SAMTALE I NATTEN
Jeg arvet et hus. Det ble ikke som vi hadde tenkt
Overlykkelige ble vi for første gang huseiere og valgte å flytte. Så møtte vi våre nye naboer.
Med et stolt smil åpner hun med å erklære:
– Jeg er mamma til fire barn, to hunder og tre katter. Verdens fineste gjeng.
Det neste kvarteret bruker June til å vise frem bilder på mobilen. To døtre og to sønner mellom fire og 14 år i lek med familiens kjæledegger.
– Bjarne og jeg har snille unger. Alle har et stort hjerte for andre og gjør det bra på skolen. Vi er en familie som helst koser oss hjemme. Der baker vi og lager mat, spiller kort og andre «gammeldagse» spill, som Monopol. Jeg tror vi er mer til stede for hverandre enn de fleste familier i vår digitale tid, forteller hun takknemlig.
Heller ikke det at ektemannen for en tid siden mistet jobben, truet idyllen.
– Vi har aldri hatt behov for å eie stort. Mannen min ble en av de første som måtte gå da det ble innskrenkninger på jobben hans, men vi klarte oss likevel bra. Barna har alltid vært pent kledd, vi har hatt råd til en ferie i ny og ne og godt med mat på bordet, ramser hun opp.
Hun forteller at mannen hennes er delvis uføretrygdet på grunn av en kronisk ryggskade, så noe inntekt hadde han fremdeles. Selv bryr hun seg fint lite om klær, og sminke har hun aldri brukt.
– «Du er naturlig vakker», påstår min Bjarne, deler hun litt sjenert.
– Han er romantisk av natur, den store bamsen min.
Om de hadde mer eller mindre penger enn andre var aldri noe de tenkte på. Ikke før June avet et hus og de flyttet til et «finere» strøk i en annen by.
Arven
June kjente knapt grandtanten som døde for fem år siden.
– Jeg hadde overhodet ikke forventet å arve henne, forteller hun.
Overrasket ble hun kalt inn til et møte hos en advokat.
– Han kunne fortelle at den barnløse, enslige damen, som jeg møtte sist gang da jeg var 12-år, hadde testamentert huset og alt innboet til meg.
De brune øynene blir store da hun forteller det.
– Stakkars dame! Tenk å testamentere det du eier til en ukjent, så å si! Jeg burde i det minste ha gjort meg fortjent til arven, hjulpet henne med ett eller annet før hun døde.
– Hvorfor gjorde du ikke det?
– Jeg husket knapt at hun fantes! Båndet mitt til grandtante var pappa, og både han og mamma gikk bort for mange år siden. Jeg er enebarn.
Ulempen var at huset befant seg i en annen by enn der de bodde.
– «La oss se på det som et eventyr», foreslo Bjarne optimistisk og stemte for å flytte.
Det var ikke så mye som knyttet dem fast der de bodde. Leiligheten de bodde i var leid, og hun var hjemmeværende og hadde dermed ingen jobb som bandt henne. Mannen hennes måtte uansett søke seg ny jobb, og etter kort tid fant han en deltidsstilling som vaktmester i nærheten av huset som June arvet.
– Hva syntes barna om å flytte?
– Pappaen deres fikk det til å høres spennende ut for oss alle, forsikrer hun.
Dermed satte de kursen mot en ny by.
– Som vi gledet oss! Jeg planla å invitere alle naboene over på kaffe og nybakt kringle, forteller hun.
Det skulle bli en større utfordring enn ventet.
Stengte dører
– «Huset trenger modernisering», hadde advokaten sagt, men vi syntes at det var koselig som det var. Kanskje var det litt gammeldags i stilen, men det var godt vedlikeholdt, forteller June.
På utsiden var huset et staselig «kråkeslott» i byens beste strøk.
– Advokaten antok nok at vi ville selge det, men vi hadde aldri vært huseiere og følte at vi var ment å bo der. Grandtante hadde ønsket det, tror jeg.
Og slik ble det. Etter flyttingen hadde familien det mer travelt med å bli kjent med sine nye naboer enn å pakke ut flyttelasset.
– Vi sendte straks ungene ut for å banke på folks dører og invitere dem hjem til oss på kaffe og kaker. Da de kom tilbake, var de lange i ansiktet.
«Hva har skjedd?» spurte jeg skremt.
«Bare én av dem takket ja», fortalte vår eldste, «resten smelte så å si døren i ansiktet på oss. Hvorfor, mamma?»
Det kunne hverken Bjarne eller June gi dem noe svar på.
– Jeg tok den samme runden som barna. Mot meg var nok folk litt mer imøtekommende, men samtlige hadde en eller annen unnskyldning for ikke å komme på besøk. Utenom en eldre, søt dame, Sofie på 93 år. Hun hadde vært grandtantes venninne.
Og det skulle bli hun som ga dem svaret på barnas «hvorfor».
Les også (+) – Mamma har rett og slett ødelagt meg
Snobbete
June og familien lar seg ikke imponere av penger.
– Det var en side ved naboskapet som ikke hadde slått meg før, men jeg forsto etter hvert at de ikke anså oss for å være «fine» nok.
– Hvordan plukket du det opp?
– Vi flyttet inn i sommerferien, men heller ikke på lekeplassen fikk ungene nye venner. Ingen hilste når vi var ute og gikk turer, og de nærmeste naboene forsvant innenfor straks de fikk øye på oss. Det var ingen tvil om at de prøvde å fryse oss ut.
Sofie, derimot, var ofte innom for å spise kringle.
– En dag spurte jeg henne rett ut: «Hvorfor er ingen hyggelige mot oss?» Først bet hun seg i leppen, pinlig berørt. Til slutt sa hun mer eller mindre at folk i nabolaget ikke var vant til å «sosialisere med vanlige arbeidsfolk».
I dag ler June av det hele.
– «Gi dem tid», var rådet jeg fikk fra Sofie.
Selv ble June og Bjarne sittende stumme. «Er det virkelig slik i Norge?» tenkte de forbløffet.
– Hva gjorde dere?
– Vi ble boende, smiler hun og ser seirende ut.
– Gikk det seg til?
– Vi har lært å leve med hverandre, svarer hun i en litt eplekjekk tone.
– I dag er vi i hvert fall på hils. Sofie, som ble vår eneste venn, har gått bort, men gamle venner kjører gjerne et par timer for å hilse på. Og barna trives på skolen. De har også fått gode venner – fra andre kanter av byen.
Hun synes dessuten at snobberiet i nabolaget har gitt dem en tankevekker.
– Barna har på nært hold fått se hvor meningsløst det er å rangere folk etter sosial status. De har også erfart at vi tar avstand fra den slags, og det med rak rygg. Vi har langt viktigere verdier å dele raust, nemlig medmenneskelighet og omtanke, slår June fast.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.