«En snillere mann finner du ikke», sa vennene mine. Likevel gikk jeg fra deg. Som jeg angrer

Kjære eksmann

Så fæl jeg var mot deg, Gunnar. Jeg tenker på det nå. I år er det fire år siden vi ble skilt fordi jeg reiste fra deg, og mens du sannsynligvis lever et godt liv fordi du etter to år fant kjærligheten på nytt, sitter jeg her og angrer. 

Jeg savner deg og det vi hadde sammen. Jeg savner til og med de småtingene jeg irriterte meg så voldsomt over i den hverdagen vi hadde sammen.

Du og jeg ble kjærester da vi begge var 19 år gamle. I noen år var det til og fra fordi vi var umodne, men så, da vi begge var 25 år, bestemte vi oss for å satse. Jeg var lykkelig da. Det var deg jeg ville ha.

Men den gangen visste jeg ikke hva det ville si å få barn og ansvar. 

Jeg ante ikke hvordan det var å ha hverdager. I ettertid ser jeg at jeg var umoden og ikke var rustet til et voksent liv.

Jeg irriterte meg over alt ved deg; at du sprutet på speilet når du pusset tennene, at du smattet når du spiste, sa ord på feil måte og uttrykte deg klønete overfor andre. Kort sagt: Jeg ble en korrektivtyrann.

Det utrolige er at du fant deg i mine spydige kommentarer. Til tross min nedlatende holdning til deg, fortsatte du å elske meg. 

Jeg fortjente ikke den kjærligheten og tilliten du ga meg, det ser jeg nå, men jeg ser også at jeg aldri noensinne vil bli så høyt skattet igjen. Du ville virkelig ha meg. Jeg var kvinnen i ditt liv. Hadde jeg enda satt pris på det!

I stedet rotet jeg det bort. Jeg møtte en mann på jobben som snakket pent og var alt du ikke var. Han viste interesse for meg og jeg reiste fra deg. 

Jeg så hvordan du sørget, jeg så fortvilelsen i blikket ditt. Likevel fullførte jeg bruddet. 

Les også (+): Sjefen min prøvde å knekke meg

Plutselig forsto jeg alvoret

«Gunnar var ikke en mann for meg», sa jeg til vennene våre. Mange av dem sa rett ut at jeg kom til å angre. «En snillere mann finner du ikke», sa de.

De fikk rett. Mannen jeg forelsket meg i, viste seg å være en følelsesløs og kynisk egoist. 

Romansen vår gikk fort over. I stedet for å tenke på hvor godt jeg en gang hadde hatt det, gikk jeg i kjelleren fordi jeg ble forlatt. 

På dette tidspunktet forsøkte du å strekke ut en hånd til meg, men jeg ville ikke ha den. Det angrer jeg på i dag.

Det var først da du fant en annen at jeg forsto at jeg fremdeles elsker deg, og da var det for sent. 

I de to årene som er gått siden, har jeg tenkt på hvor godt jeg kunne ha hatt det, om jeg hadde hatt vett til å sette pris på deg som den du er. 

Jeg ser hvor god og omtenksom du er mot din nye samboer. Jeg ser hvor heldig hun er og hvor heldig jeg kunne ha vært, om jeg ikke hadde rotet det til den gangen.

Tro det eller ei, men hver gang jeg pusser speilet, tenker jeg på deg. Jeg tenker at jeg savner sprutet fra tannpussen din. Hver gang jeg hører dialekten du snakker, tenker jeg på hvor vakker den er, og når jeg hører rare ord som du pleide å si, føler jeg meg vemodig.

Jeg fikk en sjanse til å oppleve ekte kjærlighet og forspilte den med egen dumhet. Jeg er blitt voksen nå og ser hvor urimelig jeg var.

Det blir aldri oss igjen, det vet jeg. 

Men i hjertet mitt skal jeg bære med meg denne vissheten om at jeg en gang ble virkelig, virkelig elsket. Jeg håper at historien vår kan få andre til å tenke seg om når de henger seg opp i småting i hverdagen og lar bagateller ødelegge alt.

Gunnar, jeg angrer så fryktelig på at jeg forlot deg og ødela vår lille familie.

Din ekskone Marianne