Barndomsvenninnen min inviterte meg med på hyttetur. Den siste dagen røpet hun hemmeligheten sin

Med rennende tårer deler Unni minner hun aldri glemmer. Det skjedde noe helt spesielt i fjor påske.

– Vakre, utadvendte og omtenksomme Tina og jeg vokste opp i hvert vårt hus i samme lille gatestubb. Vi ble født med to dagers mellomrom. Det var naturlig at vi ble bestevenninner. Opp gjennom årene hadde vi uendelig mye moro sammen. Selv om vi mer og mer merket at vi var ulike.

Tina var den som alltid tryllet frem smil hos oss andre. Omsorgsfull som Moder Theresa, ifølge Unni.

– Tina var den som forelsket seg intenst i tenårene. Skole­flink var hun også, og hun innfridde drømmen om å bli barnelege. Hennes ønske om å få egne barn ble dessverre aldri oppfylt.

– Hvordan vil du beskrive deg selv?

Unni stryker det lange, blonde håret bakover og tenker seg om.

– Helt fra vi var små knyttet hun lettere kontakt med andre enn meg. Jeg er nok mer skeptisk av natur og kan virke hard. Som forretningskvinne fungerer det bra, smiler hun, – men privat har jeg det siste året forandret meg.

Hytteturen

Som voksne hadde venninnene lite kontakt.

– Mens Tina var oppslukt av jobben, og først fant sin store kjærlighet for fire år siden og ble samboer, ble jeg tidlig gift og fikk et barn, Celine. Å velge Tina som hennes gudmor var klokt. De to kom hverandre veldig nært. Datteren min ble også båndet mellom oss.

Det var Celine som fortalte Tina at «pappa har funnet en annen og flyttet ut. Mamma er fryktelig lei seg».

– Tina ringte meg sporenstreks og sa: «Du blir med Lars og meg på hytta! Det var ikke et spørsmål. Hun visste at Celine skulle til farmoren.

Det skulle bli siste hyttetur med barndomsvenninnen.

På påskefjellet klarte den andre å lokke frem smilet hos Unni.

– Hun hadde en egen evne til det, sier hun vemodig.

– Sammen med henne ble smerten over å bli forlatt lindret.

De gikk på ski, nøt solen, spilte spill, spiste, pratet og lo.

– Det varmet å se Lars sin omsorg for henne. Jeg kjente ham ikke så godt.

Først den siste dagen røpet barndomsvenninnen sin egen hemmelighet.

– Mens Lars var ute på ski, gikk hun rett på sak: «Jeg har kreft. Det ble oppdaget for sent …». Jeg ble sittende og måpe. Da jeg ikke fant ordene å si, slo jeg armene hardt og lenge rundt den tynne kroppen.

– Virket hun syk?

– Overhodet ikke! Det var en aggressiv form for hudkreft.

Uventede følelser

Allerede to måneder senere ble venninnen gravlagt.

– Lars og jeg var hos henne hver dag til det siste.

Hun lar tårene renne fritt. Sorgen og savnet er stort.

– Vi har funnet stor trøst hos hverandre. Ingen av oss hadde ventet at følelsene også skulle utvikle seg til noe mer … Jeg er forelsket i min venninnes samboer.

Hun puster dypt.

– Det er umulig ikke å bli glad i ham. Også Celine er det. Veldig. Som Tina har han stor omsorg for andre. Flott å se på er han også, men overhodet ikke opptatt av det. Han er en jordnær, sunn og god friluftskar.

Det er ingen tvil om at følelsene for ham er sterke.

– Som Tina gjør han meg til et bedre menneske, men han er jo hennes! Er det lov å ha slike følelser for ham?

Engelen Tina

Det har ikke vært rom for å stille mange spørsmål.

– Er følelsene dine gjengjeldt?

– Ja, vi har snakket om det, sier hun.

– Har dere gjort mer enn å prate om det?

Hun smiler av formuleringen.

– Den fysiske tiltrekningen er også sterk, bekrefter hun, -men enn så lenge har vi ikke levd den ut.

Hun bøyer seg frem etter vinflasken.

– Er det i orden å fylle på? Jeg har ikke som vane å betro meg. Det er krevende.

Med vinglasset i hånden sier hun:

– Tina er en engel. I ettertid er det slik jeg ser henne for meg.

Hun leter etter ord å forklare med.

– Tenk å trøste meg med en dødsdom hengende over seg! Den gaven har gjort meg mykere som menneske. Kanskje hadde hun også en baktanke med å føre Lars og meg sammen? lurer hun på.

– En indirekte tillatelse til at dere blir et par?

– Lars mener hun ville ha ønsket det. «Jeg kan se henne for meg med englevinger og et stort smil», har han sagt.

– Likevel nøler du?

– Kanskje jeg er redd for å ødelegge vennskapet? Han har knapt rukket å sørge over henne.

Les også (+) Profilbildet var uklart, men jeg avtalte å møte ham

Ja til kjærligheten

Hun forteller at de kommuniserer godt – også om dette.

– Nøler han?

– At Lars ikke gjør det, skyldes trolig at hans personlighet er enda rausere? sier hun selvkritisk.

– Han sier at hans kjærlighet for Tina og alt de to delte, vil leve videre med ham. Nå er han lykkelig over å ha blitt berørt av kjærligheten på nytt. Han mener det ville ha gledet henne.

Unni innrømmer at hun også bekymrer seg for hva andre, familie og venner vil mene om at de blir et par.

– Er det respektløst å bli sammen knapt ett år etter at Tina døde? spør hun seg selv snarere enn meg.

Grublende på spørsmålet sipper hun videre på vinen.

Mot slutten av kvelden slår hun modig fast:

– Om vi kunne ha spurt Tina om lov til å bli et par, tror jeg hun ville ha smilt nikkende. Mot slutten sa hun til oss: «Pass godt på hverandre – også Celine!»

Lars har invitert både mor og datter på hyttetur.

– Hva blir svaret?

– Takknemlig grep Tina hvert øyeblikk av livet. Det vil også jeg bli enda flinkere til. Til også min datters glede blir derfor svaret: «Ja, takk, til begge deler!» Både hyttetur for tre og en modig start som Lars sin kjæreste.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.