadde på ingen måte sett hva som kunne komme.
Kanskje var jeg naiv og blind og manglet evnen til å fange opp signaler, men i rettferdighetens navn: Hvorfor kunne han ikke ha sagt hva han følte på et tidligere tidspunkt? Fremdeles tenker jeg at Arne var feig.
Han sa at han i lang tid hadde visst at det var feil å gifte seg med meg.
– Alt maset om ubetydelige detaljer har plaget vettet av meg, sa han.
– Så hvorfor sa du ikke noe? Spurte jeg.
Han sa at han ikke ville ødelegge for meg, at han ikke hadde hatt hjerte til å ta fra meg gleden. Hvilken tåpelig ting å si!
– Så derfor gjør du det nå, to uker før bryllupet og festen? Hvem skal varsle gjestene? Har du tenkt på konsekvensene? Gråt jeg.
Jeg klarte ikke å gå ut de neste ukene. I fire uker bare lå jeg under dynen og nektet å stå opp. Det var foreldrene mine som varslet alle om at bryllupet var avlyst.
Det var søsteren min som avbestilte selskapslokalet og maten. Kjolen, som hang ferdig i skapet mitt, ble solgt på Finn.no fordi jeg insisterte på det.
Jeg ga blaffen i om jeg tapte 10 000 kroner på salget, for bare synet av kjolen gjorde meg kvalm og syk. Den ble en påminnelse om sviket og mine knuste drømmer.
Arne fortsatte livet sitt og fant en annen dame litt vel fort. Så fort at mange mente at han måtte ha truffet henne mens bryllupsforberedelsene våre pågikk. Selv kom jeg meg etter hvert på bena, noen illusjoner fattigere. Jeg klarte ikke å se lyst på noe, og de rundt meg var bekymret.
– Nå kan det bare gå oppover, trøstet mamma.
Det var vanskelig å se hva hun mente, for jeg led under det som hadde skjedd.
Les også (+): – Mannen min var tvers igjennom falsk!
Jeg følte skam
Jeg følte meg tråkket på og nedverdiget. Jeg følte skam og nederlag og fikk en forestilling om at jeg var ingen ting verdt.
I dag ser jeg annerledes på ting. Det er Arne som er ingen ting verdt. Det han gjorde, utsetter du ikke et annet menneske for. Jeg er glad jeg ikke endte opp med en så feig og konfliktsky mann som ham.
Ny lykke kommer til deg når du minst venter det. For halvannet år siden møtte jeg en mann som jeg i dag er samboer med.
Han har fridd, og jeg har sagt ja, men denne gangen har jeg ikke gått amok i gledesrus. Jeg nærmer meg mitt livs store dag med ro rundt alt det praktiske.
Denne gangen fant jeg en brukt brudekjole på Fretex, og det kjennes godt. Det viktigste nå, er at jeg går inn i et livslangt forhold til en kjæreste som tør å uttrykke følelsene sine.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle