De blå sidene

Skilsmissen kom som lyn fra klar himmel. Nå er jeg fanget i en spiral jeg ikke klarer å komme ut av

I ungdomstiden forelsket jeg meg i et sett, men da jeg giftet meg, falt jeg til ro. For en stund. For da min mann ville skilles og flyttet, kom ensomheten og rastløsheten over meg. Så da bar det ut på byen i en ustanselig jakt på menn og forelskelse.

Pluss ikon
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN: Illustrasjonsfoto.
HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN: Illustrasjonsfoto. Foto: Getty Images
Sist oppdatert

Min sis­te flam­me, Leif, had­de gjort det slutt, og nå ring­te jeg des­pe­rat rundt for å få ut­løp for frustrasjonen. Men in­gen had­de tid til å høre på meg, og jeg skjøn­te godt hvor­for.

De sis­te tre åre­ne had­de jeg kas­tet meg inn i det ene for­hol­det et­ter det and­re, og alle end­te med for­tvi­lel­se og kjær­lig­hets­sorg.

I star­ten stil­te alle ven­nin­ne­ne mine opp. De slo ring om meg, trøs­tet, in­vi­ter­te meg ut, var­tet opp med fer­dig­la­gde mid­da­ger og viss­te ikke hva godt de kun­ne gjø­re for meg. Kveld et­ter kveld øste jeg ut av meg min for­tvi­lel­se og vre­de over å ha blitt sve­ket og for­latt.

Alle var hjer­tens eni­ge i at man­nen som had­de for­latt meg var en psy­ko­pat med sterkt svek­ke­de sjels­ev­ner.

Det var en skils­mis­se som sendte meg ut i dette livet. I 11 år lev­de jeg i et nor­malt, om enn nok­så stil­le­stå­en­de ek­te­skap. Jeg var for­nøyd med li­vet og krev­de ikke mer. Job­ben min tok mye ener­gi, og dat­te­ren vår, Thea, be­tyd­de alt for meg.

Og selv om det ene ek­te­ska­pet et­ter det and­re gikk i opp­løs­ning i ven­ne­kret­sen vår, tenk­te jeg ald­ri at Steinar og jeg kom til å skil­le lag.

Men så en dag be­kjen­te Steinar at han had­de hatt et for­hold gå­en­de i lang tid, og at han nå øns­ket å sat­se på den­ne nye da­men. Kort tid et­ter flyt­tet han ut, og vi ble eni­ge om at Thea skul­le bo en uke hos hver av oss. Jeg var 35 år gam­mel og måt­te be­gyn­ne en ny fase i li­vet mitt.

I alle de åre­ne jeg var gift, had­de jeg vært en hjem­mets kvin­ne, men ung­doms­ti­den min had­de vært tem­me­lig vil­ter. Før jeg møt­te Steinar, var jeg gan­ske ut­age­ren­de.

– Du skif­ter kjæ­res­ter like hyp­pig som du skif­ter un­der­tøy!, sa mam­ma ofte med en opp­gitt mine.

Hun had­de et po­eng, for jeg var ikke ak­ku­rat sta­bil.

For­els­kel­se­ne kom lett, men holdt ikke len­ge. Kjæ­res­ter kom og gikk, men slik er jo ung­doms­ti­den, og jeg skil­te meg på in­gen måte ut fra ven­nin­ne­ne mine. Og da jeg gif­tet meg, var jeg uan­sett helt sik­ker på at jeg var hund­re pro­sent fer­dig med det­te li­vet.

Men så kom skilsmissen, og rast­løs­he­ten grep meg raskt et­ter at Steinar flyt­tet ut. De uke­ne jeg had­de Thea hos meg, gikk det greit, men når hun var hos Steinar, kom en­som­he­ten. Jeg var ikke vant til å sit­te hjem­me ale­ne. Så i ste­det for å sit­te der de­pri­mert og en­som for­an fjern­sy­net ble jeg med sing­le ven­nin­ner ut på byen.

Jeg kjøp­te nye, fine klær, gikk til fri­sø­ren og føl­te meg ung og at­trak­tiv igjen. Det var her­lig for selv­til­li­ten å få opp­merk­som­het og kom­pli­men­ter fra menn.

– Hvor har en flott dame som deg gjemt seg hen? fikk jeg høre, og or­de­ne gikk rett hjem. Jeg had­de fort­satt dra­get!

Al­le­re­de en av de før­s­te kvel­de­ne jeg var ute, møt­te jeg Jonas, en kjekk mann som var noen år yng­re enn meg. Og ak­ku­rat som da jeg var ten­åring, storm­for­els­ket jeg meg spon­tant.

I lø­pet av den må­ne­den for­hol­det vårt var­te, en­set jeg ikke noe an­net enn ham. Jeg tenk­te på Jonas døg­net rundt, sov lite og var ukon­sen­trert på jobb.

Les også (+): – Pappa forlot oss. Da jeg fant ham igjen, fortalte han den sjokkerende hemmeligheten

Thea mer­ket at noe var an­ner­le­des

– Hva har skjedd med deg, mam­ma? Du vir­ker så stres­set, be­mer­ket hun.

Et­ter en må­ned gjor­de Jonas det slutt. For­hol­det ble for tett for ham. Fra å sve­ve på en ro­sen­rød sky, stup­te jeg rett ned i en bunn­løs kjær­lig­hets­sorg.

Jeg or­ket in­gen­ting og kas­tet meg på te­le­fo­nen til ven­nin­ne­ne mine. I time et­ter time øste jeg ut kjær­lig­hets­sor­gen min, ak­ku­rat slik jeg had­de gjort den gan­gen vi var ten­årin­ger.

