DE BLÅ SIDENE
Jeg bestemte at vi skulle kjøpe oss hytte. Men hyttedrømmen hadde en bakside
Jeg var stolt da vi hadde sikret oss drømmehytta på fjellet og valgte å overse signalene. Til slutt måtte jeg ta et valg.
Materiell velstand gjør noe med oss. Jaget etter å få mer, kaster oss ut i en økonomisk karusell, en runddans som kan vedvare gjennom flere tiår.
Når jeg nå forteller vår historie, er det for å minne om at det noen ganger kan være deilig å ha lite.
Ville være som «alle andre»
Jeg vokste opp i et helt alminnelig norsk hjem, men familien min hadde ingen hytte. Jeg husker at jeg tenkte en del på dette da jeg ble ungdom.
I helgene dro vennene mine på hytta, og jeg ble alene igjen i nabolaget. I hvert fall føltes det sånn.
De var de heldige, og jeg den uheldige. I en periode av tenårene så jeg på hjemmet mitt som mindre vellykket enn de andres på grunn av dette.
Mamma og pappa var ikke opptatt av penger og status. De kjøpte seg aldri helt ny bil. Mamma jobbet deltid for å ha tid til å være kone, mor og husmor, og vi manglet aldri kjærlighet og omsorg.
Men jeg savnet å ha det like fint som «alle andre».
Jeg husker at jeg kommenterte at vi hadde så gammel og stygg sofa. Men pappa sa bare at den fortsatt var god å sitte. Det var typisk ham å vinkle det på den måten.
Det gikk så langt at jeg faktisk var flau over hvordan vi hadde det. Når vennene mine sa at de skulle på hytta i påsken, løy jeg for å dekke over det vi ikke gjorde. Jeg kunne si at vi skulle på hotell, for ikke å røpe at jeg bare skulle være hjemme.
En trang til å ha det fint
I dag skammer jeg meg når jeg tenker på disse situasjonene.
Det verste er likevel at jeg tok med meg denne voldsomme sulten etter materielle goder inn i voksenlivet.
Trangen til å ha det fint og flott hang ikke på greip sammenholdt med utdannelse og jobb, men likevel holdt jeg fast i den. Stakkars Ivar, mannen min.
Da vi giftet oss, var det jeg som bestemte hva slags bolig vi skulle ha. Vi gikk i banken og lånte nesten over evne, men det betydde ingenting for meg. For jeg var så lykkelig over å få et hus som var nytt og fint.
Jeg elsket å innrede, for så å be familie og venner hjem til oss. Alle skrøt av hvor fint vi hadde det. Alle unntatt pappa. Han spurte med bekymring i stemmen om vi hadde råd til alt dette.
Men han bekymret seg uten grunn. For Ivar jobbet masse overtid, og vi klarte de økonomiske forpliktelsene. Etter hvert hadde vi også nedbetalt litt på lånet.
Da han fikk en lønnsøkning, bestemte jeg meg for at nå skulle vi kjøpe oss hytte.
Realiserte hyttedrømmen
Vi hadde to små barn og måtte være veldig bevisste på pengebruken for å få de økonomiske hjulene til å gå rundt. Likevel satte vi i gang jakten på den perfekte fjellhytta. Vi fant den i en hyttelandsby som bare lå noen kilometer fra et alpinsted. Jeg var overlykkelig da kontrakten var signert og eiendommen var vår.
Jeg husker at jeg følte meg stolt da jeg kunne si at vi skulle på hytta i helgen. Endelig var jeg på høyde med dem jeg vokste opp sammen med.
Ivar og jeg pakket sakene våre og kjørte til fjells så ofte vi kunne. At det var kø og stress, la vi knapt merke til. Hyttedrømmen var endelig en realitet.
Økonomisk strammet det seg til for oss, men vi klarte fortsatt å betale alle utgiftene. Ivar arbeidet tidlig og sent for å dra inn ekstra penger.
