Døtrene mine ville nekte meg å se barnebarna. Ultimatumet deres forandret alt

Mine døtres ord står sentralt når jeg sitter her og skal skrive min historie. På en måte føles det som om det som har skjedd, ikke gjelder meg, for jeg er ikke sånn.

Jeg, av alle, kunne ikke ha havnet i en slik situasjon.

«Mamma, hvis ikke du slutter å drikke, får du ikke lov til å være sammen med barnebarna dine. Vi stoler ikke på deg», sa de.

Frem til jeg var i midten av livet drakk jeg alkohol bare en gang iblant, når jeg var i et selskap, og til og med da, passet jeg på ikke å drikke for mye.

Jeg likte å ha kontroll, ikke minst passet jeg på mannen min, som likte å ta seg en fest. Jeg hatet at han ble full.

Den gangen så jeg ned på mennesker som drakk for mye, som ble overstadig beruset og oppførte seg dumt.

Når han hadde fått i seg så mye at jeg måtte hale ham med meg hjem og praktisk talt legge ham som et lite barn i sengen, foraktet jeg ham, og i dagene etterpå straffet jeg ham ved nesten ikke å snakke med ham.

«Er det nødvendig å tømme i seg så mye?», spurte jeg, og han ba meg om å unne ham å ta seg en fest en gang imellom.

«Jeg gjør ingen noe vondt», sa han.

Min varsomhet hadde en årsak. Min far var alkoholiker, og mine foreldre ble skilt på grunn av dette. Han døde også ganske ung som et resultat av sin rusavhengighet.

Min mor sa ofte at hun aldri hadde forlatt ham om det ikke hadde vært for kong Alkohol.

«Jeg elsket faren din, men det ble umulig å leve med ham slik ting var», forklarte hun.

Jeg forsto hva mamma mente, for med meg bar jeg på utallige episoder der pappa sviktet eller ødela for meg fordi han var for full til å stå på sine egne ben.

Nei, så langt ned skulle ikke jeg komme noen gang. Aldri!

Bare et par år etter at jeg kom i overgangsalder, og noen måneder etter at jeg fylte 50 år, revnet min tilværelse.

Bjørn og jeg hadde feiret 25 års bryllupsdag med venner og familie til stede da han en dag kom hjem og sa at han hadde tenkt på oss, livet vi hadde og fremtiden.

«Ja?», sa jeg og forsto ikke helt hvor han ville.

Det han ville si, var at han ville ha skilsmisse. Han hadde forelsket seg i en annen kvinne og kommet til at det var for dyrebart til at han kunne la henne gå.

Han kastet vårt lange samliv på båten, foreslo en snill delingsmodell for oss to, slik at jeg fortsatt skulle kunne bo i huset vårt, og sa adjø. Det var et sjokk.

Les også (+): Jeg trodde det beste om mannen min. Da sannheten plutselig kom for en dag, ble jeg svimmel og kvalm

Rusavhengig

Det var da vinflaskene kom inn i mitt liv. Jeg følte meg trist og alene og begynte å ta et glass i helgene.

Ett glass ble til to, helger ble til også hverdager. I løpet av ett år hadde jeg sluttet å kjøpe flasker med vin og handlet bare kartonger.

Jeg sa til meg selv at det var innenfor og ikke farlig i det hele tatt. Jeg leste at det var sunt å drikke ett glass vin daglig.

Når mine voksne døtre kom på besøk og kommenterte glasset med vin, lo jeg og sa at jeg var blitt kontinental.

«Noe må jeg unne meg i dette livet», sa jeg.

«Det er bare så ulikt deg», sa de i begynnelsen.

I dag vet jeg hvor fort det kan gå utforbakke og hvor raskt alkoholen gjør deg avhengig. Det skjer skremmende fort og nesten uten at du merker det.

Nå skal det sies at jeg på et tidspunkt tok til meg kommentarene til de voksne jentene mine.

Jeg sa til meg selv at jeg måtte ha noen hvite dager, men etter en time, ropte en stemme i hjernen min at den ville ha et glass.

«Ett glass, det er da ikke farlig», sa jeg til meg selv. Jeg klarte ikke å la være.

Jeg, som hadde vært så ryddig og ordentlig, begynte å gi blaffen i husarbeid og orket knapt å invitere barna mine på middag.

Jeg levde på ferdigmat selv, og etter hvert fikk jeg i meg flere kalorier gjennom vin enn mat.

