DE BLÅ SIDENE

– En irrasjonell frykt har styrt hele livet mitt

Hele li­vet har jeg levd med en ir­ra­sjo­nell frykt for alt som kan gå galt. Min svi­ger­dat­ter ut­ford­ret meg, og det end­ret alt.

Pluss ikon
Foto: Getty Images
Først publisert Sist oppdatert

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Jeg har all­tid vært engs­te­lig av na­tur. Al­le­re­de som barn var jeg redd for van­net, jeg var redd for å leke i sko­gen og jeg var redd for små­kryp.

Det var in­gen spe­si­el­le hen­del­ser el­ler opp­le­vel­ser som ga meg grunn til å være så engs­te­lig, men mo­ren min var også slik.

Hun for­tal­te meg all­tid at jeg måt­te være for­sik­tig og pas­se meg for alt mu­lig, og på den må­ten over­tok jeg hen­nes frykt.

Mam­ma var redd hun­der og kat­ter, og der­med ble også jeg det. For ikke å snakke om red­se­len for å fly. Mam­ma var over­be­vist om at fly­et ville styr­te hvis hun gikk inn i det, og jeg lær­te å ten­ke det sam­me.

Der­for har jeg levd hele li­vet uten noen gang å set­te mine ben i et fly. Inn­til ny­lig.

Øde­leg­gen­de frykt

Jeg ble gift og fikk en sønn. Et­ter noen år ble jeg skilt, og mye av år­sa­ken var nett­opp alle mine be­grens­nin­ger.

Man­nen min ville at jeg skul­le ut­set­te meg for alt jeg fryk­tet, for å til­ven­ne meg. Vi krang­let mye, og jeg føl­te at han pres­set meg.

Det end­te med skils­mis­se for­di han ikke or­ket å leve med meg.

Ek­sen min fryk­tet at søn­nen vår skul­le bli som meg. Når gut­ten var hos fa­ren sin, fikk han ut­fol­det seg. De for­tal­te ald­ri noe til meg før et­ter­på, for el­lers ville jeg nok ha for­søkt å set­te fo­ten ned og blitt syk av be­kym­ring.

Far og sønn dro på skogs­tu­rer, klat­ret i fjel­let og raf­tet. Had­de det vært opp til meg, had­de jeg nek­tet søn­nen min alle dis­se opp­le­vel­se­ne, i frykt for at det skul­le skje ham noe.

Hel­dig­vis ut­vik­let han seg til å bli en for­nuf­tig, sunn og opp­gå­en­de mann som ikke dro med seg mine fo­bi­er og engs­tel­ser inn i den voks­ne ver­den.

Så møt­te han Siri. En flott jen­te i be­gyn­nel­sen av 30-åre­ne, som i lik­het med søn­nen min var klar for å stifte fa­mi­lie. De gif­tet seg, og al­le­re­de året et­ter ble jeg bes­te­mor.

Les også (+) Jeg var 40 og nyskilt. Så sa mamma noe som endret alt

Min svi­ger­dat­ter

En dag be­trod­de jeg Siri at jeg føl­te en viss engs­tel­se over å pas­se bar­ne­bar­net mitt ale­ne.

Hun be­nyt­tet an­led­nin­gen til å prate med meg om alt jeg var redd for. Siri møt­te meg med re­spekt, og hun und­ret seg over hvor det­te kom fra.

Hun spur­te meg rett ut om hvor sik­ker jeg var på at alle dis­se ka­ta­stro­fe­tan­ke­ne mine ville gå i opp­fyl­lel­se, og jeg sa som sant var at jeg var ri­me­lig sik­ker.

Siri let­te et­ter tvi­len min, og den fant hun. Jeg var jo ikke helt sik­ker på at alt jeg fryk­tet, fak­tisk kom til å skje. Men ka­ta­stro­fe­tan­ke­ne var dypt for­ank­ret i meg, det var slik jeg au­to­ma­tisk tenk­te hvis noen ut­ford­ret meg på noe.

Det var noe med Siri som gjor­de meg trygg. Det var må­ten hun møt­te meg og snak­ket med meg. Og hun var vel­dig opp­tatt av tan­ke­ne mine og spur­te meg sta­dig om hva jeg men­te var det vers­te som kun­ne skje i uli­ke si­tua­sjo­ner.

Jeg trakk ofte på skuld­re­ne. Å dø var i grun­nen det jeg kun­ne sva­re, men det holdt ikke.

In­gen dør av å klappe en hund el­ler gå i sko­gen.

Sam­men med Siri åp­net jeg opp for å jobbe med min ind­re og ube­grun­ne­de frykt.

Sam­men med Siri tok jeg min før­s­te fly­tur, på en kort in­nen­lands­strek­ning. Jeg ble kjent med hun­den til ven­nin­nen hen­nes, og jeg klar­te et­ter hvert å gå på flot­te tur­sti­er i vak­kert skogs­ter­reng. Jeg har fort­satt mye å jobbe med, men jeg lær­te at alt hand­let om tan­ke­ne mine og inn­stil­lin­gen min.

Jeg har fått et helt nytt liv et­ter at Siri ble svi­ger­dat­te­ren min, for­di hun ut­ford­ret meg på en for­sik­tig og om­sorgs­full måte.

Til som­me­ren rei­ser vi til Sy­den sam­men, og det blir min før­s­te lang­tur med fly. Jeg både gle­der og gruer meg, men så len­ge Siri er støt­ten­de rundt meg, vet jeg at det vil gå bra. For lo­gisk sett så vet jeg jo at det ikke er noe å være redd for.