Han var sliten, og jeg så det, men det falt meg ikke inn å gjøre noe med det. Bare jeg fikk gå rundt og snakke om huset jeg elsket og hytta vi hadde ominnredet, hadde jeg det bra.
Så overfladisk og dum jeg var! Jeg så ikke at det etter hvert ble eiendelene våre som eide oss. Vi fikk dårlig samvittighet hvis vi ikke fikk brukt fritidseiendommen.
Forpliktelsene gjorde at Ivar måtte jobbe overtid, og det betydde at han og jeg nesten ikke så hverandre. Barna ble mitt ansvar alene i ukedagene. Livet ble et evig jag og stress.
Men jeg klamret meg fast i forestillingen om at alt var bra. Jeg ga blaffen i nærheten som ikke var til stede mellom Ivar og meg. Jeg overså at han så grå og sliten ut.
Ble sykemeldt
En morgen, bare en halvtime etter at vi hadde reist hjemmefra for å starte arbeidsdagen, ringte Ivar. Han sa at nå klarte han ikke mer, og så brast stemmen.
Han møtte veggen den dagen, falt totalt sammen. Jeg sa til ham at det sikkert gikk over, bare han fikk hvilt ut noen dager. Jeg ante virkelig ingen ting om hva det vil si å få et sammenbrudd på grunn av vedvarende stress over lang tid.
Mannen min ble sykmeldt. Jeg sa til alle at han hadde hjerteflimmer, fordi det var flaut at han hadde fått nerver.
Når han ikke lenger fikk jobbet overtid, hopet regningene seg opp.
Ivar sa med bønnfallende stemme at vi måtte selge hytta vår. Aldri i livet, svarte jeg. Jeg gikk i banken og fikk ordnet det slik at vi i en periode bare betalte rentene på lånet, og ikke avdrag.
I to år var jeg irritert fordi Ivar ikke kom seg ordentlig på bena igjen. Sannheten er at jeg mer eller mindre drev ham ut i svart arbeid utenom arbeidstid for at vi skulle klare å opprettholde den levestandarden jeg ville ha.
Det resulterte i at han gikk på en ny smell. Til slutt kom han med en fortvilet, men klar beskjed til meg. Han sa at enten selger vi den hytta, eller så må vi skille oss.
Jeg ville ikke bli skilt. Hvis vi gikk fra hverandre, ville jeg hverken ha råd til å beholde huset eller hytta. Etter lange og nøye overveielser gikk jeg med på å legge fjelleiendommen ut for salg.
Det kjentes som et nederlag i begynnelsen, og det var ikke noe jeg snakket med noen om.
Les også (+) Mannen min er humørsyk og ustabil. Jeg orker ikke mer
Fornøyd med det vi har
Nå er det to år siden vi overlot hytta til en annen familie. Salget gjorde det mulig for oss å bli gjeldfrie.
Jeg har aldri hatt det så godt som nå, fordi det ikke lenger er et evig jag etter å tjene mer penger.
Vi trenger ikke lenger å snu på hver krone og kan til og med unne oss en hotellhelg i ny og ne. Ivar kommer hjem etter vanlig arbeidstid, og vi har tid sammen som familie.
Vi har fått det bedre, alle sammen, etter at vi sluttet å skjele til hva alle andre har.
Jeg har lært meg å være fornøyd med det vi har. Ikke bare det, jeg er takknemlig og føler meg heldig, som ikke trenger å stresse for betale ned på store lån.
Jeg ser at venner av oss fortsatt er fanget av behovet for å fremstå som materielt vellykket. De stresser til hytter i helgene og pådrar seg stadig mer gjeld fordi de hele tiden vil ha mer.
Selv har Ivar og jeg funnet roen i det vi har. Nå planlegger vi å ta en to måneders pause fra jobbene våre og dra på en eventyrlig fottur i den norske fjellheimen.
Vi eier huset vårt og har råd til å ta ulønnet permisjon i noen uker. Aldri i livet om vi skal bli gjeldsslaver igjen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.