Grensene ble flyttet hele tiden. Først drakk jeg bare etter klokken syv på kvelden. Det ble seks på kvelden, fem på ettermiddagen, og så klokken ett lørdag og søndag.

Det skal sies at jeg fortsatte å jobbe og gjøre jobben min. Der kunne de ikke klage på meg, og de hadde ikke den fjerneste anelse om hvordan livet mitt sakte, men sikkert ble ødelagt.

Jeg var pen i tøyet, smilte og gjorde oppgavene mine. Jeg lot som om livet var bra, selv om jeg var alene og frustrert.

I dag kan jeg ikke si sikkert hvor lang tid det gikk før jeg var blitt en rusavhengig, men jeg mener bestemt at det gikk under ett år, og derfra var det et stup så bratt at ord egentlig ikke kan beskrive det.

Jeg ramlet i mitt eget hjem og ødela fingre og tær og fikk kuler i hodet. Jeg våknet og kunne ikke huske kvelden før.

Jeg kjørte beruset til polet for å kjøpe vin, av frykt for å gå tom den helgen. Døtrene mine fant meg så full at jeg bare snøvlet, og jeg ble sint på dem når de irettesatte meg og rasende når de sa at jeg var blitt alkoholisert.

«Du trenger hjelp, mamma, det er en sykdom», husker jeg at de sa, ikke bare én gang, men mange ganger.

Jeg sa at de overdramatiserte, og når de forlot huset mitt, hentet jeg frem vinkartongen og tenkte at det var deilig endelig å få fred fra alt maset.

I ettertid ser jeg deres fortvilelse og sorg over at jeg mistet gleden og livsgnisten til alkoholen. Det var ikke lenger de som kom først.

Da først den eldste datteren min ble gravid, og så den yngste, ble dette ekstra synlig, for ikke engang da klarte jeg å skjerpe meg.

Nå føler jeg et sterkt behov for å understreke hvilken grusom sykdom alkoholisme er. Den tar totalt styring og stiller seg først i køen.

Les også (+): Det kom som lyn fra klar himmel: Han hadde en elskerinne

Min største heiagjeng

Da jeg i tillegg til alt jeg slet med hjemme, mistet jobben på grunn av nedbemanninger, var det ikke lenger en eneste brems i mitt hode, og jeg var ruset praktisk talt hele døgnet.

Mine to, nydelige barnebarn kom til verden, og jeg forsøkte å la være å drikke. Det gikk ikke så bra, jeg smugdrakk og trodde døtrene mine ikke merket det, men det gjorde de.

Jeg fikk beskjed om at jeg aldri kom til å få være alene sammen med de to små. Mine ansvarlige døtre sa i klartekst at de ikke så på meg som pålitelig.

Det skulle likevel gå to år før vendepunktet kom. Det jeg skal fortelle nå, skammer jeg meg dypt over, og jeg klarer ikke å forstå hvordan det kunne skje, men jeg kom beruset i mitt barnebarns toårsbursdag og ble jaget ut.

Når jeg nå sitter her og skriver, er alt sammen blitt fortid. Jeg hadde heldigvis de kreftene i meg som skulle til for å bli frisk.

Først måtte jeg erkjenne at jeg var en rusmisbruker, deretter måtte jeg legge meg inn og få hjelp, for så å bli fulgt opp, og det blir jeg på en måte ennå, for jeg går i møter hos Anonyme Alkoholikere og har en fadder jeg snakker med når jeg har tunge dager.

Det skal også sies at jeg har hatt mine døtre som min største heiagjeng.

Den største gleden i mitt liv nå, er barnebarna mine. Jeg har dem ofte på besøk og de elsker å være hos meg.

Døtrene mine sier at de er stolte av hva jeg har klart. Selv er jeg skamfull over hvordan ting ble, og jeg blir vettskremt når jeg tenker på hvor mye elendighet som kan komme ut av «et glass vin til hygge og trøst».

Jeg vet at mange kvinner midt i livet, spesielt etter samlivsbrudd, bruker vin for å roe seg ned.

Les min historie og tenk deg om før du fyller glasset. Selv er jeg blitt 60 år, og dagen ble feiret med mineralvann. Det går an, det også.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske noveller

Da jeg åpnet kofferten til mannen min, fikk jeg sjokk. Hvordan kunne han?

– Min mann var som gutta i TV-serien «Exit»