Første gang idyllen slo sprekker, var en fredagskveld

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Jørgen sjarmerte meg i senk allerede første gang vi traff hverandre. Han fikk meg til å kjenne meg spesiell, og han så ikke engang ut til å ense noen av de andre damene i rommet.

Vi traff hverandre i et stort 40-årslag, og allerede kvelden etter hadde vi vår første middagsavtale. Etter knapt to uker var vi offisielt et par.

I ettertid ser jeg helt klart at vi gikk litt for fort frem, men der og da var det ingen varsellamper som blinket. Tvert imot kjentes det fantastisk å få være del av en så lidenskapelig kjærlighetshistorie. Når jeg skulle beskrive ham for venninnene mine, kunne jeg ikke få rost ham nok opp i skyene.

Aldri før i mitt liv hadde jeg truffet noen så spesiell.

Overså tegnene

Snart bestemte vi oss for å flytte sammen. Til tross for at min leilighet både var større og lå mer sentralt til, insisterte han på at jeg skulle flytte inn hos ham. Begrunnelsen var at jeg hadde bodd sammen med en tidligere kjæreste i leiligheten min, og Jørgen ønsket at vi skulle skape oss felles minner fra et hjem som ingen av oss hadde delt med noen andre.

Der og da så jeg på dette som romantisk, men i etterpåklokskapens lys fremstår det som noe helt annet. Jeg flyttet til et hjem som sto i hans navn, noe som ga ham mer kontroll.

Dessuten ble reisetiden min til jobben nå betydelig lengre, og dermed ble terskelen mye høyere for å gå ut på byen etter jobb for å ta et par pils sammen med kollegene mine. Akkurat det passet Jørgen helt utmerket.

I dag vet jeg akkurat hvor kontrollerende og utspekulert Jørgen er, men den første tiden svevde jeg som på skyer. Aldri før hadde noen opphøyd meg slik som han gjorde. I Jørgens øyne kunne jeg ikke gjøre noe feil, for jeg var den perfekte kvinne for ham, og jeg må innrømme at det var smigrende. Men samtidig gjorde dette meg blind for realitetene og lullet meg inn i en slags falsk trygghet.

Ikke i mine villeste fantasier trodde jeg at noe kunne gå galt, ettersom han elsket meg så høyt. Jeg trodde fullt og helt at jeg kunne stole på ham. Desto mer brutalt ble det å omsider våkne opp.

Gikk av hengslene

Første gang idyllen for alvor slo sprekker, var en fredagskveld noen måneder etter at vi flyttet sammen.

Vi hadde vært enige om at jeg skulle lage en gryterett den kvelden, men jeg var sliten etter en lang dag på jobb, og en gryende forkjølelse bidro heller ikke til at jeg hadde særlig lyst til å kaste meg over grytene. Derfor kjøpte jeg med meg noe ferdig thai-mat fra en restaurant ved siden av jobben min isteden, som det bare var å varme opp i mikroen.

Da Jørgen kom hjem, hadde jeg dratt på meg pysjen og lå og slappet av under et ullteppe i sofakroken. Først virket han bare litt paff, men så mistet han brått besinnelsen helt.

Istedenfor å komme med noen trøstende ord til sin småsyke samboer, begynte han å bjeffe til meg og slengte ut anklager om hvor egoistisk jeg var.

Hvordan kunne jeg finne på å endre planer for fredagskvelden uten å høre med ham først? Forsto jeg ikke at han hadde gledet seg til å komme hjem til et godt og hjemmelaget måltid, etter den lange uken han hadde hatt?

Jeg ble helt sjokkert over måten han blåste seg opp over det jeg anså som en bagatell. Dette var helt ulikt den Jørgen som jeg kjente, og oppførselen hans fikk meg ut av balanse. Fullstendig overrumplet klarte jeg ikke å protestere, men la meg isteden helt flat og ba om unnskyldning. Jeg ville bare at alt skulle bli som normalt igjen.

Les også (+) Jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte bryte med pappa.

Rakket ned på meg

Jørgen ba aldri om unnskyldning for hvordan han hadde oppført seg mot meg denne kvelden. Tvert imot ble slike raseriutbrudd snart et fast innslag i forholdet vårt.

Jeg tror det hele grunnet i at jeg hadde gjort det «feiltrinnet» at jeg viste meg menneskelig. Etter denne fredagskvelden levde jeg ikke lenger opp til Jørgens forventninger om den perfekte kvinne, hvilket innebar at det var fritt frem for ham å rakke ned på meg.

Det føltes som om han ønsket å straffe meg for at jeg hadde skuffet ham.

Situasjonen var både forvirrende og gjorde vondt. Ekstra vanskelig ble det fordi Jørgen imellom de mange utbruddene sine var like sjarmerende som tidligere.

I det ene øyeblikket hadde jeg foran meg mannen som jeg hadde forelsket meg i, og i det neste forvandlet han seg til en slags ondsinnet versjon av seg selv som både skremte og såret meg.

En stund prøvde jeg å finne forklaringer som kunne unnskylde oppførselen hans, men etter hvert begynte jeg å klandre meg selv. Var det kanskje min feil at han oppførte seg slik? Var det jeg som ikke levde opp til det inntrykket jeg hadde gitt ham? Hadde han kanskje god grunn til å føle seg lurt?

Jeg hadde vært plassert på en pidestall og behandlet som det viktigste i Jørgens liv, men brått ble jeg revet ned og beskyldt for å være falsk og for å være «en halv kvinne». Det smertet meg i både sjel og hjerte, og selvfølelsen min fikk seg en alvorlig knekk.

Jeg begynte å føle meg som den falske kvinnen han anklaget meg for å være.

Utad bare lo jeg og klistret på meg et falskt smil, men inni meg vokste usikkerheten. Jeg fortalte ingen om det som foregikk mellom Jørgen og meg, for jeg visste ikke hvordan jeg skulle forklare det. Det var en stor skuffelse at vårt «perfekte» forhold hadde utviklet seg til noe som jeg ikke helt forsto.

Jeg måtte bryte ut

Jeg hadde det ikke bra med meg selv, og det ble verre for hver dag. Til slutt var det et helgebesøk hos Jørgens foreldre som fikk det til å gå opp et lys for meg.

Hjemme hos dem innså jeg at Jørgens adferd var blitt innlært i oppveksten. Hos faren hans så jeg det samme mønsteret som jeg så hos Jørgen. Hos foreldrene hans fikk jeg et bilde av hvordan min egen eventuelle fremtid sammen med Jørgen kunne bli.

Moren hans ble fullstendig undertrykt av sin dominerende ektemann, og det gjorde vondt da det gikk opp for meg hvor mye av det samme jeg allerede hadde lært meg å godta fra Jørgens side.

Da helgen var over og vi kom hjem igjen, gjorde jeg et forsøk på å snakke ut med Jørgen om dette, men det var som å snakke til en vegg. Dermed hadde jeg ikke noe valg. Det var ikke lett, men jeg maktet til slutt å rive meg løs og forlate ham.

Jørgen forsøkte å vinne meg tilbake, men uansett hvor sjarmerende han kunne være når han vendte godsiden til, så hadde jeg nå sett mer av bildet, og det var ikke vakkert.

Jeg tror det meste av Jørgens adferd handlet om å befeste kontrollen han hadde over meg. Han hadde vokst opp i troen på at det var slik et forhold skulle fungere. Mannen skal bestemme, og kvinnen skal fokusere på hans behov og leve opp til alle hans forventninger. Jeg håper at også han med tiden innser at han sitter fast i et nedarvet og destruktivt adferdsmønster, og jeg priser meg lykkelig over at jeg klarte å bryte fri.