Han fikk lov til alt, bare fordi han var så søt. Til slutt fikk jeg nok

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Når jeg gikk tur med den fire år gamle sønnen, Albert, stoppet fremmede opp og sa at han så ut som en liten engel med sine store blå, uttrykksfulle øyne og lyse krøller.

Når han smilte til dem, falt de fullstendig for ham.

Ingen engel

At Albert var søt, var der ingen tvil om. Men noen engel var han ikke. Problemet var at han allerede hadde lært seg å utnytte sjarmen sin til å slippe unna med omtrent med hva som helst. Men jeg kunne jo ikke gå i den fella.

Hvis vi for eksempel var ute og kjørte buss, og han ikke ville sitte stille, selv om jeg hadde bedt ham om det mange ganger, fikk han skjenn. Han kunne jo ikke ha skoene på samme sete som andre skulle sitte på.

Men det var meg de andre passasjerene så på med strenge blikk. Eldre damer kunne henvende seg til Albert og si at han jammen hadde en streng mamma.

Dette gjorde meg ganske frustrert. Det var tross alt min oppgave å lære sønnen min hvordan man skal oppføre seg når man er ute blant folk. Men alle andre ga ham inntrykk av at det burde være egne regler for ham.

En dag var vi i butikken. Albert stilte seg opp og så lengselsfullt på alt godteriet bak en glassvegg. Skumdelfiner lå side om side med kjærligheter og lakrisbåter.

Men selv om han maste, sto jeg fast på at han bare fikk lov å spise godteri til barne-TV på lørdager.

Da jeg hadde betalt for varene, rakte kassadamen likevel en lakrisbåt til Albert.

Før jeg rakk å protestere, hadde han puttet den i munnen. Jeg var målløs. Det kan godt hende at damen ikke kunne motstå Alberts store, blå øyne. Men jeg hadde akkurat sagt nei, så dette var jo ren sabotasje av barneoppdragelsen.

Enda en gang opplevde Albert at jeg sa nei, men at andre ikke respekterte det. Så hvorfor skulle han gjøre det?

En annen gang hadde vi vært i en leketøysbutikk. Der fikk Albert lov til å velge ett leketøy. Etter lang betenkningstid valgte han en bil. Men da vi kom hjem, trakk han en liten plastsjiraff opp av lommen. Han sa han kom til å ta den med seg fra leketøysbutikken.

Jeg forklarte ham at det ikke gikk an å gjøre slikt. For at det ikke skulle gjenta seg, bestemte jeg meg for at vi skulle gå tilbake til butikken neste dag og levere tilbake sjiraffen.

Men neste morgen var sjiraffen på underlig vis blitt borte. Albert påsto med sitt uskyldige blikk at han ikke visste hvor den var.

Jeg sa til slutt at vi uansett skulle gå tilbake og betale for sjiraffen. Da vi kom inn i leketøysbutikken, forklarte jeg hva som hadde skjedd. Mens jeg betalte 20 kroner for sjiraffen, sto Albert ved siden av meg, tydelig flau over situasjonen.

Ekspeditøren kikket ned på ham og sa at det jo var fryktelig synd at sjiraffen hadde forsvunnet, siden Albert var så begeistret for den. Så gikk hun av sted og kom tilbake med en ny sjiraff til Albert.

Les også (+) Pappas venner holdt løftet sitt og tok seg av Vidar

Verdens verste mor

Men nå var grensen nådd for meg. Hvordan skulle den lille sønnen min lære at han slett ikke skal stjele når ekspeditøren rett og slett belønnet ham for det?

Jeg insisterte på at Albert ikke skulle få med sjiraffen hjem.

Damen sendte ham et medlidende blikk, som om han hadde verdens verste mor. Jeg rettet ryggen, tok Albert i hånden og forlot butikken.

Da vi kom hjem, løp han inn på rommet sitt. Sjiraffen vi nå hadde betalt for, dukket på mirakuløst vis opp igjen.

I dag er Albert er 19 år, og det er lettere å le av det hele. Selv om jeg den gangen hadde problemer med å få lov til å oppdra min egen sønn, har han endt opp som en fornuftig, ung mann.

Han skjønner utmerket godt hva som er rett og galt. Men hvis jeg ikke hadde kjempet for å få lov til å lære ham det den gangen, vet man aldri hva som kunne ha skjedd. Kanskje hadde de som så så strengt på meg den gangen, gjort det mot Albert nå?