SAMTALE I NATTEN

«Du er kvin­nen jeg vil gif­te meg med», lovet han meg. Men da han kom hjem, hadde kjæresten en nyhet til ham

Vi hadde mistet kontakten, men møttes igjen mange år senere. Det ble ikke helt som jeg hadde drømt om.

Pluss ikon
ILLUSTRASJONSFOTO:
ILLUSTRASJONSFOTO: Foto: Getty Images
Sist oppdatert

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

En lør­dag for seks år si­den satt Ing­vild (47) i so­fa­en hjem­me sin lille leilighet med et glass rød­vin i hån­den og les­te om folks til­sy­ne­la­ten­de vel­lyk­ke­de liv på Face­book.

– Det sies at man skal gle­de seg på and­res veg­ne, åp­ner den net­te, blon­de da­men med et smil.

– Men å se alle de gla­de an­sik­te­ne på Facebook gjor­de meg heller ned­stemt. For hvor­for var ikke jeg én av dem? Det spur­te jeg meg selv om denne kvel­den, forteller hun.

Bak seg had­de hun en tøff skils­mis­se. Hun sav­net en å dele stort og smått med, og hun var uten egne barn. Der­med satt hun ale­ne til­ba­ke i en knøtt­li­ten lei­lig­het i ho­ved­sta­den og slet både med å tje­ne pen­ger som fri­lans­jour­na­list og med å hen­te livs­gle­den til­ba­ke.

– Jeg had­de ikke lyk­tes hver­ken i ar­beids- el­ler kjær­lig­hets­li­vet, og jeg føl­te meg ned­stemt ved tan­ken på det, de­ler hun ær­lig.

Hel­dig­vis er hun «født po­si­tiv», som hun sier, og der og da fant hun det lu­rest å log­ge seg av Face­book og alle de vel­lyk­ke­de glans­bil­de­ne som folk la ut på profilene sine der. I ste­det be­gyn­te hun å lese
in­ter­na­sjo­na­le ny­hets­ar­tik­ler. Der kom hun over en film­snutt som skul­le få henne til å sper­re opp øynene.

En­de­lig kon­takt

– Fil­men hand­let om mil­jø­vern, noe som opp­tar meg av hele mitt hjer­te. På eng­elsk ble det for­talt om en nord­mann som had­de star­tet et lo­ven­de mil­jø­pro­sjekt. Jeg stus­set litt, for det var da vit­ter­lig noe kjent med mannen som ble vist frem på filmen. Jeg spol­te meg til­ba­ke helt til starten av reportasjen og fant nav­net hans, og da rop­te jeg høyt i stu­en. Det var jo Har­ald fra bar­ne­sko­len! Jeg kun­ne nesten ikke tro det, for­tel­ler hun, og min­net får ansiktet hennes til å lyse opp.

– Hele 40 år et­ter at jeg sist så ham, duk­ket den sam­me bli­de gut­ten opp på In­ter­nett. Selv­sagt i en eld­re ver­sjon, men glim­tet i øy­ne­ne var akkurat det sam­me som jeg husket, sier hun.

Ing­vild for­tel­ler at Har­ald var ny i klas­sen da de gikk fem­te året på bar­ne­sko­len, og da han for­lot dem al­le­re­de året et­ter, så var hele klas­sen blitt en mye mer sam­men­svei­set gjeng.

– Han sat­te gla­de spor et­ter seg. Selv rek­tors tale på av­slut­nin­gen hand­let om Har­ald, denne unike gut­ten som fikk alle til å bli ven­ner, forteller Ingvild.

Et­ter­på flyt­tet han til USA sam­men med for­eld­re­ne sine.

– All kon­takt opp­hør­te, uten at jeg vet akkurat hvor­for det ble slik. Jeg glem­te ham ald­ri.

– Var du for­els­ket i ham?

– Utvil­somt, ler hun. – Men vi var for unge til at det var et tema. Jeg var dess­uten en vel­dig sje­nert jen­te.

– Hvor­for gjorde du ikke et søk et­ter ham på so­si­a­le me­di­er?

– Et­ter at Face­book ble po­pu­lært, had­de jeg sett et­ter ham der, men uten hell. Ikke før jeg for­søk­te igjen den­ne kvel­den. Da prøv­de jeg et nytt søk, og der var han, med ny­opp­ret­tet pro­fil.

– Skrev du til ham?

– Uten å nøle send­te jeg ham en mel­ding. Kort og godt en hil­sen fra en tid­li­ge­re klas­se­venn­in­ne som del­te hans in­ter­es­se for mil­jø­vern.

Sva­ret tik­ket inn fem mi­nut­ter et­ter­på.

Les også (+) Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten sex

Ikke sin­gel

Som henne, var Har­ald skilt, men han opp­lys­te om at han var i et for­hold som had­de vart i fem år.

– Uten blyg­sel be­skrev han også sitt siste min­ne om meg. Om hvor­dan det lan­ge, lyse hå­ret mitt blaf­ret i vin­den den som­mer­da­gen. Til og med den blå­grøn­ne far­gen på øy­ne­ne mine hus­ket han.

– Hvor­dan re­ager­te du på det?

– Jeg lik­te selv­føl­ge­lig at også han had­de tenkt på meg, smi­ler hun.

– Gut­ten jeg ald­ri glem­te var her­lig in­tens, og det føl­tes rik­tig. Sam­ti­dig var jeg redd for å bli så­ret. Han had­de jo en kjæ­res­te, men han ville li­ke­vel møte meg.

– Var ikke det et ty­de­lig stopp­sig­nal?

– Sik­kert. Men jeg sa til meg selv at tross alt så var de hver­ken gift el­ler bod­de sam­men …

Bare to uker se­ne­re fløy Har­ald til Oslo for å treffe Ing­vild.

– Han har ikke bodd her i Norge si­den han var barn, men han er her på for­ret­nings­reiser og har noe ­mø­ter innimellom, for­tel­ler hun.

Han sjek­ket inn på sitt fas­te ho­tell og in­vi­ter­te henne over på mid­dag.

– Først syv da­ger se­ne­re dro jeg hjem til meg selv igjen …

«Det må bli oss»

I dag kal­ler hun det «bit­ter­søt kjær­lig­het».

– Jeg ble spo­ren­streks for­els­ket i ham, og de varme fø­lel­se­ne ble gjen­gjeldt. Un­der den ryn­ke­te over­fla­ten så beg­ge den gut­ten og jen­ta vi en gang had­de vært. Sam­men ble vi fle­re tiår yng­re og lek­ne, for­tel­ler Ing­vild med et drøm­men­de blikk.

Ved ukens slutt lo­vet han uopp­ford­ret å gjø­re det slutt med kjæ­res­ten sin straks han kom hjem igjen. For­hol­det deres had­de visst hanglet len­ge.

– «Du er kvin­nen jeg vil gif­te meg med», sa han til meg, og jeg tvil­te ald­ri.

Men skjeb­nen ville det an­ner­le­des.

– Da han kom til­ba­ke, had­de kjæ­res­ten en ny­het til ham: Hun var gra­vid! Det var ikke plan­lagt …

– For­tal­te han om deg?

Hun ris­ter på ho­det.

– Hun vet ennå ikke om min ek­si­stens.

– Ble det slut­ten for dere to?

– Igjen ris­ter hun kraftig det blon­de hå­ret.

– Har­ald ble sam­bo­er og fikk en dat­ter. Han els­ker å være pap­pa.

– Els­ker han også bar­nets mor?

– Jeg tør sva­re nei, for jeg sto­ler på ham når han sier det. Men han har re­spekt for henne. Hun er en flott, klok dame, og hun er mor til bar­net hans. Min rol­le ble å være «den and­re kvin­nen».

– Hvor­dan opp­le­ver du det?

– Trist. Vi mø­tes nå og da, i smug. Men jeg er ikke vil­lig til å gi ham opp. Ennå har jeg håp om en vakker dag å bli hans «på or­dent­lig».

– Gror kjær­lig­he­ten un­der slike for­hold?

Spørs­må­let mitt hen­ter frem en brysk mine hos Ing­vild.

– Er li­vet noen gang ide­elt? smel­ler hun spør­ren­de til­ba­ke, før hun fort­set­ter: – Vår kjær­lig­het er sterk, ja, og for­hå­pent­lig har frem­ti­den en bedre løs­ning for oss alle.

Denne saken ble første gang publisert 26/08 2020, og sist oppdatert 15/08 2022.

Les også