DE BLÅ SIDENE

Hvem var blondinen i Henriks hage? Det måtte vi finne ut

Had­de Hen­rik fått seg ny kjæ­res­te? Det ble hvis­ket og tis­ket litt i na­bo­laget om den blon­de, flot­te da­men vi had­de sett. Hvor­for holdt han henne hem­me­lig?

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKLIGHETEN.
HISTORIE FRA VIRKLIGHETEN. Foto: Getty Images
Først publisert Sist oppdatert

Min mann og jeg går  ofte tur i na­bo­laget. En et­ter­mid­dag i fjor som­mer kom vi for­bi hu­set til Hen­rik, en ar­beids­kol­le­ga av min bror. Vi kjen­te ham ikke så godt, men vi viss­te at han var fra­skilt og bod­de ale­ne. Men nå had­de han kan­skje fått en kjæ­res­te, for i ha­gen gikk en dame og slo ple­nen. Hun var gan­ske høy, had­de langt, lyst hår og var kledd i en lang som­mer­kjo­le. Hen­rik så vi ikke noe til.

Da vi traff min bror se­ne­re på kvel­den, spur­te jeg ham om Hen­rik had­de fått seg kjæ­res­te, men det had­de ikke min bror hørt noe om. Han for­tal­te at Hen­rik had­de hatt noen for­hold et­ter skils­mis­sen, men de had­de ikke vart len­ge. Nå had­de han vært sin­gel i et par år.

Noen da­ger se­ne­re møt­tes jeg og tre gode ven­nin­ner til vårt ukent­li­ge kafé­treff, og da ble det snakk om Hen­rik. Jeg fortalte om den fjonge damen jeg hadde sett i Henriks hage, og det vis­te seg at også to av
de and­re også had­de ob­ser­vert en ukjent dame hos ham.

Mia had­de kjørt for­bi Henriks hus og lagt mer­ke til en dame som hen­tet inn posten. Hun la spe­si­elt mer­ke til klær­ne, for da­men var ele­gant kledd i dyre­mønst­ret over­del, trangt skjørt og høye støv­let­ter. Og Anne had­de fått et glimt av en dame med langt, lyst hår gjen­nom stue­vin­du­et en gang hun gikk for­bi.

Vi var nes­ten sik­re på at Hen­rik had­de fått ny kjæ­res­te, men kom til at han sik­kert holdt det litt hem­me­lig ennå.

Sann­he­ten

Så kom ny­he­ten som skul­le bli det sto­re sam­ta­le­em­net på ste­det. Hen­rik sto frem som trans­ves­titt. Han gjor­de det via Face­book, der han skrev et langt inn­legg.

Han for­tal­te at det var en let­tel­se en­de­lig å ha mot til å stå frem. I man­ge år had­de han holdt det skjult, noe som had­de ført til frust­ra­sjo­ner, dår­lig selv­bil­de og psy­kis­ke pro­ble­mer, som han i pe­ri­oder prøv­de å døy­ve med al­ko­hol.

I et par år had­de han hatt kon­takt med li­ke­sin­ne­de på net­tet, og det var støt­ten fra dem som gjor­de at han nå tur­te å stå frem of­fent­lig.

Han skrev at han hå­pet folk ville god­ta ham og for­stå at han var den sam­me som før, men at han nå føl­te seg he­le­re og mer ekte når han kun­ne være seg selv. Han pos­tet et bil­de av seg selv der han var smin­ket, had­de lys pa­rykk og var kledd i en blå kjo­le.

Kom­men­ta­re­ne ute­ble ikke, og nes­ten alle var po­si­ti­ve. Folk be­røm­met ham for mo­tet og ær­lig­he­ten, og han fikk mas­se «li­kes» for inn­leg­get sitt.

Da­men vi had­de sett var alt­så Hen­rik selv. Nå be­gyn­te han å vise seg i da­me­klær også ute blant folk. På bu­tik­ken og på kafé, og til med på et møte i den lo­ka­le vel­for­en­in­gen vår trop­pet han opp kledd i skjørt og tett­sit­ten­de blu­se. Un­der had­de han nok BH med inn­legg.

Selv om han ble ak­sep­tert, var det noen, sær­lig blant den eld­re gar­de, som syn­tes det hele var litt mer­ke­lig. Selv lur­te jeg på hvor­dan fa­mi­li­en hans re­ager­te, og snart skul­le jeg få svar på det.

