DE BLÅ SIDENE
Da jeg så bildene av meg selv som barn, fikk jeg sjokk
Det finnes gamle fotografier av meg i mange forskjellige situasjoner: på skolen, smilende med ryggsekken på. På bilpanseret i pen kjole. Det ser ut som om jeg hadde en perfekt barndom, men virkeligheten sto i grell kontrast til bildene ...
Appelsiiiiiiiiin!» «Smil, nå da. Du må SMILE!» De aller fleste barn blir møtt med dette når det skal tas bilder.
På de varige minnene om små øyeblikk, skal vi uttrykke glede. Sorg egner seg ikke som minner.
Min historie handler om nettopp dette. Da jeg så albumet med bilder fra oppveksten min, slo det meg helt ut. I noen dager trodde jeg at jeg begynte å bli gal, eller at jeg hadde levd på vrangforestillinger et helt voksenliv. Fakta er at jeg bare husket elendighet fra oppveksten. Jeg husket ingen glede eller latter, ingen smil.
Dystert miljø
Jeg vokste opp i et hjem som var preget av fasadetenkning. Ingen av oss skulle vise fortvilelse, og alle måtte være lojale overfor hverandre. Det som skjedde innenfor hjemmets fire vegger var et privat anliggende, som ingen andre hadde noe med.
Det var et dystert miljø å vokse opp i, for mamma slet med nerver og brukte piller for å roe seg, mens pappa drakk og ble slem. Jeg husker hvor redd jeg var når jeg hørte at han raste mot henne mens hun gråt. «Ikke vær slem, pappa», gråt jeg, men han beordret meg på rommet og fortsatte.
Et ordentlig ytre kan skjule triste og fæle ting, det vet jeg i dag. Min far jobbet som ingeniør og må ha vært flink i jobben sin, til tross for at han drakk mye. Han gikk ut av huset vårt hver morgen, kledd i dress.
Mamma var hjemmeværende fordi hun ikke klarte å stå i en jobb. Ofte sto hun opp med pappa, men gikk og la seg igjen fordi hun hadde hodepine eller «en dårlig dag». Det var stort sett dårlige dager.
Så lite skulle til for at hun tippet over. Hvis jeg mistet matboksen min i gulvet og det smalt litt, skrek hun høyt at hun ikke orket mer. «Hvorfor klarer du aldri å være stille?» klaget hun, og hun hikstet og gråt så voldsomt at det knøt seg i brystet mitt. Jeg lærte meg å gå på silkesokker for ikke å utløse store og dramatiske scener.
En fasade
Jeg var ikke glad, men gikk på skolen uten å vise det. Jeg slet med mange triste tanker, men turte ikke å dele dem med noen. I stedet lekte jeg med andre barn og hadde det OK. Skolen var på en måte mitt fristed. Der kunne jeg glemme hvor tøft livet var.
Iblant glimtet foreldrene mine til. De bestemte seg: «Nå skal vi ha det hyggelig, dere!» Da tok far på seg turtøyet, og vi kjørte på søndagstur. Mamma virket oppstemt og lo og snakket masse. Jeg så på henne og visste ikke om jeg kunne stole på at hun var så lykkelig som hun ga uttrykk for.
Selv turte jeg ikke å gi meg hen til de gode følelsene. Jeg visste jo at vi om noen timer ville gå tilbake til det normale, det vil si det tunge og triste – og det handlet om en full og sint pappa og en nevrotisk mor.
Det var i stunder som dette at far hadde meg seg kameraet. Han stoppet bilen på vakre steder og beordret oss ut. «Se hit. Appelsiiiiiin!» krevde han. Jeg var et lydig barn, så jeg smilte med munnen. Øynene ble aldri helt med på den øvelsen, følte jeg.
Det finnes gamle fotografier av meg i mange forskjellige situasjoner: På skolen, smilende med ryggsekken på. På bilpanseret i pen kjole. På et teppe under et tre med en tydelig glad mamma ved siden av. På stranden med badeball. Det ser ut som om jeg hadde en perfekt barndom, full av turer og spennende og morsomme opplevelser.
Les også (+) Sannheten om pappa kostet meg familien
Et normalt familieliv
Da jeg flyttet hjemmefra, bar jeg med meg en stor og tung byrde i kraft av en sorg. Jeg følte meg ulykkelig. Etter hvert begynte jeg å se hvorfor det var slik. Da jeg fikk foreldrene mine på avstand, klarte jeg å avsløre hvilket svik de hadde utsatt meg for, og jeg ble bitter.
Jeg var så heldig at jeg hadde sett hva et normalt familieliv innebar. Gjennom min bestevenninne hadde jeg fått oppleve trygghet og nærhet. Hos henne ga de voksne barna gode klemmer, og de lo og tøyset masse. Det var så trygt å le der. Hos mine foreldre kunne latter bli sett på som en provokasjon.
En tapt barndom
I alle år siden har jeg vært klar på at jeg ikke fikk den gode og trygge barndommen et barn skal og bør ha. De sviktet meg. De skulle ikke ha hatt omsorgen for et barn. Noe godt kom ut av dette. Da jeg lette etter en kjæreste, visste jeg at han måtte være ærlig, ordentlig og snill. Da jeg ble mor selv, visste jeg hvordan mine barn ikke skulle ha det.
Jeg stablet på bena et godt liv som voksen. Når mine barn ser tilbake på sin oppvekst, er det med glede og takknemlighet. Likevel har jeg båret med meg en sorgklump. Når jeg har fortalt mine barn om hvordan jeg vokste opp, har det alltid fått meg til å gråte. En tapt barndom er ikke lett å legge bak seg.
«Mamma, så ille kan det ikke ha vært», har datteren min sagt noen ganger. Men jeg fant virkelig ikke ett minne som var udelt lykkelig.
Fremsto som lykkelig
Så døde mor, etter å ha vært enke i to år. Hun og jeg hadde aldri noe nært forhold. Til det har hun krevd for mye av meg og klaget for mye. Ingenting jeg gjorde for henne var bra nok. Hun var forferdelig opptatt av hva andre tenkte og mente og hadde en perfekt fasade, men innenfor hjemmets fire vegger var hun ondskapsfull og smålig mot meg.
Da huset hennes skulle ryddes og tømmes, tok jeg med meg min familie. Det første datteren min gjorde, var å finne frem albumene. «Mamma, se, her ser du glad ut!» utbrøt hun og pekte på bildet av meg på bilpanseret. «Ja», sa jeg.
Etter hvert som vi bladde oss gjennom, slo det meg at jeg smilte på samtlige bilder. Jeg fremsto som det lykkelige barnet, som hadde de fantastiske foreldrene.
Der og da fikk jeg en reaksjon, et sjokk, og sannheten er at jeg brått ble rammet av en tvil rundt mine egne minner. Hadde jeg laget et forvrengt bilde av ting? Var det ikke så ille som jeg hadde tenkt? Hadde jeg fortrengt virkeligheten og bare tatt med meg det dårlige inn i mitt voksne liv? Jeg fikk ikke sove den påfølgende natten, for aktiviteten i hjernen var for høy.
Jeg lette med lys og lykte etter stunder da jeg virkelig hadde følt meg glad.
Les også (+) Vi prøvde å få barn. Det han gjorde, var helt utilgivelig
Bildene lyver
Konflikten i hodet mitt ble så stor at jeg søkte profesjonell hjelp. Etter å ha snakket meg gjennom barndommen, vet jeg nå hvordan det var. Bildene lyver. Smilene jeg viser var ikke ekte. De var beordret frem av en autoritær og dysfunksjonell far.
Så jeg tror ikke lenger på bilder som dokumentasjon på en god barndom. Det du ser, trenger ikke å være ekte. Et barn som bare smiler med munnen, kan være verdens mest ulykkelig barn.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 24/02 2021, og sist oppdatert 24/02 2021.
