DE BLÅ SIDENE
Som seksåring havnet jeg midt i en skitten skilsmisse
– Mamma forlot meg alene utenfor huset til pappa for å straffe ham.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Jeg var seks år da foreldrene mine ble skilt. Det var en skilsmisse preget av alt annet enn ro og fordragelighet. Det var en salig blanding av bitterhet, utroskap og krangel om penger, og jeg var fanget i kryssilden.
Jeg tror ikke foreldrene mine var følelsesmessig ferdig med hverandre da de ble skilt, og at det var grunnen til at det ble så mye uro og bråk. Som seksåring ble jeg bindeleddet mellom mine egne foreldre, og i mange år trodde jeg at det var jeg som hadde skylden for deres langvarige og høye konfliktnivå.
De hadde alltid noe negativt å si om den andre parten, og jeg ble aldri skånet fra å høre hva mamma tenkte om pappa, og omvendt. Som enebarn måtte jeg stå i dette alene.
Jeg husker at de kjørte den ene rettssaken etter den andre, for de kranglet om omsorgsrett og penger. Jeg var en brikke i alt dette.
Etterlatt på trappen
Jeg tror neppe at foreldre i en slik fastlåst konflikt kan forstå hvor belastende dette er for et barn. Foreldrene mine tenkte i hvert fall aldri på hvordan jeg opplevde dette, de var kun opptatt av seg selv og av å vinne en krig.
Jeg så dem slåss, jeg hørte dem snakke nedsettende om hverandre, og jeg var alltid utrygg sammen med mine egne foreldre, for jeg ante ikke hva som kom til å skje videre.
Pappa spolerte avtaler for å straffe mamma, og mamma tok meg med på ferier for å hindre pappa i å ha kontakt med meg.
Jeg husker spesielt én gang pappa skulle hente meg på skolen, og han aldri kom. Læreren min ringte mamma, og da hun kom, var hun så sint at hun ikke kunne prate med meg. Det hun gjorde var å kjøre meg til faren min og sette meg av utenfor huset hans, selv om hun visste at han ikke var hjemme. Bilen hans var borte, og ingen lukket opp da jeg ringte på. Mamma kjørte av gårde uten å sjekke om jeg ble tatt imot, fordi hun skulle straffe faren min. Hun så ikke at dette utelukkende gikk ut over meg.
Jeg ble sittende utenfor inngangen hans helt til en nabo forbarmet seg over meg og ba meg inn på en kopp kakao. Der fortalte jeg at foreldrene mine var uvenner og at pappa hadde glemt å hente meg på skolen som avtalt. Den snille naboen kjørte meg hjem til mamma, for pappa dukket aldri opp.
Da jeg kom dit, la hun ikke skjul på hvor udugelig og dum hun mente at faren min var. Hun sa at hun angret på at hun hadde fått barn med ham, og det gjorde inntrykk på meg. Jeg tolket det som at hun angret på at jeg ble født.
Det har vært utallige slike episoder som har brent seg fast i meg, og som gjorde at jeg følte meg i veien og var annerledes enn andre barn. Jeg følte meg hatet av foreldrene mine, fordi jeg var opphavet til all kranglingen.
Det var så tydelig at denne kampen var blitt deres livsprosjekt, for den ga seg ikke før jeg var myndig og dro på folkehøgskole. Der fikk jeg endelig fred fra mine egne foreldre, og det gjorde at jeg kuttet ut kontakten med dem. Det var så befriende og deilig å slippe unna bråket deres, og jeg var nødt til å ha avstand.
Ingen av dem ble særlig oppbrakt over at jeg distanserte meg og sa at jeg trengte en pause fra dem. De hadde fått nye kjærester og var opptatt med sitt.
Les også (+) Han løy for meg i fire år. Sannheten gjorde meg kvalm og redd
Tung bagasje
I voksen alder oppdaget jeg tidlig at jeg hadde utviklet en grunnleggende mistillit til andre mennesker. Jeg slet med å tro at andre ville meg vel. Da jeg møtte menn som viste seg å være voldelige, trodde jeg simpelthen at jeg fortjente å bli slått. Jeg gikk ut og inn av dårlige forhold til menn som jeg lot utnytte meg og behandle med dårlig.
Etter noen år tok jeg heldigvis kontakt med en psykolog, for å få hjelp til å komme videre. Jeg følte meg låst i uhensiktsmessige mønstre når det gjaldt menn, og jeg trengte å bearbeide opplevelsene fra oppveksten.
Å høre psykologen omtalte barndommen min som massiv omsorgssvikt, gjorde noe med meg. Jeg bar på et sinne rettet mot foreldrene mine, og jeg skrev et langt brev til dem hver hvor jeg åpenhjertig beskrev hvordan de hadde påført meg masse smerte.
Jeg beskrev dem som umodne og slemme, og jeg håpet i beste fall at de ikke forsto bedre. Jeg var også tydelig på at jeg ikke kom til å la høre fra meg mer, og at jeg ville være i fred.
I fire år jobbet jeg med barndommen min og med mine relasjoner til menn, før jeg følte meg klar til å gå videre i livet. Da hadde jeg kommet til et punkt hvor jeg forsto meg selv og hvordan alt jeg hadde vært utsatt for hadde påvirket meg. Jeg forsto hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde på høye stemmer, og at det var relatert til mammas skriking mot pappa. Jeg måtte lære å sette grenser for hvordan jeg lot meg behandle av andre, og jeg måtte lære å holde meg unna menn med voldelige tendenser.
Nytt forsøk
I dag er jeg samboer med en omsorgsfull og snill mann, og jeg er gravid. Det har ført til at barndommen min har dukket opp i bevisstheten igjen.
Jeg har fortsatt ingen kontakt med foreldrene mine, men nå går jeg rundt og tenker på at jeg skal ta kontakt med dem. Om ikke annet så for å finne ut av hvorvidt de har endret seg med årene, eller om alt er slik det var den gangen. Uansett så har jeg trengt disse årene for meg selv, for å bli et helere menneske igjen.
Som voksen ser jeg at dette aldri handlet om meg. Det handlet om foreldrene mine, men likevel gikk det hardt ut over meg. Men kanskje kan noe ha endret seg gjennom denne tiden som har gått, slik at foreldrene mine kan takle besteforeldrerollen bedre enn de taklet foreldrerollen. Jeg aner ikke, men jeg tror nok at jeg skal finne ut av hvorvidt de fortjener å få kontakt med meg og min familie igjen. Om ikke annet for det kommende barnets skyld, som kan gi foreldrene mine en ny sjanse til å vise at de kan oppføre seg som folk.