Jeg skulle så gjerne fortalt sannheten til resten av familien. Men jeg kan ikke

Jeg er så heldig å ha en nevø som jeg har et veldig nært og godt forhold til. Jeg elsker ham over alt på jord, og det er ikke den ting i verden jeg ikke ville gjort for ham.

Han er tidlig i tyveårene, en kjekk, snill og morsom gutt som er full av godhet. Han er ett av de snilleste menneskene jeg vet om. Jeg tenker at den personen som vinner hjertet hans, har skutt gullfuglen.

Dessverre har han aldri hatt noen kjæreste. Dette er blitt familiens store samtaleemne på familiesammenkomster. Alle synes dette er merkelig. En så kjekk og flott gutt, hvorfor finner han seg ikke en jente å slå seg til ro med, undrer de.

Fordomsfulle

For en stund siden feiret vi mammas fødselsdag, og den nærmeste familien var samlet som vi pleier. Nok en gang kom samtalen inn på min nevø og dette med at han ikke hadde noen kjæreste.

Mamma sa enda en gang til ham at nå var det jammen på tide at han fant seg en søt jente. Hun sa at hun så gjerne ville oppleve å bli oldemor og påpekte at hun ikke hadde noen andre barnebarn enn ham. Nevøen min bare smilte og fleipet det litt bort, men jeg så at han følte seg ubekvem.

Da nevøen min etter hvert gikk ut en tur, sa onkelen min at han sikkert var homo. Det var jo så populært nå for tiden. Noe galt må det jo være med ham, siden han ikke klarer å finne seg en jente, lo han.

– Nei, fysj da, sa min mor forferdet. – Barnebarnet mitt er ikke en sånn en!

Fysj? En sånn en? Jeg kjente jeg ble rasende. Hvordan kunne de sitte her og være så stygge?

Det var dessverre ikke første gang jeg hadde hørt dem være fordomsfulle og negative når det gjaldt homofili. De er så gammeldagse og lite opplyste at de ser på homofili som noe syndig og unormalt. Sånn sett overrasket det meg egentlig ikke at de snakket sånn.

Men det fikk da være grenser. Det var faktisk et familiemedlem de snakket om, og ham var det slettes ikke noe galt med.

Det var like før jeg ba dem om å skjerpe seg. Jeg var så glad for at nevøen min ikke var til stede og hørte denne motbydelige samtalen.

Jeg ville ikke ødelegge dagen for mamma ved å lage dårlig stemning, så jeg klarte å holde kjeft. I stedet reiste meg opp og gikk ut etter nevøen min.

Ville ikke ha barn

Jeg fant ham ute i hagen, han så lei seg ut. Jeg foreslo at vi kunne gå en tur. For at de andre ikke skulle tro at noe var galt, sa jeg at vi trengte å røre litt på oss etter alle kakene.

Så gikk vi av sted, side om side, uten å si noen ting. Men jeg skjønte at han hadde noe på hjertet. Jeg håpet at han var på glid til å fortelle hva som plaget ham, og ga ham derfor god tid.

Til slutt begynte han å snakke. Han sa at han ikke skjønte hvorfor mormor måtte mase sånn om at han måtte finne seg en kjæreste. Det plaget ham også at hun alltid nevnte dette med oldebarn.

Han var ikke engang sikker på om han hadde lyst på barn. Ja, faktisk var han ganske sikker på at han ikke skulle ha noen barn.

Han påpekte at jeg heller ikke hadde barn, men at mormor ikke maste på meg om å gi henne flere barnebarn av den grunn. Jeg lo usikkert og sa at hun nok for lengst hadde gitt opp meg. Dermed var han hennes eneste håp om å få småbarn i familien.

Han smilte litt trist og ble stille igjen. Vi fortsatte å gå til vi kom frem til et parkanlegg. Der satte vi oss ned på en benk, og han fortsatte samtalen der den slapp.

Han forsto bare ikke hvorfor alle maste sånn. Det var tross alt hans liv, og han gjorde vel som han ville med det? Ingen hadde noe med privatlivet hans å gjøre.

Homofil

Det er sjelden nevøen min er hissig, men nå var han det. Han var så lei av denne evige gnålingen hver gang familien var samlet. Men han visste ikke hvordan han skulle si ifra uten å såre noen.

Jeg sa at jeg godt kunne ta en prat med dem og be dem holde opp, men han var ikke sikker på om det hjalp. Uansett ville det bli ubehagelig, trodde han.

Til slutt sa han at han fikk vel komme en dag og vise frem en gutt og presentere ham som kjæresten sin. Da ville de vel stoppe.

Han så på meg og smilte et skjevt smil. Jeg smilte bredt tilbake og sa spøkefullt at det syntes jeg absolutt han skulle gjøre. Da ville det nok blitt liv i leieren, lo jeg.

Så slo det meg plutselig at dette kanskje ikke var noen spøk. Jeg lo litt nervøst og spurte forsiktig om det kanskje var sånn at han hadde møtt en gutt? I så fall kunne han gjerne fortelle det til meg.

Han rødmet litt, så meg rett inn i øynene og nikket sakte. Det gikk så mange tanker gjennom hodet mitt på de sekundene. Nevøen min hadde nettopp åpnet seg for meg og på sin måte fortalt at han var homofil.

Jeg var den første som fikk vite det, og jeg ble både stolt og rørt. Men også ganske satt ut. Selv om jeg hadde hatt mine mistanker en stund, var det spesielt å få det bekreftet.

Jeg ga han en god klem og spurte om han ville fortelle. Han virket veldig lettet over reaksjonen min. Etter litt stotring kom han på glid og fortalte om en gutt han hadde fått kontakt med. Øynene lyste opp, og jeg forsto at han virkelig var ordentlig forelsket.

Etter en stund ble han stille. Med en alvorlig mine sa han bestemt at jeg ikke fikk lov til å si dette til noen. Han var fullstendig klar over familiens syn på homofili. Det var grunnen til at han holdt dette hemmelig.

Les også (+) – Pappa forlot oss. Da jeg fant ham igjen, fortalte han den sjokkerende hemmeligheten

Fortsatt hemmelig

I dagene som fulgte, hadde jeg mange tanker rundt det jeg nettopp hadde fått vite. Det gjorde så vondt å tenke på at den kjære nevøen min ikke følte at han kunne være åpen om hvem han var. Han var uansett den samme personen han alltid hadde vært.

Forskjellen var bare at han forelsket seg i gutter, og ikke jenter, slik familien ønsket. Dersom det hadde vært en jente han var forelsket i, hadde alle jublet og heiet på ham hvis han hadde delt nyheten. Tanken gjorde meg trist.

Jeg ønsket så inderlig å kunne snakke med noen i familien om dette. Jeg ville så gjerne få dem til å forstå. Men jeg hadde lovet ikke å si noe.

Det løftet holder jeg den dag i dag. Det er ikke min oppgave å fortelle hemmeligheten hans. Det må han gjøre selv når han er klar for det.

Jeg har vanskelig for å tro at mamma ville ha avvist sitt eneste barnebarn, for jeg vet hvor glad hun er i ham. Men jeg forstår ubehaget og frykten, og jeg kommer ikke til å presse ham på noe vis.

Jeg skal tvert imot vise ham at hemmeligheten hans er trygg hos meg og forsikre ham om at jeg står hundre prosent på hans side, uansett hvordan det måtte gå den dagen han velger å stå frem.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle