De blå sidene
Jeg tok en sjanse med en mann jeg knapt kjente
En god nabo og en bobiltur. Tenk hvordan små tilfeldigheter kan bringe mennesker sammen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
D et er en sann fryd å våkne om morgen, gå ut på kjøkkenet og sette på både radioen og kaffetrakteren. Aldri har jeg hatt et så fint kjøkken i hele mitt liv. Benkeflatene er i heltre, skapdørene er elegante og hele kjøkkenet er topp moderne og vakkert.
Det er takket være Oscar. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har takket ham, men han har vært over og spist middag hos meg mange ganger etter at kjøkkenet ble ferdig.
Jeg tenker ofte på hvor tilfeldige møter mellom oss mennesker er, og hvordan ett enkelt menneske kan endre noens tilværelse. Slik har jeg det med Oscar.
Vi bor i samme blokk, og rett som det var satt vi på fellesområdet utenfor og småpratet. I borettslaget vårt er det mange som benytter seg av fellesarealene når det er vær og temperatur til det, fordi det er så flott tilrettelagt. Vi kan grille der, og det har blitt et yndet samlingspunkt for de mange enslige i blokken. For det har kommet frem at mange har følt seg ensomme, og styrets grep var å skape denne plassen, for
å samle mennesker.
Jeg var også en av dem som ofte satt hjemme etter arbeidstid og kjedet meg.
Jeg flyttet hit som nyskilt etter over 30 års ekteskap, så jeg slet med å finne min nye rolle i en helt ny tilværelse. Derfor likte jeg å gå utenfor og ta en kaffe med naboene mine, deriblant Oscar.
Han var allerede pensjonist, men hadde bobilen sin og sin lille trofaste dachs Doffen. Oscar fortalte om sine mange turer med bobilen, men sa også at han savnet noen å dele disse opplevelsene med.
Selv så jeg ikke etter noen ny mann. Jeg hadde mer enn nok med å komme meg til hektene etter en omfattende skilsmisse. Vi hadde en god tone, men det hadde jeg med de andre naboene mine også.
Gode minner
Det som var ekstra hyggelig med Oscar, var at han mente at stort sett alt kan løses her i verden. Var det en nabo med et praktisk problem, så stilte Oscar opp. Han fikk skiftet en verandadør her og en ødelagt lås der, for han likte å glede andre.
I fjor sommer var naboene samlet ute på plassen en lørdagskveld for en lenge planlagt grillfest. Selv hadde jeg laget en stor salat og bakt skolebrød til oss.
Oscar fikk ansvaret for grillingen, og bordet var dekket med masse deilig tilbehør.
Praten gikk, og plutselig forteller Oscar fra sin barndoms paradis hos besteforeldrene sine, og jeg spisset ørene. Han nevnte steder som også jeg kjente godt til, ettersom mine egne besteforeldre hadde bodd der, og jeg ferierte der som barn.
Det viste seg at det hans besteforeldre bodde bare noen få kilometer unna mine, og antagelig må de ha kjent hverandre, for det var ikke så store forhold.
Vi holdt oss stort sett for oss selv når vi ferierte der, så vi ble ikke kjent med så mange andre. Vi dro ut med båten for å fiske, og vi badet, fanget krabber og lekte. Jeg husker disse somrene som magiske og perfekte, og Oscar kunne fortelle at han hadde hatt det likedan hos sine besteforeldre.
Det endte med at Oscar og jeg ble sittende og prate om det vi følte var felles minner om en svunnen tid. Vi ble sittende til langt på natt, og da tiden var inne for å gå hver til vårt, spurte Oscar om jeg ikke kunne tenke meg å bli med ham på en tur nordover med bobilen, for å besøke stedene vi begge hadde så gode minner fra. Jeg lovet å tenke på det.
Grep sjansen
Sommerferien nærmet seg, og jeg hadde ingen faste planer. Men kunne jeg reise så langt av gårde i en bobil, sammen med en mann jeg knapt kjente? For hvor skulle jeg gjøre av meg hvis det ikke
fungerte?
Til slutt kom jeg frem til at jeg ikke hadde noe å tape. Jeg kunne alltids ta et tog, en buss eller et fly hjem hvis det ikke fungerte. Dermed takket jeg ja til turen, og Oscar kom innom meg flere kvelder for å planlegge detaljene.
Jeg hadde alltid hatt lyst til å se Geirangerfjorden på Sunnmøre, og for Oscar var det ikke noe problem å ta en liten omvei dit. I det store og hele syntes han det var stas at jeg hadde noen ønsker og drømmer, som han kunne innfri.
Jeg hadde sommerfugler i magen den dagen vi kjørte av gårde. Med mat i kjølebagen og kaffe på termosen dro vi ut på tur. Vi hadde mye å prate om, så timene gikk fort.
Det ble en fantastisk uke, hvor vi også fikk gjenoppleve vår barndoms paradis. Det var flere tiår siden jeg hadde vært der sist, og det føltes godt å se igjen stedet hvor mine besteforeldre hadde levd sine liv.
Huset har gått ut av familien og er ikke som før, men stranden og viken var den samme. Jeg var så takknemlig for at Oscar hadde gitt meg denne gledelige opplevelsen. Samtidig fikk jeg sett mange andre flotte steder også.
Etter denne turen utviklet Oscar og jeg et nært forhold. Det var også i løpet av denne turen jeg fortalte at jeg drømte om et nytt kjøkken, men siden jeg ikke visste helt hvordan jeg skulle gripe an prosjektet, hadde det aldri blitt noe av. Også der kom Oscar meg til unnsetning. Han tilbød seg
å hjelpe meg med oppussingen og sa at jeg gjerne kunne bruke kjøkkenet hans mens det sto på.
Han var jo pensjonist og hadde god tid, så selve oppussingen kunne han ordne mens jeg var på jobb. Og slik ble det. Sammen fant vi ut av hvordan jeg skulle ha det, og Oscar ble min prosjektleder.
Ny kjærlighet
Gjennom all denne kontakten merket jeg at jeg kjente et savn etter Oscar så fort han ikke var rundt meg. Han ga meg en slags trygghet, som jeg etter hvert skjønte at jeg hadde savnet i livet mitt. Han var min eksmanns rake motsetning, for han så meg og lyttet til meg.
I tillegg ble jeg fascinert over at han var så hjelpsom og snill. Hans livsmotto var at det fantes flere løsninger enn problemer her i verden.
Selv har jeg alltid hatt lett for å tenke det verste og ser helst problemene i alt, og det har hindret meg i å realisere mange av drømmene mine.
Oscar og jeg har innledet et forhold. Det er et hyggelig, ivaretagende og godt forhold, hvor vi begge er enige om at vi skal skape en god hverdag for hverandre. Denne kjærligheten kom helt uventet på oss begge, fordi vi trengte faktisk å bli kjent med hverandre først.
Nå er kjøkkenet mitt for lengst ferdig, og Oscar er en selvskreven gjest i mitt hjem. Vi skal ikke flytte sammen, for vi trives hver for oss – men i samme blokk. Vi har den nødvendige distansen for å savne hverandre, men samtidig har vi kun noen meter å gå for å være i hverandres kjærkomne selskap, nå når nettene er lange.
Fra å føle meg ulykkelig og nyskilt, føler jeg nå at verden har åpnet seg for meg igjen. Og fordi jeg tok en sjanse og ble med Oscar på bobiltur nordover vårt langstrakte land, fulgte faktisk også kjærligheten og et splitter nytt kjøkken med på kjøpet.
Denne saken ble første gang publisert 04/06 2020, og sist oppdatert 05/10 2021.
