DE BLÅ SIDENE

Jeg var for ung til å forstå at mannen jeg giftet meg med var psykopat

Hver gang jeg le­ser om psy­ko­pa­ter, blir jeg glad. I dag er dette blitt en velkjent dia­gno­se. Som ung viss­te jeg ingen ting om det. Da jeg ble gift med en mann uten em­pa­ti, trod­de jeg at det var meg det var noe galt med.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN: Illustrasjonsfoto.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN: Illustrasjonsfoto. Foto: Getty Images
Sist oppdatert

Jeg har bodd alene de sis­te fire åre­ne. Et­ter et langt ek­te­skap, mis­tet jeg man­nen min da han døde av et akutt hjer­te­in­farkt. Det skjed­de så brått at det var et sjokk, men nå ny­ter jeg hver­da­gen ale­ne.

For før­s­te gang i li­vet har jeg en til­væ­rel­se uten en som hak­ker på meg og gir skjenn og kor­rek­sjo­ner.

Mitt første forhold

Li­vet med Kåre var van­ske­lig. Al­le­re­de da vi gif­tet oss, 20 år gam­le, gikk vi inn i hver vår rol­le. Jeg som den sva­ke, dum­me og uvi­ten­de, og han som den per­fek­te.

Det nyt­tet ikke å si til ham at han tok feil, for han snud­de på alt jeg sa, og det end­te med at jeg var den som had­de vært dum og uvi­ten­de.

All­tid ble skyl­den min, hvis det var uenig­he­ter mel­lom oss.

Jeg var bare 18 år da jeg ble kjæ­res­ten hans. Han var den før­s­te gut­ten jeg var sam­men med, og det føl­tes så stort og fan­tas­tisk at han, som var så selv­sik­ker og viss­te så mye, vir­ke­lig vil­le ha meg. Jeg var stolt da jeg for­tal­te ven­nin­ne­ne mine at vi had­de et for­hold.

Kåre var ikke høyt ut­dan­net, og han job­bet i en båt­­butikk. Li­ke­vel had­de han kunn­skap om alt mel­lom him­mel og jord.

Det im­po­ner­te meg at han all­tid had­de svar og løs­nin­ger på ting. I dag ser jeg at jeg var et naivt barn den gangen. Det var ikke til­fel­dig, for både mo­ren og fa­ren min var tvers gjen­nom snil­le men­nes­ker som ald­ri så noe vondt i and­re. Det falt dem ikke inn å si noe ne­ga­tivt om kjæ­res­ten min.

Han hadde vetorett

Or­det psy­ko­pat ek­si­ster­te ikke i min opp­vekst. In­gen snak­ket om per­son­lig­hets­for­styr­rel­ser og per­so­ner uten em­pa­ti og god­het.

Der­for viss­te jeg ikke at sli­ke men­nes­ker fan­tes. Det enes­te jeg viss­te, var at noen ble psy­kisk syke. Men da var de ofre, og hvis det var slik, bidro man med eks­tra om­sorg og hjelp.

I be­gyn­nel­sen så jeg på det som et pluss at man­nen min var psy­kisk sterk. Jeg be­und­ret selv­sik­ker­he­ten hans.

Men sam­ti­dig led jeg litt, for han gjor­de meg usik­ker. Hvis jeg viss­te sva­ret på noe, tur­te jeg li­ke­vel ikke å si det høyt, i til­fel­le det var feil. For hvis jeg sa noe som var galt, fikk jeg vite hvor lite kunn­skap jeg had­de. Da suk­ket han høyt og tok seg til pan­nen i for­tvi­lel­se over hva jeg kun­ne finne på «å lire ut av meg».

Jeg gif­tet meg med en mann som had­de ve­to­rett og ald­ri tok feil.

Jeg sa ja til å els­ke en mann som sji­ka­ner­te og hå­nte meg, og som sann­syn­lig­vis ikke var or­dent­lig glad i meg. Al­le­re­de da jeg gikk gra­vid med vårt før­s­te barn, føl­te jeg meg trist og en­som. Han tok in­gen spe­si­el­le hen­syn til meg, strøk meg ikke over ma­gen.

Han slo bare fast at det ikke er noen syk­dom å være gra­vid.

Så sår­bar jeg var! Jeg var engs­te­lig for at noe var feil med bar­net jeg bar på, men kun­ne ikke åpne meg over­for man­nen min. Gjor­de jeg det, ble han sint og ir­ri­tert og kal­te meg hys­te­risk og tå­pe­lig. Bare hvis han øns­ket å ha sex, vil­le han være nær meg.

Han for­sto ikke at jeg treng­te nær­het og trygg­het i en ny si­tua­sjon. Jeg lær­te meg tid­lig å set­te pris på det de gangene han ikke sa noe, for det be­tyd­de at det jeg had­de gjort el­ler sagt, var ak­sep­tert som bra nok.

Klandret meg selv

Det er lett å være et­ter­på­klok. For­ nå vet jeg mas­se om psy­ko­pa­ti, og jeg ser at jeg skul­le ha gått fra ham al­le­­rede den gan­gen, men jeg ble. Jeg trod­de at det var meg det var noe galt med – at han had­de rett når han sa at jeg var skjør og dum.

