DE BLÅ SIDENE

Jeg har vært hans elskerinne siden jeg var 22 år. Nå er det nok

Gift mann og hans els­ke­rin­ne. Ett liv med kone og barn i of­fent­lig­he­ten og ett i det skjul­te med en hem­me­lig kjæ­res­te. Meg.

Pluss ikon
Foto: NTB Scanpix
Først publisert Sist oppdatert

Noen men­nes­ker er født mo­no­ga­me. De kan bare els­ke ett men­nes­ke gjen­nom et helt liv. Grun­nen til at jeg kan si det­te, er at jeg er en slik per­son.

Jeg var ald­ri or­dent­lig for­els­ket før jeg møt­te Gun­nar. Etter at det ble ham og meg, har jeg ikke klart å se til en an­nen kant.

His­to­ri­er som min fin­nes sik­kert i ho­pe­tall.

De hand­ler om en gift mann og hans tro­fas­te els­ke­rin­ne. De hand­ler om menn som le­ver to liv. Ett med kone og barn i of­fent­lig­he­ten og ett i det skjul­te med en hem­me­lig kjæ­res­te.

Jeg møt­te Gun­nar da jeg var 22 år. Jeg be­gyn­te i ny jobb i et stort fir­ma, der han var sje­fen min.

Han var 10 år eld­re enn meg, gikk all­tid i dress og var hu­mo­ris­tisk og slag­kraf­tig. Jeg lik­te ham med en gang.

I sam­me se­kun­d som vi møt­tes, skjed­de det noe i meg som jeg ikke kan for­kla­re.

Inn­til da had­de jeg ikke trodd på for­els­kel­se ved før­s­te blikk. Jeg had­de heller ikke gjort meg sto­re tan­ker rundt skjeb­ne­mø­ter.

Men det som skjed­de i lø­pet av det før­s­te halv­å­ret på ny ar­beids­plass, fikk meg til å inn­se at det var vis­se ting i til­væ­rel­sen som ikke kun­ne sty­res.

Jeg ble be­satt av ham, og vi ut­vik­let et kjær­lig­hets­for­hold. I lø­pet av kort tid ble jeg hans be­trod­de med­ar­bei­der som ble med ham på jobb­rei­ser.

Vi be­stil­te all­tid to rom, som seg hør og bør. Men sann­he­ten var at vi alltid sov sam­men på det ene rommet.

At han var gift, klar­te jeg ikke å for­hol­de meg til. For det var bare ham og meg.

– Jeg har ald­ri følt det slik før, sa han til meg.

Han fikk meg til å føle meg så in­der­lig els­ket. Men hjem­me had­de han en kone og to små barn.

Han for­tal­te meg at kona slet med ner­ve­ne og ikke var sterk psy­kisk. Det var grun­nen til at han ikke kun­ne for­la­te hen­ne før bar­na var blitt stør­re og mer selv­hjulp­ne.

Det var helt sik­kert naivt av meg, men jeg trod­de på ham.

Alle ga­ve­ne jeg fikk, og de hem­me­li­ge mel­din­ge­ne der han skrev at han els­ket meg, fikk meg til å ten­ke at jeg vil­le ven­te på ham, sam­me hvor lang tid det tok. Bare bar­na ble så sto­re at de be­gyn­te på sko­len, vil­le noe skje, trod­de jeg.

Gun­nar og jeg fort­sat­te å job­be tett sam­men. Det var helt na­tur­lig at vi satt på kon­to­ret et­ter van­lig ar­beids­tid, et­ter at alle and­re var gått hjem.

«Over­tid» var or­det som dek­ket over våre hem­me­li­ge stun­der sam­men.

Jeg be­gyn­te å leng­te et­ter noe mer, og sa det til ham. Da sørget han for en ord­ning jeg kun­ne leve med.

Nå be­gyn­te han å kom­me hjem til meg hver lør­dag klok­ken 11. Syk­ke­len par­ker­te han i ga­ra­sjen min, og in­gen viss­te at han var hos meg.

Han plei­er å syk­le Bir­ke­bei­nerrit­tet, og kona trodde at han trente på syk­kel i de tre ti­me­ne vi var sam­men.

Had­de hun visst hva slags tre­ning vi ­drev med, vil­le hun neppe ikke ha blitt særlig fornøyd. Vi lå i min seng, og dis­se stun­de­ne gjor­de meg lyk­ke­lig. Tvers igjen­nom lyk­ke­lig.

Før Gun­nar kom, sør­get jeg all­tid for å være ny­dusj­et og luk­te godt. Jeg var vil­lig og imø­te­kom­men­de. Han spratt ut av klær­ne og løp meg i møte.

At han els­ket meg, var jeg ald­ri i tvil om. Jeg trod­de på ham når han sa at han og kona ikke var sam­men på den må­ten.

