Jeg taklet ikke at foreldrene mine skulle skilles

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Hurra, jeg er frisk. Endelig har jeg det bra med meg selv. Når jeg nå deler min historie, er det først og fremst dette jeg ønsker å få frem. Men for å komme hit jeg er i dag, har jeg vært nødt til å gå en lang, vond og dramatisk vei. Kanskje kan den få noen voksne til å tenke seg om før de lettvint går fra hverandre, slik mange ektepar gjør i dag.

Min barndom var perfekt frem til jeg var 11–12 år gammel. Jeg bodde sammen med to foreldre som ville mitt beste, og som laget en trygg og god ramme for min tilværelse. Jeg elsket mamma og pappa like høyt, så opp til dem, verdsatte personligheten deres og var stolt av dem. Hvis de hadde sagt at jeg måtte velge én av dem, ville jeg ikke ha klart å ta det valget, så nært knyttet var jeg til dem begge.

Noe skjedde hjemme hos oss da jeg var 11 år gammel. Jeg husker at pappa gråt en gang jeg kom hjem, og jeg trodde at noen var død. Jeg hadde aldri sett ham gråte og ble livredd.

«Det er ingenting, jeg ble bare litt lei meg», sa han og ga ingen forklaring.

Mamma hadde et rart uttrykk i ansiktet, men sa ingenting.

Den kvelden følte jeg uro inni meg og fikk ikke sove. Jeg ante at noe var galt og at det truet det gode livet jeg hadde. Men livet fortsatte som normalt, selv om jeg hadde en frykt inni meg for at ikke alt var slik det skulle være.

Skilsmisse

Da jeg var 12 år, ba mamma meg om å sitte ned en dag jeg kom hjem fra skolen.

«Pappa og jeg skal skille oss», sa hun.

Mange av mine venner hadde fraskilte foreldre og bodde i to forskjellige hjem, så jeg visste hva det innebar. De aller fleste av dem taklet det tilsynelatende bra, så hvorfor fremsto dette som det verst tenke­lige for meg? Jeg vet ikke, men jeg antar at det var «den perfekte treenigheten» og det faktum at jeg var like glad i begge foreldrene mine, som fikk meg til å knekke helt sammen. Men jeg knakk ikke sammen så de så det.

Pappas tårer, som jeg hadde sett tidligere, og mammas rasjonelle oppførsel under bruddet tilsa at hun var den som ville gå fra ham.

Jeg tenkte til og med at hun kanskje hadde møtt en annen mann. Så liten var jeg ikke, og så dum var jeg ikke, at jeg ikke kunne legge sammen to og to.

«Men hvor skal jeg bo?» Jeg husker at jeg ropte ut dette spørsmålet. Jeg fikk vite at jeg kunne bo halvparten av tiden hos hver, men svaret føltes ikke beroligende.

Skadet meg selv

Den kvelden da jeg fikk vite at mamma og pappa skulle gå fra hverandre, skadet jeg meg selv for første gang. Jeg tok en neglesaks og stakk meg selv i låret og på armen, og smerten gjorde godt. I stedet for å ha det vondt inni meg, gjorde jeg smerten til noe fysisk.

I dag tenker jeg at selvskadingen var de tårene jeg ikke gråt.

Alle trodde at det gikk bra med meg. En stund. Men etter ett år la pappa merke til sårene jeg hadde her og der. Han varslet mamma og sa hva han trodde. Hun ble sint, han ble sint og de kranglet – om meg.

«Det er din skyld hvis hun blir et ødelagt menneske. Du gikk bak min rygg og tok fra Tonje tryggheten!» skrek han. Jeg hadde aldri hørt faren min bruke så høy stemme, og jeg ble fortvilet, frustrert og redd.

Jeg sluttet ikke å skade meg selv, tvert imot. Når situasjonen mellom foreldrene mine ble så betent, tiltok mine problemer. Jeg ble henvist til barne- og ungdomspsykiatrisk, men det hjalp ikke. På kveldene, når jeg skulle legge meg, ripet jeg meg opp for å få bort de vonde følelsene. Jeg havnet i en ond spiral som det føltes umulig å komme ut av, og jeg følte skam og skyld.

Innlagt på sykehus

16 år gammel ble jeg lagt inn på sykehus, men i stedet for å bli bedre eskalerte problemene mine. Jo verre livet mitt ble, desto sykere ble jeg.

Jeg vet i dag at det var én dame som klarte å gjøre meg frisk. Hun var sykepleier og hadde drevet med selvskading selv. Hun var selv skilsmisse-
barn og forsto meg.

Torill løftet ikke pekefingeren, og hun forsøkte ikke «å forstå meg i hjel», i stedet bare konstaterte hun noen ting.

«På ett tidspunkt må alle slutte å synes synd på seg selv», var en av tingene hun sa, som gjorde inntrykk på meg.

Hadde jeg sagt at det var lett å bli frisk, ville jeg ha løyet. Hver minste lille motgang gjorde at jeg fikk lyst til å skade meg selv. Bare ett feil ord kunne vippe meg av pinnen.

Men fra jeg var 18 år gammel, begynte jeg på den reisen som gjorde meg til den friske personen jeg er i dag.

Jeg mistet ungdomstiden min, og vennene mine forsvant på veien. Å være venn med en som er psykisk syk er ikke lett, og ingen kan klandres. Dette betydde at jeg måtte bygge livet mitt opp helt fra bunnen av. Reisen begynte med ett år på en folkehøyskole. Det var pappas idé, og den var helt riktig for meg, for der fikk jeg nye venner.

Balanse

Mamma giftet seg på nytt, og etter hvert gjorde pappa det samme. På det tidspunktet han også fant seg en ny kjæreste, opplevde jeg en slags balanse som jeg kunne leve med.

Jeg vet i dag at mange selvskadere starter sin destruktive «karriere» når foreldrene skilles. Ja, voksne skiller seg, og barn lever fint videre med dette i de aller fleste tilfeller, men ikke alltid. Hvem som reagerer verst, er umulig å forutsi. Ikke noe i livet mitt frem til jeg var 11–12 år, tilsa en så voldsom reaksjon. Jeg var et lykkelig barn.

I disse dager er jeg i ferd med å avslutte mange års psykologi­studier. Jeg har ikke verdens beste resultater, men satser på at min personlige reise kan gjøre meg til en god terapeut. Akkurat nå føles det viktig å få sagt at en skilsmisse kan være nok til å snu opp ned på et barns tilværelse.