Vi fikk tre barn sam­men. Jeg bar frem tre ny­de­li­ge barn, som be­tyd­de alt for meg. Dess­ver­re klar­te han hver­ken å els­ke dem el­ler meg be­tin­gel­ses­løst. Bare hvis vi gjor­de og tenk­te som han øns­ket, var han for­nøyd med oss.

Jeg har kland­ret meg selv mye for åre­ne med ham, for at jeg ikke var sterk nok til å stil­le meg på bar­nas side og kon­fron­te­re fa­ren de­res. I ste­det sa jeg meg enig med ham.

Det gjaldt i grun­nen i alle slags si­tua­sjo­ner. Men det jeg hus­ker best, er når de var met­te el­ler ikke lik­te sma­ken på ma­ten de fikk, og han tvang dem til å spi­se opp, selv om de føl­te seg syke av det. Jeg krevde at de skulle gjøre som pap­pa sa, selv om jeg syn­tes at det var fryk­te­lig.

Et annet eksempel er når ven­ne­ne de­res fikk være ute til et visst tids­punkt, og han krev­de at de skul­le kom­me hjem to ti­mer tid­li­ge­re. Det var ikke rom for for­hand­lin­ger.

Kåre for­lang­te av bar­na at de var stil­le, flin­ke på sko­len og hjelp­som­me hjem­me. Hvis de had­de lært noe nytt og kom med nye tan­ker og be­trakt­nin­ger, slo han det ned med en gang og spurte sint hvem som læ­rte dem det­te vå­set. Så fikk de hans sann­het, og den var udis­ku­ta­bel. Barna lær­te seg tid­lig å ikke motsi fa­ren sin. De ble som meg.

Hjernevasket

Et­ter at Kåre døde, er det kom­met frem mye bit­ter­het, og den ram­mer meg også.

Jeg kan ikke kland­re dem, for jeg sat­te meg ikke opp mot ham for de­res skyld, slik jeg bur­de ha gjort.

Det vi mang­let på den ti­den, var his­to­ri­er om psy­ko­pa­ti og psy­ko­pa­ter. Da jeg en­de­lig, et­ter mer enn 20 års ek­te­skap, les­te en vir­ke­lig­hets­his­to­rie om en kvin­ne som had­de det som meg, falt alle brik­ke­ne på plass.

Da så jeg plut­se­lig at man­nen min ikke var nor­mal, og at de fø­lel­se­ne jeg had­de holdt nede, for­tjen­te å bli tatt på al­vor. Men det var én ting å se det­te, og noe helt an­net å hen­te styr­ke til å gå fra ham. Jeg var så kuet at jeg ikke klar­te å mo­bi­li­se­re kref­ter til det.

Jeg fort­sat­te å gå på sil­ke­sok­ker og lot meg un­der­tryk­ke. Også et­ter at bar­na flyt­tet ut, holdt jeg fast i den over­drev­ne re­spek­ten for ham. Han var en ra­sist, men jeg tur­te ikke å si ham imot når han sa at Norge bur­de ha vært luk­ket for nye lands­menn. Det gjor­de at ven­ne­ne våre trod­de at jeg var som ham.

Jeg var hjer­ne­vas­ket, det ser jeg nå. Gjen­nom dis­se åre­ne had­de jeg fle­re pe­ri­oder da jeg had­de det leit. Jeg gråt mye, men det var in­gen trøst å få. Han for­søk­te ikke en­gang å for­stå meg. I ste­det la han ut om hvor utro­lig slit­somt det var for ham å ha en «grine­kjer­ring». Han ha­tet svak­het.

Sterk. Do­mi­ne­ren­de. Ego­sen­trisk. Uten fø­lel­ser for and­re.

Med et stort be­hov for å rak­ke ned på and­re og frem­he­ve seg selv, tu­ret mannen min frem. Bu­tik­ken han et­ter hvert ble in­ne­ha­ver av, var et be­ryk­tet sted å jobbe. In­gen holdt ut med hans krav og mis­nøye. Bare én med­ar­bei­der holdt ut og var der gjen­nom man­ge år. Hun var en dame som var like usik­ker som meg.

Les også (+) Jeg hadde akkurat sendt ut bryllupsinvitasjoner. Så dukket min gamle flamme opp

Umulig å bli lykkelig med en psykopat

Da Kåre døde, falt jeg først sam­men. Han var den ster­ke som had­de holdt hver­da­gen vår sam­men, og jeg klar­te ikke å se hvor­dan jeg skul­le kla­re å bo ale­ne.

Men så kom de gam­le ven­nin­ne­ne mine på ba­nen, og bar­na kom på be­søk mye of­te­re. Grad­vis ble li­vet mitt mye gla­de­re.

I dag fø­ler jeg at jeg øde­la li­vet mitt ved å bli i ek­te­ska­pet. Av hen­syn til bar­na mine bur­de jeg ha for­latt man­nen min.

Nå hå­per at jeg kvin­ner som le­ver i ek­te­skap med skjev makt­for­de­ling, le­ser his­to­ri­en min og tar af­fæ­re. Det er umu­lig å bli lyk­ke­lig sam­men med en psy­ko­pat.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Denne saken ble første gang publisert 12/11 2020, og sist oppdatert 09/01 2023.

Les også