Skam­met seg

Min bror fyl­te 50 år og både fa­mi­lie, ven­ner og kol­le­g­er var in­vi­tert til stor fest. Hen­rik var også der. Den­ne da­gen var han kledd i dress og slips. Ut på kvel­den kom jeg på to­manns­hånd med Hen­rik ute på ter­ras­sen og vi kom i prat.

Han snak­ket gan­ske åpent med meg og for­tal­te at han var yngst av fire søs­ken, han had­de én bror og to søst­re. For­eld­re­ne til­hør­te en pin­se­me­nig­het, og de had­de det gan­ske strengt hjem­me. Helt fra han var gan­ske li­ten var han fa­sci­nert av sine søst­res klær, og det hend­te at han prøv­de dem når in­gen så det.

Tran­gen til å gå i jen­te­klær ble stør­re et­ter hvert som han ble eld­re, og det sam­me ble skam­men over at han føl­te det slik.

Et­ter endt mi­li­tær­tje­nes­te traff Hen­rik en jen­te fra trak­te­ne her. De gif­tet seg, bo­sat­te seg her og fikk en sønn og en dat­ter. Et­ter 13 år ble de skilt, og Hen­rik ble bo­en­de i hu­set de had­de bygd her. Han had­de noen for­hold, men in­gen av dem var­te len­ge. Hver­ken eks­ko­na el­ler kjæ­res­te­ne hans had­de visst noe om at han var trans­ves­titt.

Hen­rik er he­te­ro­fil. At en mann er trans­ves­titt be­tyr ikke at han er sek­su­elt til­truk­ket av and­re menn. Noen er det, men man­ge er he­te­ro­fi­le.

Les også (+) – Jeg var min rike manns trofékone og opererte alt for å se ung ut

Ut av ska­pet

Hen­rik syn­tes det var van­ske­lig å leve i et for­hold der han måt­te skjule en ve­sent­lig del av sin egen iden­ti­tet. Det hend­te ofte at han prøv­de ko­nas un­der­tøy og and­re klær når han var ale­ne, og han var liv­redd for å bli opp­da­get. Det tok på psy­kisk, og i pe­ri­oder drakk han for mye. Det var kan­skje en med­vir­ken­de år­sak til skils­mis­sen.

Et­ter å ha stått frem som trans­ves­titt har Hen­rik fått det mye bedre. Både eks­ko­na og bar­na hans god­tar ham som han er, og søn­nen spø­ker med at fa­ren har kom­met ut av kles­ska­pet.

Henriks for­eld­re døde for fle­re år si­den, og han har for­tal­te at han ald­ri kun­ne ha stått frem som trans­ves­titt så len­ge de var i live. Det had­de de ald­ri to­le­rert, men­te han, og de ville kan­skje ha brutt kon­tak­ten med ham. Det har nem­lig bro­ren hans gjort.

Han er ak­tiv i den sam­me me­nig­he­ten som for­eld­re­ne til­hør­te, og de god­tar hver­ken ho­mo­fi­le el­ler trans­per­so­ner. Det­te er et sårt punkt for Hen­rik. Han har alltid sett opp til storebroren sin og har tidligere hatt et nært forhold til ham. De to søst­re­ne har derimot støt­tet ham og er gla­de på hans veg­ne.

Hen­rik og jeg er blitt gode ven­ner, og man­nen min og han har også fun­net to­nen. Hen­rik stik­ker inn­om oss rett som det er, noen gan­ger som Hen­rik, and­re gan­ger som Hen­ri­et­te. Han har nem­lig tatt et kvin­ne­navn som mel­lom­navn og kal­ler seg Hen­ri­et­te når han er kledd i da­me­klær og er smin­ket.

Men­nes­ket Hen­rik Hen­ri­et­te er en per­son vi er blitt glad i. Nes­te år skal jeg, man­nen min, ven­nin­ne­ne mine og Hen­rik gå i pride-pa­ra­de sam­men. Pride-flag­get er i alle regn­bu­ens far­ger, nett­opp for å sym­bo­li­se­re mang­fold.

Tenk om vi alle kun­ne god­ta og re­spek­te­re hver­and­re, uan­sett leg­ning, hud­far­ge, re­li­gi­on el­ler po­li­tisk stå­sted. Da ville ver­den ha vært et bedre sted å leve – for alle.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller