Ektemannen er blant landets rikeste. Han skjuler en hemmelighet

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Vi møttes hos en felles venninne.

– Kanskje vi kan ta en lunsj, foreslo Anette (50) uventet.

Den velkledde damen hadde virket reservert.

– Hyggelig! Si fra når det passer, svarte jeg og ga henne telefonnummeret – uten forventning.

Hun ringte.

En overraskende betroelse under lunsjen ble opptakten til denne samtalen. En hemmelighet tabloidpressen ville ha elsket.

Et perfekt par

Det er vel tyve år siden Anette, kledd i designerhvitt og med hundrevis av gjester, ble gift. Den smellvakre jenta og den rike forretningsmannen. Utad et perfekt par.

– Jeg ville aldri ha giftet meg med en som ikke var svært vellykket, slår hun ærlig fast.

– Også mine foreldre «sitter godt i det». Jeg har troen på ordtaket om at «like barn leker best».

De møttes gjennom felles venner, festet og ferierte ved samme by i Frankrike.

– Henrik er ikke mange årene eldre enn meg. Han var alltid sympatisk når vi møttes, men virket ikke interessert i meg. Selv om han bar merkelappen «playboy», var han mest å se med kameratene. Jeg klarte ikke å lese ham.

Først ti år etter at de ble gift forsto hun hvorfor.

To arvtagere

Anette ble gravid på bryllupsreisen.

– Henrik ble veldig glad, forteller hun.

– Å ha kone og barn er viktig for ham. Det gir ham en perfekt fasade. Han overøste meg med gaver, blomster og smykker.

Hun elsket å bli mamma.

– Vi fikk tvillinger, vidt forskjellige, flotte gutter. Henrik er en stolt og støttende pappa, roser hun.

Den intime delen av ekteskapet derimot viste seg å være over.

– Jeg la først ikke merke til det, innrømmer hun.

– Under store deler av svangerskapet var jeg sengeliggende og han var omsorgsfull. Etterpå forsvant jeg mentalt i en mamma-boble. Jeg enset knapt at han ikke etterlyste sex.

De har aldri delt soverom.

«Du sover bedre uten meg. Jeg snorker!» opplyste han som nygift.

– Var det greit?

– I starten, ja, men over tid ble det ensomt.

Hun prøvde å vekke intimiteten mellom dem. Det bleke ansiktet blir rødlig når hun betror å ha bydd på seg selv ikledd sexy undertøy.

– Henrik løp ut av huset!

Nå ler hun av det.

«Beklager, kjære, denne forretningsreisen er det ingen vei utenom», unnskyldte han.

Lite attraktiv

Anette skjøv skuffelsen bort.

– Også flere av mine venninner har et distansert forhold til sine menn. «I det minste er min trofast», tenkte jeg.

– Hvorfor trodde du det?

– Etter mye grubling var jeg overbevist om at Henrik måtte være én av dem som av legning overhodet ikke har behov for intim kontakt.

– I så fall burde han ikke ha fortalt det?

– Jeg tenkte at det umulig kunne være lett å sette ord på. Kanskje ikke engang overfor seg selv? Derfor tok jeg det aldri opp, forklarer hun.

– For meg var det en lettelse å tenke på ham slik.

Før hun kom til den konklusjonen, følte hun seg svært lite attraktiv overfor ham.

– Han har alltid gitt meg komplimenter, men uten å bli fulgt opp fysisk, ble de tomme. Jeg savnet nærheten fra den de få månedene i forkant av giftermålet og under bryllupsreisen. Han hadde vært en god, om enn ikke lidenskapelig, elsker. Kanskje han ikke tente på meg? lurte jeg.

Hun spurte ham aldri, men fant svaret tilfeldig.

Les også (+) Jeg trodde aldri at jeg skulle få oppleve kjærligheten igjen

Å leve på en løgn

De hadde invitert venner opp til hytta på fjellet.

– Henrik dro i forkant med bestekompisen. Dessverre kom jeg tidligere enn ventet.

Hun kaster det mørke håret bakover og drar pusten langsomt inn.

– Synet som møtte meg forandret alt!

Hun fant ham i het elskov med en annen.

– Plutselig falt brikkene på plass. Så dum jeg hadde vært!

Ektemannen lå i sengen med kompisen.

– Med ett ga det mening at det var han og ikke jeg som ble invitert med på reisene til Henrik.

– Så de deg?

– De hørte meg, svarer hun.

– Jeg skrek som om jeg var blitt skutt!

Hun løp ut og kjørte gråtende hjemover.

– Heldigvis var guttene våre hos besteforeldrene. Vel hjemme avlyste jeg praktisk som alltid selskapet. Grunnet sykdom. Jeg var febervarm og hakket tenner av sjokk.

Ektemannen ringte flere ganger. Hun tok ikke telefonen.

– Jeg trengte tid alene. Han kom hjem kvelden etter. Da pratet vi for første gang ut om alt.

– Hva sa han?

– Også han gråt, forteller hun.

– Henrik er et godt menneske. Han ønsket ikke å såre meg.

«Med deg håpet jeg å leve et normalt liv», sa han fortvilet.

Hun syntes synd på ham.

– Jeg forsikret at det å være homofil er høyst akseptabelt! Å lyve derimot ..., sier hun og blir kald i stemmen.

Utad lever begge i dag på løgnen om et fullverdig ekteskap.

– Jeg bærer den sammen med ham, fordi jeg elsker Henrik. Men løgnen er tung.

Tomrommet

– Ville det ha vært greit for deg om han sto frem?

– Ja, forsikrer hun uten å tvile.

– Jeg tror det ville ha gjort ham godt. I 2020 bør samfunnet være modent for å ta imot ham som homofil. Ved å være åpen kunne han også ha hjulpet andre og vært et flott forbilde for våre sønner.

Hun tviler på at han vil forandre mening.

– Henrik har fortsatt kompisen som sin faste venn. Selv har jeg valgt å leve uten en elsker. Det kan til tider være ensomt, men mest av alt har jeg savnet å kunne prate om dette.

Det er et tomrom inni meg. En lengsel etter ham som lovet meg evig troskap i kirken.