Så be­gyn­te den yng­ste søn­nen hans på sko­len. Da spur­te jeg om han ikke kun­ne skil­le seg, slik at vi kun­ne få et liv sam­men. Men han sa at kona ikke var frisk, og at han ri­si­ker­te å sit­te med to­tal­an­sva­ret for to små gut­ter hvis han gikk fra hen­ne.

Les også (+): Jeg hadde vært utro. Straffen hans var knallhard

Må vente litt til

– Vi må ven­te til de blir litt eld­re, men jeg lo­ver, det blir oss, sa han.

Jeg vil­le så gjer­ne tro på ham og slo meg til ro med det­te.

I dag vet jeg at menn som hele ti­den, gjen­nom mange år, fin­ner gode grun­ner til å ut­set­te et brudd, sann­syn­lig­vis ald­ri kom­mer til å for­la­te kona.

Jeg vet at menn kan els­ke to sam­ti­dig, og at de kan strø om seg med ster­ke ord, uten at det egent­lig be­tyr noe.

Når jeg sa til Gun­nar at jeg els­ket ham, men­te jeg det av hele mitt mo­no­ga­me hjer­te. Når han sa til meg at jeg var kvin­nen i hans liv, var det sannsynligvis en tak­tisk man­øver. For han viss­te at ved å si det­te, klar­te han å hol­de på meg.

Han spe­ku­ler­te i min mo­no­ga­me og tro­fas­te sjel.

Gut­te­ne hans ble så sto­re at de slut­tet på sko­le­fri­tids­ord­nin­gen. For meg var det­te et bil­de på at de klar­te seg godt på egen hånd. Jeg var blitt 34 år gam­mel og øns­ket å stifte min egen fa­mi­lie.

Noen få av mine al­ler nær­mes­te venninner viss­te om for­hol­det. Jeg måt­te dele det med noen, for jeg klar­te ikke å bære på det ale­ne.

– Han kom­mer ald­ri til å for­la­te kona. Ikke kast bort li­vet ditt på ham, sa den ene ven­nin­nen min. Men jeg sa at hun tok feil.

– Du vet ikke hva vi har sam­men, sa jeg og tok ham og oss i for­svar.

Jeg rakk ikke å be Gun­nar om å skil­le seg, for han kom til meg med en be­skjed som fikk meg til å se alt i et an­net lys.

Kona hans var gra­vid med de­res tred­je barn. Det var et «ar­beids­uhell», be­dy­ret han og sa at han selv­føl­ge­lig ikke kun­ne dra fra hen­ne i en slik si­tua­sjon.

Først da han fikk sin att­på­klatt, en li­ten jen­te, for­sto jeg at jeg had­de lurt meg selv i alle dis­se åre­ne. Jeg inn­så at han had­de lurt meg også.

Alle ga­ve­ne, de vak­re or­de­ne og de sto­re løf­te­ne var bare et spill for å ha en els­ke­rin­ne. Han fikk i pose og sekk, tak­ket være meg. For selv­føl­ge­lig had­de han sex med kona også.

Les også (+): – Mannen min var tvers igjennom falsk!

Jeg må gjøre det slutt

Det rare er at jeg tok ham til­ba­ke, selv om jeg innså dis­se tin­ge­ne. Et­ter å ha av­slut­tet for­hol­det én gang, lot jeg ham kom­me hjem til meg. Og vi fort­sat­te som før.

Tid­li­ge­re i dag var han hos meg, og vi els­ket, slik vi all­tid gjør. Der og da føl­te jeg meg lyk­ke­lig. Jeg vet at det er et be­drag.

Da han gikk ut dø­ren, ble jeg over­man­net av tom­het. Han syk­let hjem til sin kone og de tre bar­na de har sam­men. De spi­ser mid­da­g sam­men og har en hver­dag sam­men.

Jeg har bare stjål­ne stun­der.

I det sis­te har jeg job­bet med meg selv for å bli ster­ke­re. Jeg for­sø­ker å mo­bi­li­se­re kref­ter til å gjø­re slutt på det håp­lø­se for­hol­det jeg er i. Jeg tror at jeg er i ferd med å fin­ne den styr­ken jeg tren­ger.

Å skri­ve det­te er et ledd i å kom­me vi­de­re. Jeg har rett og slett inn­sett at det jeg hå­per på, ald­ri kom­mer til å skje. Jeg må søke lyk­ken et an­net sted.

Mitt mo­no­ga­me hjer­te må fin­ne en sin­gel mann å els­ke og stif­te fa­mi­lie med.

Det er mitt håp at and­re els­ke­rin­ner tar et opp­gjør på et langt tid­li­ge­re tids­punkt enn det jeg har klart. Det er vi som gjør det mu­lig for menn å leve to liv.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller