DE BLÅ SIDENE

Hun sa hun hadde kreft og jeg trøstet. Men alt var en løgn

Så mye forferdelig som Anne hadde opplevd, var det et lite under at hun i det hele tatt hang sammen.

Pluss ikon
Først publisert Sist oppdatert

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Vår nye kol­le­ga Anne ble selv­sagt med ut da vi skul­le ha «løn­nings­­pils», sam­me uken som hun startet. Hun var en sjar­me­ren­de og mor­som kvin­ne i 30-åre­ne, og vi to kom straks godt over­ens.

Hun var sin­gel og la ikke skjul på at hun øns­ket seg mann og barn. Selv var jeg i 40-åre­ne og godt gift, og Anne spur­te mye om li­vet mitt, man­nen min, bar­na og hva jeg had­de gjort tid­li­ge­re.

Ofte inn­tar jeg den lyt­ten­de rol­len i et venn­skap, så det var litt uvant at noen vis­te så stor in­ter­es­se for meg og mitt. Jeg del­te gla­de­lig og fikk også vite en del om henne.

Blant an­net at hun nett­opp had­de gått ut av et for­hold. Hun had­de øns­ket seg barn, men samboeren hennes var ikke klar for det, så derfor had­de hun av­slut­tet for­hol­det.

At hun var så åpen om såpass personlige ting, opp­munt­ret meg til å være åpen til­ba­ke. Da kvel­den var over gikk jeg for­nøyd hjem, glad for å ha fått en ny og hyg­ge­lig venn.

Til­ba­ke på jobb over hel­gen kom hun inn­om og små­pra­tet litt. Slike be­søk ble det et­ter hvert man­ge av. Jeg syntes at det var van­ske­lig å av­vi­se henne, for hun had­de sta­dig pro­ble­mer på det personlige plan som hun søk­te råd om.

I star­ten syn­tes jeg det var smig­ren­de at hun sat­te slik pris på mine me­nin­ger, men et­ter hvert be­gyn­te alle disse små møtene å gå ut over ar­beids­opp­ga­ve­ne mine. Sta­dig måt­te jeg sit­te ut­over kvel­den el­ler
ta med meg ar­beid hjem for å komme ajour.

Jeg fore­slo at vi hel­ler kun­ne mø­tes på kvelds­tid, og vi had­de man­ge hyg­ge­li­ge treff. Så mye syk­dom og kjær­lig­hets­sorg som hun had­de opp­levd, und­ret jeg over at hun i det hele tatt sto opp­reist.

Hun had­de hatt kreft, men var frisk nå. Både mo­ren og fa­ren var døde av kreft, så hun had­de mye sorg og red­sel rundt det­te. Hun for­tal­te også at hun had­de hatt en spon­tan­abort. Kjæ­res­ten ville gjø­re det slutt, og da hun for­tal­te at hun var gra­vid, had­de han stilt spørs­mål ved om bar­net var hans. Hun had­de hå­pet at han ville fort­set­te for­hol­det, men han var av­vi­sen­de. Et­ter­på mis­tet hun bar­net. Nå for­tal­te hun også at det var han som had­de gjort det slutt, og ikke hun.

Les også (+) Venninnen min bestemte alt, hun måtte alltid være best

Døds­syk

Nå kom hun sta­dig of­te­re hjem til meg. Det kom en en­de­løs strøm av kla­ger på hvor­dan hun had­de det og hvor for­fer­de­lig and­re opp­før­te seg mot henne. Jeg be­gyn­te å bli lei av å høre om pro­ble­me­ne hen­nes kveld et­ter kveld, selv om jeg syn­tes synd på henne. Sær­lig var det ube­ha­ge­lig å høre henne bak­snak­ke våre fel­les kol­le­g­er.

Jeg had­de van­ske­lig for å tro alt hun for­tal­te om dem og hvordan de hadde oppført seg mot henne, si­den jeg kjen­te dem som re­de­li­ge og hyg­ge­li­ge men­nes­ker. Til slutt måt­te jeg ta mot til meg og si ifra. Et­ter det­te ble det litt bedre – en stund.

En kveld ring­te hun på dø­ren min, opp­løst i tå­rer. Kref­ten var til­ba­ke, og det kun­ne være at hun ikke kom til å bli frisk. Hjer­tet mitt blød­de for henne, og kon­tak­ten mel­lom oss ble hyp­pi­ge­re.

Jeg hør­te på når hun for­tal­te om red­se­len for å dø og for hva be­hand­lin­gen kom til å gjø­re med henne. Hun sa at hun ikke had­de and­re enn meg. Jeg til­bød meg å føl­ge henne til be­hand­ling og lege­timer, men hun sa at det ikke var nød­ven­dig.

Anne ble syk­meldt, men var inn­om job­ben av og til. Vi var alle ful­le av be­kym­ring og med­fø­lel­se. Hun for­tal­te at hun var i gang med en eks­pe­ri­men­tell be­hand­ling. Jeg stus­set litt over at hun ikke had­de for­talt meg det­te tid­li­ge­re, for vi snak­ket jo tross alt sam­men nes­ten hver dag.

Na­gen­de tvil

Etterhvert be­gyn­te fle­re var­sel­lam­per å blin­ke. Hun sa at det skul­le kom­me et in­ter­vju med henne i en riks­dek­ken­de avis om be­hand­lin­gen hun prøv­de, men det skjed­de ald­ri. Når jeg spur­te om det, svar­te hun unn­vi­ken­de.

Jeg be­gyn­te å spør­re litt mer om be­hand­lin­gen og hvem som sto bak. Anne for­tal­te vil­lig og de­tal­jert, men da jeg søk­te på net­tet, fant jeg ikke spor av hver­ken fors­ker­ne el­ler be­hand­lin­gen hun be­skrev. Da jeg kon­fron­ter­te Anne med dette, sa hun at det hele var hem­me­lig­stemp­let.

Nå be­gyn­te jeg for alvor å und­re meg. Had­de hun løy­et om be­hand­lin­gen? Jeg be­gyn­te å lure på om hun i det hele tatt had­de kreft.

Jeg gjorde også et nettsøk et­ter eks-kjæ­res­ten hen­nes. Jeg var nes­ten litt let­tet over at han i det hele tatt fan­tes. Jeg vur­der­te å kon­tak­te ham, men sum­met meg og ble skam­full av tan­ken på å sno­ke enda mer
i bak­grun­nen hen­nes.

En dag traff jeg til­fel­dig­vis Anne i byen sam­men med en eld­re kvin­ne. Jeg fikk sjokk da hun pre­sen­ter­te seg som Annes mor. Anne had­de jo for­talt at for­eld­re­ne var døde og snak­ket ofte om sor­gen hun føl­te. Jeg gikk for­tum­let vi­de­re. Hvis hun had­de løy­et om for­eld­re­nes død, hva an­net had­de hun løy­et om?

Den kvel­den ring­te jeg og spur­te hvor­for hun had­de sagt at mo­ren var død, når hun ty­de­lig­vis lev­de i beste vel­gå­en­de. Anne lo og sa at det ikke var hen­nes bio­lo­gis­ke mor, men at det­te var en re­ser­ve­mor
som hun had­de vært mye hos i opp­veks­ten. Et­ter at mo­ren døde, had­de de tatt opp igjen kon­tak­ten.

Der og da føl­te jeg meg utro­lig dum som had­de trodd så ille om Anne, men et­ter å ha so­vet på det, inn­så jeg at jeg måt­te kom­me til bunns i Annes man­ge his­to­ri­er.

Jeg be­gyn­te med å søke et­ter Annes for­eld­re. Jeg viss­te for­nav­net hen­nes, og da jeg søk­te i kom­bi­na­sjon med Annes et­ter­navn, duk­ket hun opp på Face­book. Det var lett å se at kvin­nen på pro­fil­bil­det var den sam­me som jeg had­de møtt sam­men med Anne. Også fa­ren hennes var ty­de­lig­vis i le­ven­de live. Ikke i min vil­les­te fan­ta­si had­de jeg trodd at noen kun­ne lyve om sine for­eld­res død på den­ne må­ten, jeg var både så­ret, sint og lei meg.

Les også (+) Mamma og pappa klarte ikke å være foreldre

Kon­fron­ta­sjo­nen

Jeg tok kon­takt med for­eld­re­ne hen­nes, for jeg måt­te få klar­het i hvor­vidt hun fak­tisk had­de kreft. Og for­eld­re­ne be­kref­tet min gry­en­de mis­tan­ke om at syk­dom­men var opp­dik­tet.

De for­tal­te at helt si­den ten­å­re­ne had­de Anne hatt en ten­dens til å for­tel­le his­to­ri­er som ikke var helt san­ne. En gang tid­li­ge­re had­de løg­ne­ne ut­ar­tet til sam­me di­men­sjo­ner som nå. Da had­de Anne gått i te­ra­pi og var blitt mye bedre.

For­eld­re­ne ble for­fer­det over å høre hvor­dan dat­te­ren had­de in­va­dert li­vet mitt med alle his­to­ri­e­ne sine, og in­vi­ter­te meg til å møte Anne sam­men med dem. Da kom det frem at all dra­ma­tikk og syk­dom bare var opp­spinn. In­gen tid­li­ge­re kjæ­res­ter, in­gen abort, in­gen kreft ...

Anne inn­så selv at hun treng­te hjelp, og sam­men med for­eld­re­ne tok hun kon­takt med psy­ko­lo­gen som hun had­de gått i te­ra­pi hos tid­li­ge­re.

Nå ble Anne syk­meldt fra job­ben – med en ekte syk­mel­ding den­ne gan­gen – og jeg må inn­røm­me at det var en let­tel­se ikke å ha henne rundt seg dag­lig, hver­ken på jobb el­ler pri­vat. Jeg had­de spo­ra­disk kon­takt med både henne og for­eld­re­ne, og fikk vite at hun grad­vis ble bedre. Et­ter noen må­ne­der var hun til­ba­ke på jobb.

Jeg gle­det meg selv­sagt over at hun var bedre, men jeg kjen­te at det var umu­lig for meg å ha noe mer enn helt over­fla­disk kon­takt med henne. Selv om jeg skjøn­te at hun ikke had­de vært frisk, føl­te jeg meg så sve­ket og ut­nyt­tet. Jeg viss­te at jeg ald­ri kun­ne sto­le på henne igjen. Hel­dig­vis re­spek­te­rer Anne det­te, og i dag har vi en helt grei re­la­sjon på job­ben, og in­gen kon­takt uten­om.