Mannen min forlot meg og barna. Jeg var knust, men drømte bare om å få ham tilbake. Så tok livet mitt enda en uventet vending

Da Atle dro fra meg, falt hverdagen min i grus. Barna våre var fem, syv og ti år gamle.

Vi var midt i den travleste tiden som familie. Jeg var i full jobb, tok mesteparten av husarbeidet og var den av oss som fulgte opp barna mest. Likevel valgte han å forlate meg.

Han, som hadde hatt det så godt. Som i mange år hadde kommet hjem til ferdig middag hver dag, som fikk klærne sine vasket og brettet sammen, som fikk sitte i sofaen og se på TV mens jeg la barna. Det var han som ikke ville mer.

Hadde møtt en annen

Det var uforståelig, og jeg var knust. Nederlaget over å miste ham som jeg hadde gjort alt for, føltes uoverkommelig.

Vennene rundt oss sa han var en drittsekk. De forsto det heller ikke. At han, som hadde meg og var så heldig, bare kunne gå på den måten, gjorde dem sint og opprørt.

Jeg hadde masse støtte i denne tiden. Mannen min hadde møtt en annen, som også nylig hadde forlatt sin ektefelle. Det var et svik.

Gode venninner kom hjem til meg, og de fortalte meg i klartekst hva de syntes. Atle hadde bedratt meg. Mens jeg hadde gått hjemme og slitt, hadde han kost seg i en annen kvinnes armer.

Likevel var jeg drevet av ett stort ønske: Å få ham til­bake. Jeg ville ha familien min hel igjen. Uten det kunne jeg ikke bli lykkelig. Når kvelden kom og barna var i seng, bare gråt jeg. Jeg savnet å høre pusten til mannen min i senga ved siden av meg. Jeg lengtet etter å se ham sitte i sofaen og se på fjernsyn.

Jeg var knust

Det siste året har vært mitt livs største prøvelse. Jeg har gått i megling hos en familierådgiver, men overfor meg satt en mann som sa at han ikke lenger var glad i meg.

Han sa at det ikke var noen vits i å megle, for han hadde bestemt seg. Samme hva som kom ut av meglingen, sto han på valget sitt.

Jeg gråt da også.

Jeg fikk aldri svar på hva jeg hadde gjort galt. Jeg visste at jeg ikke hadde gjort annet enn å gjøre livet hans bra, og at årsaken ikke handlet om meg. Det var den andre kvinnen som var årsaken. Da jeg sa det, ristet han på hodet og benektet det.

Han sa at det handlet om hans følelser, lenge før han møtte henne. Han var ikke lykkelig.

At jeg ikke engang hadde klart å gjøre mannen min lykkelig etter å ha gitt ham tre skjønne barn, var ubegripelig og grusomt sårende.

Han satt rett overfor meg og hadde ingen ting godt å si, utover at jeg var en arbeidsom dame og en god mor. Til og med det opplevde jeg som sårende. Jeg var knust.

Drømte om at han skulle ta meg tilbake

I måned etter måned gikk jeg og bar på denne ene drømmen om at Atle skulle komme til fornuft og be om tilgivelse.

Min aller beste venninne sa at det aldri kom til å skje. Hun hadde sett hvor forelsket han var i den andre. Hun hadde hørt at han overøste henne med blomster og gaver. Han, som aldri var så sjenerøs mot meg, tok henne med på romantiske middager på fine restauranter. Hele tiden fikk jeg nye ting å sørge over.

Jeg følte meg mislykket, alene og sveket.

Jeg tok meg sammen på dagtid når jeg var sammen med barna mine. De spurte om pappa kom hjem igjen. Jeg sa at han kanskje gjorde det en dag, men at det ikke var sikkert.

Jeg forklarte at mammaer og pappaer noen ganger vokser fra hverandre. De er ikke lenger glad i hverandre på den måten mammaer og pappaer skal være.

Sammen med dem klarte jeg å smile. Heldigvis.

Når jeg ser tilbake nå, føles det rart å tenke på hvor sterkt jeg ønsket at alt skulle bli som før igjen. Jeg lå i sengen og drømte om at det skulle ringe på døren. Utenfor sto Atle med en stor bukett blomster, han gråt og ba om tilgivelse.

I drømmen åpnet jeg armene mine, og ord var overflødige. Det var en lykkelig drøm. Det var dette jeg håpet skulle skje i virkeligheten også.

Les også (+) Vi har aldri bodd sammen, likevel har vi tre barn

Livet tok en vending

12 måneder er lang tid. Han var kjæresten til en annen kvinne i denne tiden, men så fikk jeg høre av andre at hun ikke lenger var sikker på om hun ville ha ham.

Bestevenninnen min sa at hvis han kommer til­bake fordi hun kaster ham ut, får du ikke lov til å la ham komme hjem. Men jeg kunne ikke love henne det. Jeg ville fortsatt ha ham. Det var hva jeg trodde.

Heldigvis tar livet vendinger som du ikke er i stand til å forutse. Jeg kom i snakk med en far i barnehagen. Han hadde vært utsatt for det samme som meg. Det kjentes godt å dele frustrasjonen med en som forsto hva jeg snakket om. Også han ønsket at ting skulle ordne seg.

En kveld for tre uker siden skjedde det jeg hadde drømt om så mange ganger. Etter at barna hadde lagt seg en kveld, ringte det på døren. Da jeg åpnet, sto Atle utenfor. Han spurte om å få komme inn. Han hadde ingen blomsterbukett i armene, men så blek og sliten ut. Jeg ba ham komme inn.

Han brast sammen i gråt og sa at han hadde gjort sitt livs største tabbe. Han spurte om jeg trodde at vi kunne forsøke å finne tilbake til hverandre igjen.

Jeg satt og så på ham. Og plutselig gikk det opp for meg at han ikke var lei seg fordi han angret. Han var trist fordi han var forlatt av den andre. Han var knust fordi hun hadde avvist ham. Han taklet ikke å være alene, og derfor oppsøkte han meg.

Jeg ble sint. Jeg ble så sint som jeg aldri har vært. Jeg spurte hvordan han våget å komme hit etter et år og foreslå noe slikt.

Hadde han i det hele tatt tenkt på hva han gjorde mot meg og barna da han gikk? Jeg var iskald i stemmen da jeg sa dette.

Da han noen minutter senere gikk ut døren, følte jeg et akutt behov for å le. Og jeg lo en befriende latter. Det kjentes som om jeg endelig var blitt sterk og fri.

Kommer ikke til å tilgi ham

Nå har Atle bedt om tilgivelse tre ganger, men jeg vet at jeg ikke kommer til å tilgi og gå videre med ham. Jeg fortjener bedre. Jeg vil ikke være en reserveløsning.

Jeg vil ikke være den livsledsageren han velger fordi han ikke fikk den han elsker. Nei!

Han ser ut som en skygge av seg selv fordi han er så langt nede. De siste ukene har han bodd hos den gamle moren sin. Også hun spør om jeg ikke kan tilgi. Men jeg kan ikke det, for jeg er ferdig med ham som mann. Det han gjorde mot meg, kan ikke plastres på eller leges. Jeg har gått videre i det livet han sendte meg ufrivillig ut i.

Da jeg fortalte den andre pappaen i barnehagen om hva som skjedde, sprakk ansiktet hans opp i et stort smil. Han sa at han heller ikke ville ha ekskona tilbake.

I går ba han meg på middag, og jeg er fylt av glede og forventning. I fremtiden skal jeg gi meg selv det jeg fortjener. En som ikke fortjener meg, skal heller ikke få ha gleden av å være nær meg. Dette kalles å ha selvrespekt.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.