Det var godt å høre de trøs­ten­de or­de­ne og føle om­sor­gen de ga meg.

Det gikk ikke lang tid før jeg kom over Jonas. Vi had­de jo tross alt ikke ruk­ket å bli sær­lig godt kjent. Her­et­ter skal jeg hol­de meg i ro hjem­me, lo­vet jeg meg selv.

Jeg vil­le bru­ke tid på Thea, og hele uken hun var hos meg, gjor­de vi hyg­ge­li­ge ting sam­men.

Men da hel­gen kom og hun dro til Steinar, vel­tet tom­he­ten og rast­løs­he­ten inn­over meg igjen. Jeg viss­te at noen ven­nin­ner skul­le ut og spi­se mid­dag og drik­ke litt vin, og jeg heng­te meg på.

Det gikk ikke bed­re enn at jeg møt­te en mann også den­ne kvel­den.

– Du opp­fø­rer deg jo som den re­nes­te ten­årin­gen, kom­men­ter­te ven­nin­ne­ne mine litt syr­lig.

Min nye flam­me het Carl, og jeg var fra meg av be­geist­ring.

Jeg nøt for­els­kel­ses­ru­sen, som fyl­te meg med selv­til­lit og gle­de. Carl var opp­merk­som, ga meg bloms­ter og tok meg med på re­stau­ran­ter de uke­ne jeg ikke had­de Thea. Nok en gang gikk jeg full­sten­dig opp i for­els­kel­sen.

Men hel­ler ikke den­ne gan­gen var­te lyk­ken. Carl bod­de nok­så langt unna, og et­ter bare noen uker var for­hol­det over. I det sam­me han gjor­de det slutt, falt jeg sam­men. Jeg or­ket ikke å være ale­ne, og så bar det ut på byen igjen. Der ven­tet det nye menn, nye, vett­lø­se for­els­kel­ser og et­ter­på de uunn­gåe­li­ge ned­tu­re­ne.

Nå har jeg vært fan­get i det­te møns­te­ret i tre år. Hver gang et for­hold har tatt slutt, har jeg vendt meg til ven­nin­ner for å få trøst i kjær­lig­hets­sor­gen. Og gang på gang har de stilt opp, om enn litt mer av­målt for hver gang.

– Du er en vok­sen dame med for­plik­tel­ser nå, sa en av dem til meg ny­lig. – Hva med å ta det litt mer ro­lig?

Jeg vet at hun har rett, men jeg kla­rer ikke å føl­ge rå­det. Fak­tisk kjen­ner jeg meg ikke som et vok­sent men­nes­ke i det hele tatt. I alle de åre­ne jeg var gift, så jeg på meg selv som en re­flek­tert, ro­lig og sin­dig per­son som ikke lot fø­lel­se­ne ta over­hånd, men nå har jeg ikke len­ger sty­ring.

Tan­ken på å være ale­ne gir meg pa­nikk, så jeg klam­rer meg til menn som en druk­nen­de til en liv­bøye. Og an­ta­ge­lig blir jeg for in­tens og skrem­mer men­ne­ne bort.

Li­ke­vel kla­rer jeg ikke å leg­ge bånd på meg og la være å rin­ge el­ler sen­de tekst­mel­din­ger i ett kjør når vi ikke er sam­men.

– Du er ikke ak­ku­rat se­lek­tiv når det gjel­der menn for ti­den, kom det tørt fra en an­nen av ven­nin­ne­ne mine et­ter et av de sis­te brud­de­ne.

Mot­vil­lig måt­te jeg gi hen­ne rett.

Les også (+): – Mannen min var tvers igjennom falsk!

Merkelige typer

De sis­te åre­ne har jeg vært sam­men med de mer­ke­lig­ste ty­per. Det kan vir­ke som om jeg hi­ger mer et­ter sel­ve for­els­kel­sen enn et­ter de men­ne­ne jeg er sam­men med. Alt det­te ser jeg ty­de­lig, men jeg er ikke i stand til å stop­pe gal­ska­pen.

Thea li­der også un­der det­te. Hun for­tje­ner å ha en an­svar­lig mor, men i ste­det har hun en mor som opp­fø­rer seg som en uan­svar­lig ten­åring som kas­ter seg inn i den ene vett­lø­se for­els­kel­sen et­ter den and­re.

På job­ben er jeg dess­uten ofte sli­ten og ukon­sen­trert. Jeg har mer­ket at jeg ikke len­ger får nye opp­ga­ver og ut­ford­rin­ger, og si­den det er et tøft ar­beids­mar­ked for ti­den, har jeg på in­gen måte råd til å mis­te job­ben.

Bare tan­ken på å stå uten ar­beid gjør meg skrekk­sla­gen. Jeg er jo ale­ne om å be­tje­ne bo­lig­lå­net og alle and­re ut­gif­ter. Tenk om Thea må flyt­te fra barn­doms­hjem­met sitt for­di mam­ma­en hen­nes ro­ter til li­vet sitt?

Mitt stør­ste øns­ke er å kom­me meg ut av det­te de­struk­ti­ve møns­te­ret.

Jeg leng­ter et­ter å kun­ne bru­ke fri­ti­den min på kon­struk­ti­ve ting – som å gå på kurs, se fil­mer på kino el­ler in­vi­te­re ven­ner hjem til meg, i ste­det for å bru­ke all ener­gi­en min på menn, for­els­kel­se og kjær­lig­hets­sorg.

Fra og med i dag lo­ver jeg meg selv at jeg er fer­dig med ute­li­vet! Jeg skal hol­de meg hjem­me og unna alt som he­ter menn. Tror jeg …

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Denne saken ble første gang publisert 25/05 2020, og sist oppdatert 09/03 2023.

Les også