SAMTALE I NATTEN
Fosterfamilien ville ikke ha meg da de ikke fikk mer penger for meg
Maria (48) vokste opp som fosterbarn med liten tro på seg selv.
– Det måtte en lærepenge til før jeg forsto at ikke alle ville meg vondt, forteller hun.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Vil du fortsatt tilhøre oss? spurte fostermoren min da jeg var 19 år. Jeg kan ennå huske at skuldrene min krøp fremover og ryggen bøyde seg. Av skam, tror jeg, forteller Maria.
– «Tilhøre», tenkte jeg. Er jeg andres eiendom? Riktignok var fosterforeldrene mine, de siste av mange, snille, men inni meg var jeg aldri trygg på at de egentlig ønsket meg. «Jeg er jo ikke deres unge», tenkte jeg, «men bare en de har forbarmet seg over for pengenes skyld. Og nå får de ikke flere kroner på grunn av alderen min.» Jeg ville ikke være til bry, og derfor svarte jeg nei, forteller hun.
Uken etter flyttet Maria ut. Det skulle bli vanskeligere enn hun hadde trodd.
Ville klare seg selv
Hun skyver håret bak ørene og drar pusten dypt, før hun igjen henter oss flere år tilbake i tid.
– Jeg flyttet til en ukoselig hybel og fant en jobb på et gatekjøkken. Jeg måtte jo ha penger til å betale husleien. Egentlig skulle tiden ha blitt brukt til lekser. Jeg hadde bare noen måneder igjen på videregående ...
Så langt tilbake hun kan huske, har Maria vært et «barnevernsbarn».
– Begge mine biologiske foreldre var både alkoholikere og narkomane. Jeg vokste opp i en mindre by, hvor alle visste hvem de var og hvem jeg var datter av. Selv om barnevernet overtok ansvaret for meg som ettåring, sier hun.
Lausungen
I årene som fulgte bodde hun hos mange forskjellige familier.
– Kanskje fordi jeg allerede som knøttliten ble en ramp? spør hun og smiler.
– Jeg fikk tidlig følelsen av ikke å være verdt noe. Det føltes som om jeg hadde et brennemerke i pannen hvor det sto «lausunge».
– Var ikke foreldrene dine sammen?
– Bare da jeg ble skapt, sier hun med et skjevt smil.
– Ellers var de ikke noe par, nei.
– Hadde dere ingen kontakt?
– Aldri. De viste ingen som helst interesse for meg. Det var heller aldri i mine tanker å bli kjent med dem. De var en del av rusmiljøet i byen vår, folk jeg skyndte meg forbi på gaten. Senere døde de av misbruket sitt, og helt ærlig: Det gikk ikke inn på meg.
Maria vrir seg litt på stolen og sier at hun alltid har følt seg utenfor.
– Jeg var bitter på dem for det, men som voksen har jeg kvittet meg med den følelsen.
– Fantes det ingen fordeler for deg under oppveksten?
– Utseendet mener du?
Svaret kommer kontant. Kanskje ikke så rart, for selv nå i moden alder er hun slående vakker.
– Kombinasjonen av å være «lausunge» og se ut som en blanding av Marilyn Monroe og Bo Derek var snarere en ulempe. Selv et par av de mannlige lærerne på skolen klådde på meg. Det fantes ingen «Metoo» på den tiden. Hverken jevnaldrende gutter eller disse gamlingene fikk riktignok lurt meg med på det de ville ...
– Hadde du noen å prate med? Gode venner?
Hun ler til svar.
– Mennesker er noen rare dyr. Vi kan virkelig være onde mot hverandre. Jeg var en ensom ulv både på skolen og hjemme. Som voksen er jeg selv blitt lærer og holder et øye med barn som ser ut til å falle utenfor miljøet. For det gikk heldigvis bra med meg. Noen måneder etter at jeg flyttet ut, skjedde noe som forandret meg.
Les også (+) Mannen min er humørsyk og ustabil. Jeg orker ikke mer
De vil ha meg!
Tilbake til da hun var 19 år gammel.
– Jeg slet med å skaffe nok penger til å bo for meg selv. Det ble en ond sirkel. Barnevernet avskrev meg, og skolen informerte om at hvis ikke karakterene ble bedre, måtte jeg gå om igjen. I mellomtiden svettet jeg over frityrgryten på gatekjøkkenet og visste ikke mine arme råd. Uten å være spesielt troende, spurte jeg ofte Gud: «Er dette alt du har å tilby?»
– Hvorfor ga du ikke de siste fosterforeldrene en ny sjanse?
– De ga i hvert fall meg en ...
Hun smiler lurt, tar en slurk kaffe og lar den siste setningen fylle luften med spenning.
– Rundt en måned før eksamenstiden startet, banket jeg nervøst på døren deres. «Ååååh, Maria!» var min mors spontane velkomst. Hun åpnet armene og dro meg inntil seg. Bak henne kom faren min
– jeg har siden kalt dem det – løpende og slo armene rundt oss begge. Mamma Tove ringte også de to eldre biologiske barna deres, som samstemt jublet over at jeg var tilbake. De omsluttet meg med kjærlighet, og endelig evnet jeg å stole på dem. Å flytte ut og gjøre mine egne erfaringer ble en nyttig modningsprosess. Heldigvis lot de meg få gå igjennom den uten å oppsøke meg, selv om det var det de hele tiden hadde lyst til å gjøre, forteller hun.
I dag er Maria lykkelig gift og har to gutter i 20-årene og en fosterdatter på 17.
– Mor og far er også verdens beste besteforeldre. Jeg er dypt takknemlig for deres kjærlighet. De er mine forbilder.
Det er nå et par år siden Maria selv påtok seg rollen som fostermamma.
– Det nye tilskuddet i familien beriker oss alle. La oss håpe at hun som meg blir en harmonisk og glad voksen.
Les også (+) Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten sex