DE BLÅ SIDENE

Jeg bestemte at vi skulle kjøpe oss hytte. Men hyttedrømmen hadde en bakside

Jeg var stolt da vi hadde sikret oss drømmehytta på fjellet og valgte å overse signalene. Til slutt måtte jeg ta et valg.

Pluss ikon
ILLUSTRASJONSFOTO
ILLUSTRASJONSFOTO Foto: Unsplash
Sist oppdatert

Ma­te­ri­ell vel­stand gjør noe med oss. Ja­get et­ter å få mer, kas­ter oss ut i en øko­no­misk ka­ru­sell, en runddans som kan ved­va­re gjen­nom fle­re tiår.

Når jeg nå for­tel­ler vår his­to­rie, er det for å min­ne om at det noen gan­ger kan være dei­lig å ha lite.

Ville være som «alle and­re»

Jeg voks­te opp i et helt al­min­ne­lig norsk hjem, men fa­mi­li­en min had­de in­gen hyt­te. Jeg hus­ker at jeg tenk­te en del på det­te da jeg ble ung­dom.

I hel­ge­ne dro ven­ne­ne mine på hyt­ta, og jeg ble ale­ne igjen i na­bo­laget. I hvert fall føl­tes det sånn.

De var de hel­di­ge, og jeg den uhel­di­ge. I en pe­ri­ode av ten­å­re­ne så jeg på hjem­met mitt som mind­re vel­lyk­ket enn de and­res på grunn av det­te.

Mam­ma og pap­pa var ikke opp­tatt av pen­ger og sta­tus. De kjøp­te seg ald­ri helt ny bil. Mam­ma job­bet del­tid for å ha tid til å være kone, mor og hus­mor, og vi mang­let aldri kjær­lig­het og om­sorg.

Men jeg sav­net å ha det like fint som «alle and­re».

Jeg hus­ker at jeg kom­men­ter­te at vi hadde så gammel og stygg sofa. Men pappa sa bare at den fortsatt var god å sit­te. Det var ty­pisk ham å vink­le det på den må­ten.

Det gikk så langt at jeg faktisk var flau over hvor­dan vi had­de det. Når ven­ne­ne mine sa at de skul­le på hyt­ta i pås­ken, løy jeg for å dekke over det vi ikke gjorde. Jeg kunne si at vi skulle på ho­tell, for ikke å røpe at jeg bare skul­le være hjem­me.

En trang til å ha det fint

I dag skam­mer jeg meg når jeg ten­ker på dis­se si­tua­sjo­ne­ne.

Det vers­te er li­ke­vel at jeg tok med meg den­ne vold­som­me sul­ten etter ma­te­ri­el­le go­der inn i vok­sen­livet.

Trangen til å ha det fint og flott hang ikke på greip sammenholdt med ut­dan­nel­se og jobb, men li­ke­vel holdt jeg fast i den. Stak­kars Ivar, man­nen min.

Da vi gif­tet oss, var det jeg som bestemte hva slags bo­lig vi skulle ha. Vi gikk i ban­ken og lån­te nes­ten over evne, men det be­tyd­de in­gen­ting for meg. For jeg var så lyk­ke­lig over å få et hus som var nytt og fint.

Jeg els­ket å inn­re­de, for så å be fa­mi­lie og ven­ner hjem til oss. Alle skrøt av hvor fint vi hadde det. Alle unn­tatt pap­pa. Han spurte med bekymring i stemmen om vi hadde råd til alt det­te.

Men han be­kym­ret seg uten grunn. For­ Ivar job­bet mas­se over­tid, og vi klar­te de øko­no­mis­ke for­plik­tel­se­ne. Et­ter hvert had­de vi også ned­be­talt litt på lå­net.

Da han fikk en lønns­øk­ning, be­stem­te jeg meg for at nå skulle vi kjø­pe oss hyt­te.

Realiserte hyttedrømmen

Vi had­de to små barn og måt­te være vel­dig be­viss­te på pen­ge­bru­ken for å få de øko­no­mis­ke hjule­ne til å gå rundt. Li­ke­vel sat­te vi i gang jak­ten på den per­fek­te fjell­hyt­ta. Vi fant den i en hyt­te­lands­by som bare lå noen ki­lo­me­ter fra et al­pin­sted. Jeg var over­lyk­ke­lig da kon­trak­ten var signert og ei­en­dom­men var vår.

Jeg hus­ker at jeg føl­te meg stolt da jeg kun­ne si at vi skulle på hytta i helgen. En­de­lig var jeg på høy­de med dem jeg voks­te opp sam­men med.

Ivar og jeg pak­ket sa­ke­ne våre og kjør­te til fjells så ofte vi kun­ne. At det var kø og stress, la vi knapt merke til. Hyt­te­drøm­men var en­de­lig en rea­li­tet.

Øko­no­misk stram­met det seg til for oss, men vi klar­te fort­satt å be­ta­le alle ut­gif­te­ne. Ivar ar­bei­det tid­lig og sent for å dra inn eks­tra pen­ger.

