Jeg hatet stesøsteren min fra jeg var 14 år

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Da jeg var 14 år, møtte moren min Kjell. Jeg fikk en stesøster, Maria, som var to år yngre enn meg.

Allerede første gangen vi møttes, bestemte jeg meg for at jeg ikke likte henne. Hun var høy og slank. Hun hadde moderne klær og langt, lyst hår. Hun var alt jeg ikke var. I tillegg var hun skoleflink, mens jeg ikke var så opptatt av skolen på den tiden.

Jeg fikk en utfordrende ungdomstid på grunn av forholdet mellom Maria og meg. Etter at Kjell og mamma flyttet sammen, måtte vi forholde oss til hverandre hver gang hun var hos oss.

Jeg skapte en rekke krangler som følge av små bagateller, og jeg la heller ikke skjul på at jeg ikke likte Maria. Jeg himlet med øynene hvis hun sa noe jeg syntes var dumt, og jeg ville alltid det motsatte av henne hvis mamma og Kjell spurte oss om noe. Ville hun til Hellas på ferie, ville jeg til Spania.

Maria gikk aldri ordentlig inn i kranglene jeg forsøkte å skape. Hun trakk på skuldrene, gikk inn på rommet sitt eller lot meg få viljen min. Det var jeg som skapte uro og konflikter.

Min oppfatning var at Maria trodde hun var bedre enn andre, særlig fordi Kjell skrøt av henne, eller fortalte meg hvor godt hun gjorde det på skolen. Han la aldri skjul på at han var stolt av datteren sin, noe jeg følte satte meg i et middelmådig lys.

Som tenåringer var det stor forskjell på oss. Maria var den vakre, mens jeg slet med kviser og valpefett. Jeg kom aldri til å bli som Maria, og jeg likte heller ikke å være sammen med henne.

På ferieturene våre ble hun gyllen i huden, og hun hadde mange fine kjoler. Jeg ble solbrent og pakket meg inn i store T-skjorter for å gjemme meg bort.

Det var først da jeg ble voksen, at jeg forsto hva alt dette handlet om. Jeg hatet rett og slett Maria fordi jeg var sjalu og misunnelig på henne. Etter at jeg møtte Morten og vi flyttet sammen, satte jeg for første gang ord på forholdet mitt til Maria.

Morten og jeg hadde vært i 50-årslaget til Kjell, og Maria hadde holdt en lang tale for ham. På den tiden var hun nyutdannet fra BI, mens jeg fortsatt jobbet på hotellet der jeg hadde begynt å arbeide i en deltidsjobb da jeg gikk ut av videregående.

Morten ble imponert over Marias tale, og han hørte andre i selskapet snakket om hvor flink og flott Maria var. Derfor var han nysgjerrig på hvorfor Maria og jeg aldri hadde kontakt på fritiden. Vi hadde tross alt vært søstre i en årrekke.

Jeg påpekte at vi var stesøstre, og at det er noe helt annet enn å være biologiske søstre.

Noe i meg brast under denne samtalen. Plutselig hørte jeg meg selv fortelle Morten hvordan jeg opplevde å få Maria inn i livet mitt. Jeg følte at hun var en skinnende stjerne ved siden av meg, og at hun var så mye bedre og spennende enn meg gjennom hele ungdomstiden.

Hun hadde kjekke kjærester. Hun fikk sertifikatet etter noen få timer, mens jeg slet og strøk på den første oppkjøringen. Jeg hatet henne fordi jeg opplevde at hun var så perfekt sammenlignet med meg.

Denne tanken var så grunnfestet i meg, at jeg aldri hadde klart å løsrive meg selv fra den. Fortsatt var hun en slags trussel for meg, kunne jeg betro Morten.

Jeg håpet selvsagt at Morten skulle forstå meg og støtte meg, men det gjorde han ikke. Isteden satte han spørsmålstegn ved at jeg ikke heller brukte henne som en inspirasjon. Han mente at jeg beundret Maria på mange måter. Han sa at å hate et annet menneske, også handler om at man på en eller annen måte bryr seg. Ellers ville jeg vel ha vært totalt likegyldig ovenfor henne? Og det virket det ikke ut som jeg var, sa han.

Jeg hadde aldri snakket ut om Maria på denne måten og lyttet interessert til Mortens mange refleksjoner. Han satte ord på hele situasjonen på en helt annen måte.

Det fikk meg til å tenke. Han snakket om å være raus og heller prøve å bruke mennesker som har andre egenskaper enn seg selv, som forbilder.

Vi snakket lenge om forholdet mitt til Maria, og det ga meg helt nye perspektiver. Det jeg hadde følt som 14-åring, hadde fulgt meg videre inn i det voksne livet.

I det store og hele var det ikke Marias skyld at jeg hadde så negative tanker og følelser overfor henne. Vi hadde vært to barn som tilfeldigvis havnet i samme familie som en konsekvens av våre foreldres kjærlighet.

For noen måneder siden bestemte jeg meg for å prate ut med Maria og være ærlig mot henne. Jeg inviterte henne hjem til meg på middag en kveld Morten og barna var bortreist. Hun kom, og etter middagen tok jeg mot til meg og la alle kortene på bordet.

Jeg innrømmet at jeg var sjalu på henne fra første stund, og at det vokste opp et hat i meg mot henne på grunn av mine mindreverdighetskomplekser. Til syvende og sist handlet alt om meg, ikke om Maria, sa jeg.

Selvsagt var jeg veldig spent på reaksjonen hennes.

Det var en stor lettelse da det viste seg at vi faktisk klarte å le av alt dette sammen– etter at vi hadde fått snakket ut om hvordan vi begge opplevde den felles oppveksten vår.

Dette viste seg å gi forholdet vårt en helt ny start. Når alt kommer til alt, har vi også delt mange positive opplevelser sammen gjennom årenes løp. Og Kjell både er og har vært, en fantastisk stefar som alltid har stilt opp for meg.

Maria og jeg har funnet ut at vi har mye som binder oss sammen. Vi har hatt mye mer kontakt den siste tiden.

I dag ser jeg at Maria er et helt vanlig menneske, som sliter med sine ting, som alle andre. Men hun gjør så godt hun kan og jobber hardt for å oppnå målene sine. Det beundrer jeg henne for.

Jeg har tatt Morten på ordet på flere områder. Omsider har jeg søkt meg inn på et studie. Det er på tide at jeg tar ansvar for mitt eget liv og bruker energien på meg selv og fremtiden min. Før har jeg alltid misunt Maria utdannelsen hennes, men jeg vet at jeg også kan klare å gjennomføre et høyere studium.

Heldigvis er hatet jeg har båret på overfor Maria, et tilbakelagt stadium. Nå bruker jeg henne som inspirasjon for å oppnå et enda bedre liv for meg selv.