de blå sidene
Vi var så lykkelige, men da vi skulle gifte oss, kom sjokket
Alt snudde da foreldrene hans inviterte oss ut på middag. Etterpå ble ingenting som før.
Jon studerte juss, mens jeg studerte spansk ved siden av å jobbe i en barnehage. Jeg var utdannet førskolelærer fra før av og hadde ingen planer om å bytte jobb eller skifte yrke. Spanskstudiene handlet mer om å oppfylle en gammel drøm. Helt fra jeg var i Spania på ferie som tenåring har jeg elsket landet og språket.
Det var kjærlighet ved første blikk for både Jon og meg, selv om vi kom fra helt forskjellig bakgrunn. Jons foreldre bodde i ett av Oslos fineste strøk. Begge hadde arvet hver sin formue etter foreldrene sine, og i tillegg var de suksessrike forretningsfolk.
Selv vokste jeg opp på landet under langt mer beskjedne kår. Pappa var feier, mens mamma jobbet i resepsjonen på et kommunalt kontor. Jeg mistet pappa da jeg var bare 15 år, og siden hadde det bare vært mamma og meg.
Nedlatende
Da jeg traff Jon, følte jeg meg hel igjen for første gang siden pappa døde. Vi var så lykkelige begge to at jeg ikke kunne forestille meg at noen kunne være annet enn glad på våre vegne.
Vi hadde vært sammen et par måneder da foreldrene hans inviterte oss med ut på middag, for å få treffe meg. I starten av kvelden var de vennlige mot meg, om enn litt reservert.
De spurte om livet og bakgrunnen min, og da jeg fortalte om foreldrene mine og om jobben min som førskolelærer, endret brått tonen seg. All interesse for meg sluknet brått, og noe nedlatende snek seg inn i svigermors stemme, og svigerfar sendte sønnen sin megetsigende blikk.
Det var som om han tydelig ville signalisere at dette forholdet naturligvis ikke var noe de kunne ta på alvor.
Oppførselen deres overfor meg var fryktelig krenkende, men likevel forsøkte jeg å slå det fra meg. Jon hadde nevnt at de hadde vært fryktelig begeistret for hans tidligere kjæreste. Kanskje handlet dette i bunn og grunn bare om en skuffelse over at hun var ute av bildet?
Resten av helgen tilbrakte Jon sammen med foreldrene sine hjemme hos dem, istedenfor på hybelen sin nede i sentrum.
I måneden som fulgte var det tydelig at foreldrene hans ville holde meg utenfor alt som hadde med familien å gjøre, for jeg ble ikke invitert med på noe som helst av familiesammenkomster.
Dette gikk inn på Jon, og hver gang han hadde vært i kontakt med foreldrene sine, var han innbitt og åndsfraværende etterpå.
Jeg fryktet hvordan dette skulle påvirke oss og vårt forhold, men vegret meg for å ta opp temaet med ham. Til slutt var det likevel ingen vei utenom, og jeg spurte ham rett ut om jeg og min bakgrunn gjorde forholdet hans til foreldrene vanskelig, og om han ønsket å gjøre det slutt med meg.
«Jeg forstår at familien er viktig for deg, og jeg vet ikke om forholdet vårt kan fungere», sa jeg.
Måtte velge
Da saken ble satt helt på spissen på denne måten, kjente vi begge hvor feil et brudd ville føltes. Vi elsket hverandre, og ingenting kunne endre på det. Tvert imot ble vi bare knyttet tettere til hverandre på grunn av motstanden vi opplevde fra foreldrene hans.
Men da Jon fortalte foreldrene at vi skulle flytte sammen, ble situasjonen enda verre. De benyttet enhver anledning til å forsøke å påvirke ham.
Når han innimellom var hjemme hos dem på besøk, var aldri jeg velkommen, og når han kom hjem derifra, var han sliten og motløs. Han prøvde å få dem til å akseptere at han hadde tatt et valg, men de nektet og forsøkte å få ham til å endre mening. «For hans egen skyld», som de sa.
I det minste hadde jeg mamma. Hun syntes selvfølgelig at måten Jons foreldre oppførte seg, var helt forferdelig, men hun lot det aldri gå utover Jon.
Mens jeg var helt utelukket fra Jons familie, tok mamma imot ham med åpne armer.
Jon fridde, og jeg sa ja. Vi inviterte til forlovelsesfest, men hverken foreldrene hans eller de to søstrene hans kom. Det kom riktignok ikke som noen stor overraskelse, men nå gikk det for alvor opp for oss at Jon kunne komme i en situasjon der han giftet seg, uten å ha noen av sine nærmeste som gjester i bryllupet.
Han forsøkte å snakke med foreldrene om dette, men de var ikke til å rokke. Tvert imot: De truet med å gjøre ham arveløs dersom han giftet seg med meg.
Les også (+) Mannen min bodde hos den andre kvinnen i ett år. Så gjorde hun det slutt
Barnebarn
Med blandede følelser planla vi bryllupet. Jeg var livredd for at Jon en dag skulle gi meg skylden for at han mistet familien sin. Kunne forholdet vårt tåle dette?
Til slutt ble uroen inni meg så sterk at jeg insisterte på at vi skulle gå til en parterapeut. Hun fikk oss til å endre perspektiv og innse hvor urettferdig Jons foreldre behandlet ham, og at oppførselen bunnet i kontrollbehov, og ikke i kjærlighet for ham.
Etter dette gikk bryllupsplanleggingen mye lettere, og vi kunne fokusere på vår egen kjærlighet og lykke.
Ingen i Jons familie dukket opp i bryllupet, men senere skjedde det noe. Da jeg ble gravid, tok Jons eldste søster initiativ til å reparere forholdet mellom oss, og i dag har vi et riktig godt forhold til henne. Jon og jeg fikk to gutter, og de var hans foreldres første barnebarn.
Et par måneder etter at vi fikk vår andre sønn, fikk svigerfar hjerteinfarkt. Han overlevde, men denne dramatiske hendelsen endret hans syn på livet. Nå ville både han og svigermor treffe barnebarna sine.
Jeg vet ikke om de hadde tenkt å holde meg utenfor, men Jon gjorde det klart fra første stund at det ville være utelukket!
Svigerfar døde to år senere, etter et nytt infarkt. I løpet av disse to årene hadde vi sluttet en slags fred, og det er jeg utrolig glad for, ikke minst for Jons skyld. Guttene mine hadde i denne tiden vært til stor glede for bestefaren, og i løpet av disse årene klarte vi til og med å reparere noe av forholdet til svigermor.
Barnebarna, så vel som svigerfars bortgang, har gjort henne til en mykere person, og i dag har vi jevnlig kontakt med henne. Og vi omgås stort sett uten konflikter.
Jeg er glad for hele familiens skyld at vi er kommet dit vi er i dag, og jeg har klart å gi slipp på all bitterheten jeg kjente over å bli utestengt fra Jons familie.
De visste ikke bedre, og trodde de gjorde det som var best for sønnen. Min og Jons kjærlighet er sterkere enn noensinne, og jeg takker min lykkestjerne for at vi traff hverandre og at vi klarte å holde fast når det stormet som verst.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.