Han var sli­ten, og jeg så det, men det falt meg ikke inn å gjø­re noe med det. Bare jeg fikk gå rundt og snakke om hu­set jeg els­ket og hyt­ta vi had­de om­inn­re­det, had­de jeg det bra.

Så over­fla­disk og dum jeg var! Jeg så ikke at det et­ter hvert ble ei­en­de­le­ne våre som eide oss. Vi fikk dårlig sam­vit­tig­het hvis vi ikke fikk brukt fri­tids­ei­en­dom­men.

For­plik­tel­se­ne gjor­de at Ivar måt­te jobbe over­tid, og det be­tyd­de at han og jeg nes­ten ikke så hver­and­re. Bar­na ble mitt an­svar ale­ne i uke­da­ge­ne. Li­vet ble et evig jag og stress.

Men jeg klam­ret meg fast i fore­stil­lin­gen om at alt var bra. Jeg ga blaf­fen i nær­he­ten som ikke var til stede mel­lom Ivar og meg. Jeg over­så at han så grå og sli­ten ut.

Ble sykemeldt

En mor­gen, bare en halv­­time et­ter at vi had­de reist hjemmefra for å star­te ar­beids­da­gen, ring­te Ivar. Han sa at nå klarte han ikke mer, og så brast stem­men.

Han møt­te veg­gen den da­gen, falt totalt sam­men. Jeg sa til ham at det sikkert gikk over, bare han fikk hvilt ut noen dager. Jeg ante vir­ke­lig in­gen ting om hva det vil si å få et sam­men­brudd på grunn av vedva­ren­de stress over lang tid.

Man­nen min ble syk­meldt. Jeg sa til alle at han had­de hjer­te­flim­mer, for­di det var flaut at han had­de fått ner­ver.

Når han ikke len­ger fikk job­bet over­tid, ho­pet reg­nin­ge­ne seg opp.

Ivar sa med bønnfallende stemme at vi måtte selge hytta vår. Aldri i livet, svarte jeg. Jeg gikk i ban­ken og fikk ord­net det slik at vi i en pe­ri­ode bare be­tal­te ren­te­ne på lå­net, og ikke av­drag.

I to år var jeg ir­ri­tert for­di Ivar ikke kom seg or­dent­lig på bena igjen. Sann­he­ten er at jeg mer el­ler mindre drev ham ut i svart ar­beid uten­om ar­beids­tid for at vi skul­le kla­re å opp­rett­hol­de den le­ve­standar­den jeg vil­le ha.

Det re­sul­ter­te i at han gikk på en ny smell. Til slutt kom han med en for­tvil­et, men klar be­skje­d til meg. Han sa at enten selger vi den hytta, eller så må vi skille oss.

Jeg vil­le ikke bli skilt. Hvis vi gikk fra hver­and­re, vil­le jeg hver­ken ha råd til å be­hol­de hu­set el­ler hyt­ta. Et­ter lan­ge og nøye over­vei­el­ser gikk jeg med på å leg­ge fjell­ei­en­dom­men ut for salg.

Det kjen­tes som et ne­der­lag i be­gyn­nel­sen, og det var ikke noe jeg snak­ket med noen om.

Les også (+) Mannen min er humørsyk og ustabil. Jeg orker ikke mer

Fornøyd med det vi har

Nå er det to år si­den vi over­lot hyt­ta til en an­nen fa­mi­lie. Sal­get gjor­de det mu­lig for oss å bli gjeld­frie.

Jeg har ald­ri hatt det så godt som nå, for­di det ikke len­ger er et evig jag et­ter å tje­ne mer pen­ger.

Vi tren­ger ikke lenger å snu på hver kro­ne og kan til og med unne oss en ho­tell­helg i ny og ne. Ivar kommer hjem et­ter van­lig ar­beids­tid, og vi har tid sam­men som fa­mi­lie.

Vi har fått det bed­re, alle sammen, et­ter at vi slut­tet å skje­le til hva alle and­re har.

Jeg har lært meg å være for­nøyd med det vi har. Ikke bare det, jeg er takk­nem­lig og fø­ler meg hel­dig, som ikke tren­ger å stres­se for be­ta­le ned på sto­re lån.

Jeg ser at ven­ner av oss fortsatt er fan­get av be­ho­vet for å frem­stå som ma­te­ri­elt vel­lyk­ket. De stres­ser til hyt­ter i hel­ge­ne og på­drar seg sta­dig mer gjeld for­di de hele ti­den vil ha mer.

Selv har Ivar og jeg fun­net roen i det vi har. Nå plan­­legger vi å ta en to må­ne­ders pau­se fra job­be­ne våre og dra på en even­tyr­lig fot­tur i den nors­ke fjell­hei­men.

Vi eier hu­set vårt og har råd til å ta uløn­net per­mi­sjon i noen uker. Ald­ri i li­vet om vi skal bli gjelds­sla­ver igjen.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Denne saken ble første gang publisert 29/10 2020, og sist oppdatert 31/03 2023.

Les også