Leserne forteller
Du vet hva du har gjort, mamma. Hvordan kunne du?
Jeg klarer å leve med det som skjedde, men jeg vil aldri klare å forstå deg, mamma.
Livet har lært meg at det til og med i et lite og opplyst land som Norge er mange personer som bærer på en historie som ligner min.
Det er skammelig og grusomt, men først og fremst veldig trist at det er slik. Egentlig er jeg stolt over at jeg ikke lot meg ødelegge. Mange som meg bukker under.
Jeg skal ikke bruke mange ord på å fortelle hva jeg gikk gjennom. Fra jeg var fem–seks år gammel ble jeg seksuelt misbrukt av mannen jeg kalte pappa.
Les også (+): – Pappa forlot oss. Da jeg fant ham igjen, fortalte han den sjokkerende hemmeligheten
Hvor var mamma?
Pappa jobbet som sjåfør og tok meg med på jobb. Jeg fikk sitte på det store setet ved siden av ham og se på trafikken, og han kjøpte godteri jeg egentlig bare skulle få på lørdager.
De første gangene skjedde ingenting, jeg hadde det fint. Derfor jublet jeg når jeg skulle få være med på en ny tur. Mamma hadde lillebroren min hjemme og må ha syntes det var deilig å få mer ro hjemme, for hun lot meg også bli med på langturer.
Jeg glemmer ikke da han for første gang kjørte ut av hovedveien og inn på en smal, øde vei. Pappa sa at vi skulle slappe av og kose oss.
Han hadde en overraskelse til meg, sa han. Men før jeg fikk den, var det noe jeg måtte gjøre for ham.
Jeg orker ikke å gå i detaljer, men det var grusomt. Likevel lovet jeg ham at jeg aldri skulle si noe til mamma.
Jeg mener å huske at han sa at politiet ville komme og hente oss om noen fikk vite, uten at jeg tør å si dette sikkert.
Over tid ble overgrepene verre, og jeg begynte å grue meg til å bli med ham på tur.
«Jeg vil ikke», forsøkte jeg å si.
«Men du er så glad i å kjøre med pappa», insisterte mamma, og jeg ble mer eller mindre tvunget til å bli med.
Les også (+): Det er 22 år siden vi så deg, pappa. Men vi vet hvor du er
Misbruk og overgrep
I tre år levde jeg med misbruket.
Noe endret seg, for jeg hatet å pusse tennene mine. Jeg som hadde vært så flink til det før, nektet å åpne munnen.
Hvorfor det var blitt sånn klarte jeg ikke å sette ord på. Mamma trodde at jeg var vrang og vanskelig og sa til tannlegen at jeg nektet å pusse tennene, og at det var derfor jeg fikk så mange hull.
Hvordan kunne hun som mor overse hva dette egentlig handlet om?
Da jeg ble voksen og pappa døde, fortalte jeg henne om hatet jeg følte overfor ham, og jeg forklarte hvorfor jeg ikke hadde klart å være i samme rom som ham etter at jeg fikk barn selv.
Det kom frem at hun hadde hatt sine mistanker, men at hun ikke hadde orket å forholde seg til det, og i stedet valgte å fortrenge det.
«Det ble for mye for meg», sa hun.
Hun har hele livet slitt med angst, så det hører også med til vår historie.
Da jeg forsto at hun hadde hatt mistanker, følte jeg et voldsomt sinne. Trodde hun at jeg kom til å forstå henne og tenke at valget hun tok da, var ok?
De siste årene har jeg vært mer sint på henne enn ham. Det er henne jeg føler bitterhet overfor. Hun kunne jo ha stoppet det, sagt noe, gjort noe. Hun kunne ha vernet meg mot ham.
Hun kunne ha forlatt ham, slik at jeg fikk være i fred. Hun kunne ha sagt at jeg ikke skulle bli med på tur alene med ham.
Nå har jeg ingen kontakt med min gamle mor, selv om hun trenger meg, og rent juridisk gjorde hun sikkert ikke noe galt.
Men jeg klarer ikke å møte henne.
For jeg tenker at det er en mors plikt å reagere hvis hun føler at noe er galt, og at barnet kanskje utsettes for vold eller overgrep.
Ingen barn skal måtte gå gjennom det jeg opplevde. Ingen.
Så alle dere som dømmer voksne barn fordi de ikke stiller opp for gamle foreldre. Tenk dere om.
Det ligger kanskje noe bak.
Kanskje en historie som min.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 19/05 2023.
